Tilbakeblikk på 2012

Inspirert av årets siste dag, ser jeg tilbake på treningsåret i 2012. Det siste halve året har vært farget av skader i kne, ankel og legg (i den rekkefølgen). Jeg har derfor hatt litt vanskelig for å trene slik jeg har hatt lyst til, og må innrømme at det er hardt å holde motet oppe når det gjør vondt gjennom ei hel trening, innimellom på treninga eller etter ei god trening.

Hele desember har vært treningsfri, mens jeg helt til i november trente 3-4 ganger i uka. Jeg begynte på yoga i august, som alternativ trening. Det har holdt formen ved like. I tillegg har jeg trent kettlebells og karate. Siden midten av september har det blitt lite og ingen jogging, og jeg innrømmer at jeg savner det. Mest av alt savner jeg muligheten av å ta meg en liten halvtime, som gjerne blir en liten time, på sein kveldstid.

Kettlebellstrening

Gadatrening

Trening med balansebrett

Karatetrening under sommerleira (foto: ?)

Ei mil under Mørketidsløpet (MSM-fotograf)

Før Ulfstindmila

Etter Tromsøkarusellen, Folkeparken med Northern Runners i juni (foto tilhører Vidar Hanssen, NR)

2012 har vel vært året da jeg har vært med på mye. For mye, viste det seg. Jeg debuterte med Mørketidsløpet i januar, fortsatte med Ulfstindmila i mai, og kjørte på med løp innenfor Tromsøkarusellen i mai og juni i tillegg til anna trening. Siste helga i juni ble det også et milløp under Midnight Sun Marathon, før løpssesongen planmessig ble avslutta med KK-mila og 10 for Grete i Oslo. I tillegg har det blitt turer med familien med Turbo og Ti på topp. Innenfor karaten har jeg vært instruktør og trent 1-2 ganger i uka - og holdt nesten hele sommerleira. Livet har bestått av trening, aktivitet med unger/familie (og jobb) dette året. Jeg har hatt det bra.

Northern Runners under MSM (foto: se sign.)

10 for Grete. Mitt foreløpig siste løp.

Hva har vært det absolutte høydepunktet? Innenfor karate er selvsagt sommerleira alltid et høydepunkt, men i år har den faktisk skarp konkurranse av gode treninger under Sensei-ene i klubben. Det gode med karatetreninga, er at jeg har klart å sette meg et nytt mål. Det gjenstår ennå å lage en plan slik at jeg kan nå det, og å få planen til å lykkes selvsagt.

Sommerleira 2012 (foto: Sven Jonsson)

Jogginga da? For meg blir det for mye konkurranser. Jeg liker foreløpig best å trene (eller gampe?). Sånn sett har det vært noen flotte treningsturer som har vært høydepunkter der. Adidasmila under Midnight Sun Marathon var også fin, og derfor har jeg satt meg som mål å gjennomføre den også i 2013.

Målpassering (foto: meg)

Det absolutte høydepunktet er likevel det sosiale aspektet av trening: Jeg trives så utrolig godt med å møte- og bli kjent med folk som er interessert i å komme seg- eller å holde seg i form (uansett nivå). Det aller beste, og mest utfordrende, er å være instruktør for framtida - over 30 karatebarn!

Coaching av karatekas under NNM på Finnsnes (foto: Karen Bjørndalen)

På sykkeltur i det hvite

I dag var det meldt godt, gammeldags ruskevær. I påvente av at vinden skulle ta av for alvor, ble det tid til noe høytidsstemt - en sykkeltur i det hvite. Piggdekk og lys ble satt på sykkelen min. Vinterhansker og hjelm ble tatt på.

Det er, faktisk, den første sykkelturen denne vinteren. Synd og skam å si det, for denne vinteren har vel vært som skapt for å sykle - kanskje med maske de verste svevestøvdagene.

Jeg syklet pent og rolig i dag. Det hele var ment som en kosetur for å få løst litt opp etter gårsdagens styrkeøkt. I dag måtte jeg nemlig betale med stølhetens pris. Selvsagt var det også ei grei unskyldning for å ta det litt rolig på uvant føre.

