Når sommeren geiper til oss...

Kalenderen viser 31. juli. Det kunne vært 31. mai. I løpet av juni og juli har det vært kaldt og etterhvert veldig vått, men en sommerdag har vi hatt! Riktignok var det ikke skyfritt på himmelen, men temperaturen var herlig varm.

Juni var en skikkelig travel måned med aktiviteter for store og små omtrent hver dag. For meg var det Tromsøkarusell, sommerleir i kyokushinkai karate og Midnight Sun Marathon-arrangementet som var det store. Jeg trente og storkoste meg til kneet satte på bremsene når det enda var et par uker igjen til Midnight Sun. Det gjorde sitt til at ambisjonene ble kraftig nedjustert der.

Jeg gledet meg skikkelig til juliaktivitetene: Trening og annen aktivitet uten konkurranse. Knærne (nå begge) har kranglet litt, men ikke verre enn at jeg har fått trent godt. Det har blitt både jogging og kettlebells på kveldstid, mens dagene har gått til turer i skog og mark og til fjells i tillegg til innendørs badeaktiviteter. Været har ikke invitert til late dager, og det har på ingen måte vært å forakte. Aldri så galt... og så videre...


Storveis besøk på sommerleira til Tromsø karateklubb -
Shihan Yakunin med meg som staffasje



Debuten på 10 km under MSM 30. juni.




Northern Runners etter endt løp under Tromsøkarusellen /
Folkeparken i juni (foto: Vidar Hanssen, Northern Runners)

Turfolket. De voksne prøvde ut Vibram Five Fingers. Supert å gå
i tørt terreng. Litt vått og kaldt når temperaturen var lav og regnet var påtrengende.

Det ble mange flotte turer i juli! Selv om det ikke var så varmt,

var det fint vær i begynnelsen av måneden.



Med Superturboer på tur

De siste dagene, for ikke å si ukene, har blitt dominert av nitidig gransking av værmeldinger og blikk ut av vinduet for å sjekke at værmeldingene holder mål. Ungene har blitt tatt med på tur i skog, mark og fjell.

Det flotte er at vi ikke behøver å dra på måfå: Når været er bra nok, kan vi rusle på Ti på topp-tur. Når vi er mer usikre på vær og ungene, drar vi på en noe raskere Turbotur (Fem turer med Turbo, Barnas Turlag). Noen av turene er både Ti på topp-turer og Turboturer. Det er også flott, og har rett og slett ført til at ungene har dratt på flere turer denne sesongen.

Veien til gammen var av typen skogsvei. Her hadde det gått fint
å ha med barnevogn eller sykkel. Selv valgte vi apostlenes hester.

I dag dro vi på Turbotur til gammen i Simavika. Det er vår niende turbotur, og ungene har bestemt seg for å bli Superturboer ved også å bestige den siste toppen - Ørnfløya.

Dagens tur ble valgt fordi det går grusvei helt opp til gammen. Vi unngikk dermed både vått terreng og gjørmete stier, og ungene kunne slippe å gå i støvler. Det var en fin tur oppover og bortover. Med litt bedre vær hadde den vært riktig så deilig, men vi levde under en konstant trussel om kraftig regnskur og et nærmest evigvarende yr. Å komme seg inn i gammen var derfor riktig så fint.

Vel fremme ble vi møtt av en flott, stor gamme. Mye å se på for ungene!

Gammen, badstua og vedskjulet var bygd av rusmisbrukere på avvenning. Et prisverdig foretak som forhåpentligvis har ført til en frisk(ere) tilværelse for mange.

Fem turer med Turbo (Barnas turlag):
http://troms.turistforeningen.no/troms/article.php?ar_id=33565&fo_id=1939

Ti på topp: http://www.gålittlenger.no/tromso/index.asp?mid=585

Jo flere vi er sammen...

Aleneintervall i lavt skydekke

25. juli i Tromsø. Det var sendt ut OBS-varsel som tilsa lokalt store mengder nedbør. Det hamret ned tidligere i dag, og skydekket trakk seg godt nedover ørene på meg.

Brakkesjuka var til å ta og føle på. Jeg trodde jeg hadde mest lyst å sette meg ned et rolig sted, helst uten en eneste liten lyd, lese ei god bok og gjerne spise noe godt til.

