Teknologiens svik

I dag leste jeg ferdig Haruki Murakamis bok "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Ei bok som ble veldig kjær for meg, og som heldigvis skal gå på rundtur i Northern Runners-nettverket. Den ble en veldig inspirasjon, blant annet ble jeg inspirert til å ta en femkilometer i dag tross vondter i det høyre låret. Jeg har plagdes med noe migrerende smerter i låret i snart to uker nå, og begynner å bli kraftig lei.

Så snart ungene hadde sovna, stakk jeg ut på tur. Suksessformelen fra torsdag med ny rute skulle også gjentas. Minuset er jo at jeg ikke aner omtrentlig hvor langt jeg har kommet kilometermessig, og enda verre - hvor langt jeg skal for å ha kommet fem kilometer. Med andre ord lå alt til rette for å bli skikkelig sur dersom runkeeperen svikta. Noe den gjorde til gangs! På første forsøk skulle den ha meg til å tro at jeg gjorde unna en kilometer på 3.15. Tull! På andre forsøk gjorde den narr av meg med å antyde ei kilometertid på ett minutt og noe. Fjaserier! Jaja, hadde det enda bare vært at den gjorde narr av min realitetsforankring på hvor fort jeg kan bevege meg til beins, hadde det vært greit. Verre var det at jeg altså ikke ante hvor langt jeg hadde kommet, og når jeg kunne si meg fornøyd med å ha kommet gjennom fem kilometer. Grr!

Det tok faktisk ei stund før jeg klarte å fri meg fra surheten over teknologiens svik. Til gjengjeld var det bare kos da irritasjonen slapp taket, og jeg kjente den deilige, milde vinden i ansiktet bortover Dramsveien. Da spilte det ingen rolle lenger. Herlig å være ute var det, rett og slett.

Nå har fysioterapeuten i mitt liv gått skikkelig til verks på lårvondet, og jeg håper det nå gir slipp.