Å gjøre det en ikke kan II - i dag ski

Som alle andre barn av Norge, er jeg født med ski på beina. Videre har jeg vokst opp med Fjellvettreglene presentert av bl.a. Severin Suveren - flaks og uflaks - på tv, minimum en gang i året. Jeg lusket rundt hushjørnene på skiene  mine og ble med familien på tur. Med tre eldre søsken, ble jeg vedhenget alle måtte vente på. Med en gang jeg kom opp en bakke, føyk de andre videre. Det hjalp ikke stort at skiene var bakglatte heller. Jeg gled innbitt videre, forover som bakover, overbevist om at jeg også kom til å gå fort på ski en vakker dag.

Den dagen kom aldri. Etter en skidag på skolen i tiårsalderen, lot jeg skiene henge i garasjen for godt. Hver påtvunget skidag etter dette, var jeg "syk". Foreldrene mine tvang meg aldri, og snakket heller ikke med meg om saken. Av og til kan foreldre være for velmenende og ettergivende.

Nåvel, jeg har alltid syntes det har vært utrolig flaut å ikke kunne gå på ski. Jeg prøvde meg igjen når jeg var 21, sammen med godt trente folk. Huff og huff. Det var pinlig! De skiene ble gitt videre til noen som kunne bedre.



Da er det bare å streke opp punktene
som mangler!



Det høres kanskje dumt ut, men jeg ville over alt i verden ikke at ungene mine skulle oppleve det samme som meg. Siden samboeren heller ikke var noe særlig til skifantast, var det bare å ta seg et tak - hele familien. Vi har ski alle sammen, og faktisk synes alle det er morsomt å luske seg ut en tur.

Jeg er selvsagt noe bekymret for alle disse menneskene som kommer susende. I den grad jeg selv suser, er jeg redd for at noen skal falle foran meg i sporet. Takk og pris for smørefrie ski, sier nå jeg. Til mitt bruk holder det lenge, og skulle jeg noen gang komme over barnestadiet i skigåing... Ja, da kjøper jeg meg med glede et par til (som ikke er smørefrie)!

I dag trosset vi trøtte kropper og savnet etter middagshvil etter jobb. Opp i lysløypa bar det med ski, barn og et par tidligere skiskeptiske, foreldre. Innsatsen var det vel intet å si på, stilen var nok så som så. Artig hadde vi det lell, og utrolig imponerte var vi over flinke unger og at vi faktisk kom oss ut på ski.

Jeg kjenner enda skjelven etter nedoverbakkene, men ser frem til å gå Onsdagsrenn med ungene. Da blir det minst åtte turer til på meg utover våren - og åtte kilometer til sammen.

Sov, Dukke-Lise

Man kan ikke være på topp hele tida. Jeg er litt nede nå. Romjula har snudd opp-ned på døgnet både til voksne og barn, og det gjør meg alltid sliten og litt nedfor. Det hjelper heller ikke når jeg sliter med å finne formen - rett og slett fordi jeg egentlig er trøtt hele tida. For trøtt til å trene selv om motivasjon og lyst er til stede. Kroppen lystrer ikke. Kanskje det er bedre å hvile seg i form? Jeg tviler, men som sangen sier det: "Sov, Dukke-Lise. Sov, og bli stor...". Natta!

Jul, jul, jul og julejogg!

Juleherligheter!

Jula er mi favoritthøytid. På godt og vondt. Altfor mye mat, altfor mye rangling - altfor mye av det gode. Hedonisten i meg gleder seg stort!

Juleferien er et glitrende gode. Heldigvis er det noen fridager som kan nytes - også til trening. Det er en hemmelig drøm å bli en av joggerne på julaften, noe som ikke lyktes dette året heller. Vi lyktes derimot å få til en kort runde med kettlebells. Deilig det!