Det var ikke det som stod på planen. Der var det nemlig skrevet, med hard og myndig hånd, 4x4 min intervall + 4x2 min intervall.

Søknad om utsettelse til i morgen ble skrevet og kopiert i ti eksemplarer til hjernen min. Planer om alle mulige slags nyttige ting jeg kunne gjøre i stedet for å trene ble lagt frem. Men nei, samvittigheten min sa plent i fra om at plan A skulle gjennomføres - også i dag.

Etter å ha lest på Northern Runners' facebookgruppe om hvor flinke noen av de andre der hadde vært tidligere på kvelden, var det bare å komme seg i treningstøyet. På vei ut avtalte jeg badstu med samboeren, og der var jeg på vei.

Treninga ble akkurat så pyton herlig som jeg trodde den kom til å bli. Pulsen var høy, intervallformen elendig - og jeg lovte meg selv at dette måtte jeg gjøre oftere.

Om det er noen av dere som lurer: JA, det er herlig med badstu og kaldt vann i dusjen etter ei slik økt!

Nå i kveld er det nesten som opplett å regne. Vi ser jo nesten fjellheisen.
Toppen av Fløya og Tromsdalstinden er godt skjult bak det lave skydekket.

Jogging i regnvær

Borti gata vokser ei relativt velfrisert Gullregn. Til og med den ser litt trist ut
i en arktisk sommer med mye regn og relativt lave temperaturer.

Mine egne stakkarslige blomster mangler stell og regner rett og slett ned.

Å jogge i regnvær er verst før du kommer deg ut. Dørstokkmila er nok verst i dårlig vær, enten det er sommer eller vinter.

Vel utfor døra, er sommerregnet som oftest bare deilig. Eventuell vind fungerer nedkjølende, noe som kan være greit når det skal være tempo eller intervaller innbakt i treninga.

Enkelte ganger undres man jo selvsagt på hvorfor kilometer på kilometer tilbakelegges mens regnet øser ned. Jeg har noen ganger lurt på hvorfor jeg gidder å ta sko på i det hele tatt (om en ser bort i fra faren for å få sår under beina da).

Det gir i alle fall et ekstra oppsving i humøret å ha vært ute en regnværsdag. Det drypper fra klærne, fra håret og jeg pleier rett og slett å være glad for å være rimelig vanntett selv. Vel hjemme venter en god dusj - og om en er ekstra heldig ei varn badstu!

God regnværsjogg!

Kortreist i Tromsø - Fløyfjellet

Dagens mål - Fløya - badet i midnattssol. Noe ganske annet enn dagen i dag kunne by på.

I Tromsø trenger vi ikke å reise langt for å gå i fjell. En kort sykkeltur unna kan man finne alt fra korte og fine til lange og tunge turer. Den ubestridte ener når det gjelder folkeferdsel, må være Fløyfjellet.

Fjellheisen hjelper turister og fastboende opp til over 400 meter om ønskelig, eller trimmere, treningsivrige og mosjonister ned etter dagens økt - om ønskelig. Deretter er det ca 200 meter igjen til toppen av Fløya. På turen opp eller ned kan en stikke innom Troms turlags hytte, Steinbøhytta http://ut.no/map/page/maptool/97a8581a-679b-4bb0-82e1-8d6cdd206820/, sånn bare for kosens skyld eller for å søke ly for vind og vær.

Innimellom dagens byger, stakk hele familien avgårde for å få seg litt luft. Vi hadde lovet de små, håpefulle å ta fjellheisen opp og ned - hvilken forståelig nok er ettertraktet for to i rett alder. Derfra og opp gjorde de sitt beste for å løpe fra oss. Heldigvis var det ting på veien som var såpass interessant at de voksne fikk pusten igjen.

Fløya er vakkert med sin strålende utsikt til hele Tromsøya og byen med dertil hørende Kvaløya og fastlandsside. Fjellkjedene rundt ruver i all sin prakt, og er med på å gjøre utsikta pittoresk. Kanskje er det noen som synes det har blitt for kjedelig å gå på Fløya. De kan prøve å ta med seg barn på turen. Barneperspektivet er ofte annerledes, og opplevelsene likeledes.

Sist jeg så regnbuen skrev vi 23. juli 2011. Både da og på årsdagen etter
skrekkdøgnet gjorde den inntrykk.