Det er herlig å sitte på en sykkel igjen. Jeg synes også det er artig med et underlag der en må være med i hodet også. Brøytinga må jo sies å være så som så. Jeg bør vel vurdere å ha piggsko på også når jeg sykler. Det er glatt ute uten pigger, og jeg grudde meg for å stoppe helt.

På vei tilbake kom motvinden i kast. Følelsen av å ikke komme av flekken uansett hvor mye det tråkkes var svært tilstedeværende. Utrolig godt da å komme i lé, selv om oppoverbakken mot slutten var bratt.

Skal gjentas!!

Javisst er det tungt...

Det er tungt. Javisst, det er tungt å starte opp treninga igjen.

Kroppen skriker etter sofaen, og å sovne med ei bok godt planta over ansiktet.

Hjernen, derimot, sier trening. Hvorfor ikke starte med det tyngste? Styrketrening. Selvsagt. Kettlebells.

Treningstøyet kom på. Det var intet hyggelig syn, og kroppens erindring om nesten en måneds treningsfri hadde lagt seg som et synlig lag over midtlinja. Igjen.

Jeg minte meg selv på selvbildet, ga blaffen i speilbildet, og starta opp svinging og løfting av 12 kilo kule per arm. Det var vondt. Det var hardt. Det var kort. Til sammen fem øvelser. Det var nok.

Selvbildet kunne blitt brent til aske. Selvtilliten kunne fått seg en alvorlig trøkk. Jeg stryker begge deler pent medhårs. Det hadde gått an å vente til i morgen. Det hadde gått an å vente til 1. januar. Jeg gjorde ikke det. Jeg trente i dag. Litt. I morgen er det ut i snøen, og i mellomtida skal jeg nyte følelsen av å ha starta motoren min. Igjen.

Javisst er det deilig å trene, og javisst er det tungt!

Gleder meg til å bli venner med kettlebells-ene - igjen!

Desembertanker

Desember har gått med til å lage jul. Tidvis kunne jeg kanskje brukt pulsklokke og sett at en masse ble forbrent, men stress og hangling er ikke trening.

Nå i romjulsdagene har tankene derimot endret retning, og jeg meg selv klar for nytt semester og for å starte treninga fra bunnen av. Det å forbli skadefri er denne gangen middelet for å nå mine mål. Jeg har følgende mål for vårsemesteret:
1) Å være med i EM i kyokushinkai kata (juni)
2) Å fullføre 10 km under Midnight Sun Marathon (juni)
3) Å fullføre Lavkarittet (august)

I øyeblikket er dette høye mål. Jeg må være forberedt på justeringer underveis, og går det ikke i år finnes det alltid et nytt år å prøve seg på.

Høstsemesteret 2012 ble preget av alvorlige skader. Jeg har blitt anbefalt å trappe ned på (men ikke slutte med) jogging, og heller fordrive tiden med karate og sykkel. I tillegg har jeg tenkt å trene styrke og fleksibilitet ved hjelp av kettlebells og yoga.

Og for de som skulle lure på det: Nei, dette er ikke nyttårsforsett. Dette er fortsettelsene på ei livsstilsendring som ble påbegynt, men avbrutt. Jeg trenger ikke å lese om hvordan jeg skal komme over dørstokkmila. Jeg trenger bare tid.

Å fullføre 10 km under MSM. Et av tre hovedmål våren 2013.

Karatebarn til gradering

Jeg soler meg ennå i glansen av karatebarnas prestasjoner i går! 32 unger fikk nye grader, og jeg syntes de var så utrolig flinke alle sammen. Når jeg i tillegg vet at det er minst ti like flinke unger som av ulike grunner ikke fikk med seg graderinga denne gangen, er det godt å være karatetrener i klubben.

Gradering skal jo ikke være det viktigste for ungene. Det viktigste skal jo være at det er artig å trene, lære nye teknikker, finslipe de man har lært, gå kata, gå kamp, gå på stevner og alt det vi vanligvis gjør. Likevel skjønner jeg jo at gradering er noe de aller fleste gleder og grugleder seg til. Tenk å få ny grad og kanskje nytt belte!

Det var nok noen som var preget av stundens alvor i går. De oppførte seg eksemplarisk, viste god disiplin og god holdning - og det er jo nesten det viktigste for oss som holder ei gradering for barna.

Jeg gleder meg til neste semester, og jeg håper at planene for å gjøre treningene (enda) morsommere kan realiseres.