Mange glade vardebyggere har satt sine spor.

 Steinbøhytta. Troms turlags hytte er bygd inn i terrenget på en forbilledlig måte.

 Utsikt ut døra fra Steinbøhytta



Min favoritt innenfor panorama av fjellandskap...

22. juli 2012. Det var nysnø på Tromsdalstinden!

Toppen av Håkøya

Bru med klopping videre over et vått område.

I serien medisin mot brakkesjuke for hele familien, fortsetter jeg gårsdagens blogg med "Toppen av Håkøya". Dette er vår sjuende turbotur.
I dag var ungene tungbedte. De ville faktisk vaske huset i stedet for å gå tur! Med en titt ut på det lave skydekket og store muligheter for øse-pøse regnvær, kunne en være tilbøyelig til å være enig med dem. Den vedvarende småkjeklinga og småertinga dem i mellom, gjorde likevel de voksne helt sikre i sin sak: Nei takk til brakkesjuke, her er det ut på tur!

Det ble en suksess. Med passe mye klær på, spratt ungene oppover den brede, anlagte stien. Her var det lagt skikkelig bra opp med mange faktaplakater, klopper (eller bruer som ungene valgte å kalle kloppinga der de balanserte), enkelte benker og en fin, snekret gapahuk på toppen. En perfekt lengde og tilrettelegging av en tur på en gråværsdag. Særlig bombekrateret fra da Tirpitz ble bombet lagde store øyne på de små.

Alle var enige om at vi ønsket å ta turen på nytt. Anbefales!

God tilrettelegging med benker
og faktaopplysninger om ulike forhold.



Utsikt fra toppen av Håkøya.



Brakkesjuke-medisin

Det er ikke alltid like lett å finne på noe uteaktivitet i øse-pøse regnvær. Vi vil jo gjerne lufte både unger og oss selv. Til nå har vi vært veldig flinke, men de siste par dagene har jeg savnet å ta ungene med på fjelltur. I går kjente jeg at brakkesjuka kom sigende, og jeg jobbet febrilsk for å holde den unna. Ettersom yr.no meldte rimelig bra vær i dag, med kun litt regn utpå dagen, holdt jeg motet oppe og gledet meg til en god fjelltur.



Tåka har tatt over oppe på Fjellheisen.

Den gang ei. Tåka vippet opp og ned fjellheisen. Toppen av Fløya var sjelden i sikte. Tenkt tur til Steinbøhytta og toppen av Fløya orket vi ikke å tenke på. Med to små som ønsker seg utsikt, er det ikke morsomt å servere tåke.

Tristesse! Vi måtte likevel ut. Det ble til at vi tok en Turbotur (http://troms.turistforeningen.no/troms/article.php?ar_id=33565&fo_id=1939) til Reinen. I stedet for en fjelltur, ble det en skogstur. Mygg og knott meldte sin ankomst med en gang det ble et lite stopp, og det ble derfor til at vi mest holdt oss i bevegelse. Ungene spiste brødskivene sine og fikk topp-premie på veien ned. De var veldig stolte og fornøyde med å ha gjennomført - i tillegg til gode og slitne etter en time i skog og mark.

Brakkesjuka avverget for denne gang! Selve turen er veldig fin, og frister til gjentakelse. Dersom ikke høsten også regner bort, vil det være ei strålende vakker rute for en septembertur i vakre høstfarger - og kanskje med ei blåbær eller flere i små og større munner på veien opp.



Godt å drikke vann fra bekken. Denne gang servert!



Tilbakeblikk på veien fremover

Bloggen min har nå eksistert i vel et år. Den kommer til å fortsette å eksistere så lenge jeg har mulighet til å trene og ork til å skrive om det, og det håper jeg jo blir riktig så lenge.

Det tar lang tid for meg å bygge opp det jeg har revet ned kroppslig i løpet av de ni-ti årene som jeg rett og slett soste bort. Kanskje har jeg heller ikke trent rett, eller kanskje har jeg ikke hatt et godt nok grunnlag fra tidligere av? I alle fall har resultatene som jeg lenge håpte skulle komme, uteblitt.

Viljestyrken er kanskje ikke den beste, men sta er jeg. Jeg har ikke tenkt å trappe ned, eller enda verre - slutte å trene. Jeg har gjenoppdaget den fantastiske følelsen av å slite, bli svett, bruke kroppen og ta en dusj etterpå.

I fjor på denne tida trodde jeg fullt og fast på at jeg innen et år skulle få fantastisk fremgang innenfor løping. Kanskje har jeg det, men fremtidsvisjonen den gang var urealistisk. Det er innenfor joggeprosjektet mitt at jeg sliter mest. Jeg trenger mer av alt det grunnleggende man har behov for når det gjelder både å løpe fort og å løpe langt. Derfor kan jeg ikke engang si at jeg løper, men jeg har vært med i løp. Jeg har kommet sist, nesten sist og langt bak. Den barrieren har jeg i hvert fall brutt!

Arbeidet med kondisjon og jogging har gjort meg langt mer utholdende innenfor karatetreninga. Det er kanskje den som har meritert mest dette året. Jeg har begynt å tenke fremover igjen, men veien er ennå lang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å nå neste mål, likevel er det morsomt å snuse på mulighetene. Jeg har ikke hatt de samme, ambiøse målene for fremgang innenfor karaten dette året som for løping. Jeg så nok for meg at det ville være lettere å ta sjumilssteg innenfor noe jeg ikke hadde gjort så mye av fra før. Den gang ei.

For å komme nærmere målene mine både innenfor løping og karate, har jeg innsett at jeg trenger mye mer styrke, mer kroppskontroll - mer av basis om jeg kan si det sånn. Både mentalt og fysisk.

Hvordan jeg skal komme meg til målet, er jeg i skrivende stund ikke helt sikker på. En tanke jeg holder fast på er at veien er målet. Dersom jeg skulle nå et mål, må jeg lage en ny vei til et nytt mål. Og, nei, det er ikke slitsomt, for det er veien som utgjør målet og som fører til at dette livet kan nytes.

Utholdenhet er en dyd...

Ja, utholdenhet er en dyd på så mange områder, også innenfor jogging. Jeg vet ikke om det er bra eller ei, men jeg har begynt på et regime med å prøve jogging i ett over lengre tid - i underkant av en time til nå. Farta skal variere, men hittil har jeg tatt det temmelig rolig.

Poenget er at jeg har sprukket så totalt på milløpene jeg har vært med på i år. Jeg har vært nødt til å gå kortere distanser, og det har ikke vært noe jeg har følt meg komfortabel med.

Det er ikke alltid like enkelt å tenke på at man skal være ute i vel en time og holde på med fysisk aktivitet. I går var jeg trøtt som en dupp, og hadde mest lyst til å legge meg. Sannsynligvis er det ikke kun dårlig søvn, men også allergi/allergimedisin som spiller inn. Dermed måtte samboeren til med inspirerende tilsnakk. Vel vitende om at værmeldinga for de kommende dagene ikke var de beste, halte jeg meg opp fra godstolen og kom meg ut.

Klokka hadde passert elleve på kvelden. Likevel var temperaturen fantastisk og lysløypa likeså. Årets første sommerdag her nord - temperaturmessig. De første tredve minuttene jogget jeg rolig avgårde. Deretter slo jeg om takta som best jeg kunne, og jogget tjue minutter i et betydelig raskere tempo. Det var da ingenting stemte lenger. Kilometertidene gikk betydelig opp på endomondoen. Jeg kom hjem, og var veldig skuffet. Etter ei rask gjennomregning i dag, er jeg betydelig mer fornøyd med gårsdagen. De to siste kilometrene i endomondoens data, representerer omtrent fire kilometer i det virkelige terreng. Ikke skjønner jeg hvorfor, men duppeditten hadde sviktet meg. Lettelse!

En lekse er i alle fall lært: Jeg har vanskelig for å være utholdende uten hjelp av pålitelige duppendingser.

Brosmetinden og oppdatering for barfotsko



Havskodda gikk i oppløsning idet vi starta turen.

 Et av ti mål for Fem turer med Turbo og Barnas turlag Troms, er Brosmetinden. Brosmetinden befinner seg mellom Tromvik og Rekvik, litt under en times kjøring fra Tromsø.

Dette er turen du kan ta ungene med på om du ønsker å vise dem utsikt og å lære dem litt forsiktighet i fjellet. Vår gruppe bestod av tre unger og fire voksne. Yngstemann fikk sitte i meisen hele turen. For de to eldste (5 og 8 år) gikk det greit å gå.

Stien gikk fint gjennom barfjellandskapet, ved eggen av fjellet når en kom litt oppover. Utsikta kunne ta pusten fra enhver, og som om ikke det var nok, ville nok de fleste kjenne et visst sug ved å se nedover de bratte stupene.

Stikkeinsekter og svartfluer har begynt å innta plassen i fjellene nå. Kleggen var til tider så innpåsliten som kun den kan være. Den klarte til og med å bite gjennom stoffet på barfotskoene mine!

Barfotsko er et annet stikkord med denne bloggen: Nå har jeg vandret til fire turmål på fem dager med Vibram Five Fingers. De fungerer utmerket. Til tider må jeg passe meg for å ikke hekte fast tærne i vide buksebein, mens andre farer er å kjøre tærne mot steiner i ur. Det er jo ikke mye beskyttelse i denne typen fottøy, men det har hittil vært å foretrekke framfor andre sko kjøpt til formålet: Da vi var ferdige med fjellturen, dro vi til Tromvika for å overnatte i telt. I bilen skifta jeg til vanlige tursko. Når jeg kom fram og skulle gå noen meter ned en sti til bestemmelsesstedet, føltes det nesten som om jeg ikke hadde kontroll over beina i det hele tatt. Nærheten til underlaget var helt forsvunnet.

Så langt har jeg heller ikke hatt vondt i beina av å gå med Vibram Five Fingers, og til alle som har bedt om oppdatering på hvordan det er å gå med dem; jeg vil absolutt anbefale å forsøke. I alle fall på kortere turer. Brosmetinden er intet unntak der.

Til voksne som undres over om Brosmetinden er stedet å ta med ungene: JA! Det er en av de vakreste turene jeg har vært på, men for oss med en viss andel høydeskrekk gir den også uttelling på den skalaen. Pass på ungene deres!!

Familie på tur

I to samfulle måneder har jeg lengtet etter å gå tur i skog og mark, og ikke minst fjell. Jeg trenger slettes ikke å erobre de høyeste fjelltopper. I stedet nøyer jeg meg med lettere turmål og lavere topper. All den tid man har små barn, er det en seier i seg selv å få dem ut på tur.

Hjelpen finnes nært: Bedriftsidretten arrangerer mye bra, blant annet Ti på topp http://www.gålittlenger.no/tromso/, mens Barnas turlag (Turistforeningen) http://troms.turistforeningen.no/troms/ arrangerer 5 turer med Turbo (og mye annet gøy). Ei bok man skal skrive seg inn i, en kode som kan finnes, en premie å se fram til... Det hjelper, for en inspirasjon!

For oss voksne er det helt herlig å komme seg ut i skog og mark, oppdage nye topper, se igjen de man har vært på tidligere, kjenne humøret stige og trettheten forsvinne. Det er ikke for ingenting at ordtaket finnes - "Ut på tur, aldri sur"!

Årets fjellturer begynte ikke før nå andre helga i juli. Ikke vet jeg helt hvorfor, men sånn ble det denne gangen. Til gjengjeld har vi nå besteget tre (små) topper i løpet av fire dager samt lett etter Turboskilt rundt Prestvannet i Tromsømarka. I morgen står en ny topp for tur. Det gledes!

Hent fram spartaneren i deg!

Noe å strekke seg (meg) etter: http://www.youtube.com/watch?v=Yop0XgwfJ9s&feature=fvwrel

Lyst å bli med? For å trene kettlebells anbefales det at du får instruksjon - i alle fall i begynnelsen!

Styrke og eksplosivitet

Jeg er for treig. Det har jeg alltid ment. Kanskje ikke i hodet, men i kroppen.

Selv om jeg nå har trent meg ganske bra opp styrkemessig, mangler det mye. Særlig gjelder det eksplosivitet, og det er jo det jeg trenger. Både løping og karate vil nok tjene veldig mye på mer styrketrening, og jeg vet altså at jeg har mye å gå på.

I løpet av vårsemesteret har jeg stagnert og til og med hatt tilbakegang i kettlebellstreninga. Nå har jeg bestemt meg for å prioritere mer styrke. Gjennom treninger de siste to ukene har jeg igjen bedret nivået i den forstand at jeg har kommet opp mot gamle høyder.

Den øvelsen jeg gjerne vil mestre kalles "Turkish get up". Jeg strever litt med vonde knær med denne, men jeg skal nok få det til. Jenter, det finnes forbilder - bare se på dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=GS7wQEMl7kg&feature=related eller dette: http://www.youtube.com/watch?v=B4Q9mxjhMy8&NR=1&feature=endscreen . Og tøffe gutter... Dere kan jo prøve en annen variant dersom det kjedes på stranda http://www.youtube.com/watch?v=T3gQjVPaqUY&feature=related .

Utprøving av barfotsko

Vibram Five Fingers på fjelltur

Før MSM kjøpte jeg et par Vibram Five Fingers (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/06/vibram-five-fingers.html). Denne uka måtte de bare prøves utendørs.

Tirsdag lusket jeg avgårde til lysløypa for å prøve dem ut. Det ble en rolig tur på vel tre kilometer. Det føltes veldig uvant, og fort gikk det ikke.

I går skulle familien endelig starte Ti på topp-sesongen. Vi gikk på Slaktarhaugen, en kort og overkommelig topp for store og små. Jeg tok på meg barfotskoene igjen. Det var en deilig tur, og skovalget føltes helt rett.

Foreløpig synes jeg at det er en fabelaktig følelse å ha på barfotskoene, og da helst på fjelltur. Jeg er likevel litt bekymret for tida da knærne har begynt å gjøre vondt igjen. Om det er (feil) bruk av barfotsko eller noe annet, vet jeg ikke.

Utsikt til Tromsdalstinden og flyplassen fra Slaktarhaugen.

Dagen etter MSM 2012

Northern Runners klare til Midnight Sun Marathon 2012 (foto: Truls Tiller)

I fjor for et år siden torde jeg å sette meg et mål om å være med på Adidasmila under Midnight Sun Marathon 2012. Før det hadde jeg tenkt å trene meg opp til toppform, og ville helst ikke vise meg sammen med andre løpere før jeg selv kunne si at jeg løp, ikke jogget: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/06/jogging-jeg-vil-ogsa-lpe.html (Min definisjon på løping var/er ei max-fart på 5 km på 30 minutter, mila på en time).

Den holdninga varte til jeg ble invitert med i et utrolig flott løpenettverk, Northern Runners, etter dette blogginnlegget: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/07/drstokkmila.html#comment-form . Jeg vet ikke helt om de hadde sett for seg at det var den ytterste baktropp som ble invitert inn, men jeg har i alle fall nytt riktig godt av framløpinga derfra for å komme dit jeg er i dag. Jeg tør å stille både på treninger med andre og i løp, selv om jeg vet at jeg risikerer å komme helt sist.

JEG HAR FULLFØRT MITT FØRSTE LØP UNDER MIDNIGHT SUN MARATHON! ADIDASMILA 2012!!!

Det er enda et stykke igjen til mila går unna på timen, men det kan faktisk være det samme. Jeg gleder meg til en gang å kunne juble over å ha greid det, men det viktigste er ikke bare å nå sine egne mål. Det viktigste er å delta, framløpe andre og å inspirere.

I går traff jeg igjen ei jeg har gått på skole sammen med. Hun begynte å jogge etter å ha lest bloggen min, og har trent siden den tid. Nå hadde hun og ei annen vært pådrivere på jobben sin, og til sammen var de 43 utøvere derfra. Hun delte sjenerøst æren for dette med meg og bloggen min. Jeg ble utrolig ydmyk og glad for å høre at den gleden ved trening som jeg og nettverk som Northern Runners prøver å spre, gir ringvirkninger. Stå på der ute, tren og bli gladere! Jeg er utrolig stolt av deg, Kirsti!

Det er en så utrolig stor prestasjon å stille opp og være med. Løpevenner, både de raske og de middelmådige: Gratulerer med innsatsen! Det ble en fest dere bidro til med svette og mot!

Ja, forresten, det ble ny personlig rekord - i alle fall i nettotid: 1:03:23! Enda viktigere for meg personlig: Knærne er ikke vonde i dag heller. Jippi!

Sånn kan det se ut å nå et mål. (Foto: Erik Boye, Northern Runners)