Joggeturen ble utsatt til første juledagskveld. Med vindkastene fra det avdankede uværet Cato midt i mot, lunta jeg meg bortover. Etter å ha bodd alle barndomsår på Sorgenfri (der sløyfa går både på Mørketidløpet og Midnight Sun), vet jeg at det er super trening å bevege seg i motvind. Den kommer både sommer som vinter, og kan ta fra en både munn og mæle - og gode pusteegenskaper.

Dette været er faktisk ikke så ille å bevege seg ute i. Det er min store oppdagelse. Vind, holke, litt regn. Det stagges med musikk, god bekledning og brodder.

Fortsatt god jul, folkens, og husk at det er fullt mulig med utekos selv om vinden suser og plussgradene råder - helt til det går ut varsel fra politiet om at en bør holde seg innendørs...

Kom dere ut, det er JUL!

Ei hektisk adventstid har hatt sitt klamme grep rundt meg. Timene har ikke vært lange nok, og langt fra mange nok. Jeg har presset inn noen treningstimer her og der. Litte bitte granne jogging, noen få lavpulsturer og kettlebellstreninger.

Altfor lite, dessverre, til å utgjøre grunnlaget for et mirakel på Mørketidsløpet 7. januar. En stakket stund vurderte jeg å skifte til fem kilometer uten tidtaking, men jeg skiftet mening. Jeg skal luske meg rundt sløyfa på ti kilometer. Det blir nok å gå sakte, men målet er å klare det.

I mellomtiden er det jul. Kommer jeg meg ut en tur for å jogge julaften? Det er en liten drøm, men jeg tviler litt på at jeg kommer til å klare det... Men folkens, la oss komme oss ut i frisk luft i romjula. Nyt vinteren, ak, gå på ski, gå, jogg eller løp - eller hva dere vil , men KOM DEG UT!

Takk for at dere har fulgt meg på bloggen så langt, og har kommentert enten her på bloggen, på facebook eller in personae. Om jeg har gitt noen av dere inspirasjon, har i hvert fall dere gitt meg masse tilbake!

Nå skal jeg trene og blogge - i romjula og utover nyåret. Jeg gleder meg til hverdag og nye treningsmuligheter, men først herlig ferietrening! Det gjelder å ikke gi opp. Blir dere med?

GOD TRENINGSJUL!

Når ull spiller en rolle...

I dag var det bikkjekaldt ute. Syv minusgrader sa gradestokken utenfor hos oss. Akkurat passe temperatur til å prøve seg på en joggetur - slik som den som stod på programmet i dag. Jeg har dessuten aldri jogget i slik ei kulde tidligere, og det måtte jo prøves ut!

Det ble to lag med ull både oventil og nedentil samt ullsokker på. Jeg var veldig spent på om joggeskoene ville bli altfor kalde. Vinterlue og hansker måtte også til. Det er så utrolig ille å fryse på fingrene gjennom oppvarminga og de første par kilometrene, og enda verre å fryse på ørene.

Påkledninga var faktisk perfekt.

Siden jeg ble lessen på mandag, og bare syntes livet var kjipt, bestemte jeg meg for ei lett femkilometerløype. Sist jeg tok den, tangerte jeg min egen "rekord". Denne gang var jeg bare ute etter å kunne jogge fem kilometer uten å måtte gå innimellom.

Jeg slet, men det gikk. Jeg klarte ikke å presse meg selv til å jogge så fort at jeg hatet slik som i sommer, men jeg psyket meg i hvert fall opp til å utstå fem kilometer.

Jeg lurer jo litt på hva som skjer. Hvorfor jeg ikke klarer å løpe så langt, og like fort, som det jeg gjorde i sommer. Er det bare psyken? Likevel er jeg ved bedre mot i dag. Det er bare å håpe på mirakler slik man vel er ment å gjøre i disse juletider, og fortsette med forberedelsene til milløp. Det er bedre å komme sist enn ikke å stille - og med ulla på plass slipper jeg også å fryse!

Et aldri så lite mirakel

Til jul i år, eller rettere sagt til litt over nyttår, ønsker jeg meg et aldri så lite mirakel. Mirakelet hadde vært å få til å jogge ei mil igjen. Gjerne ei mil løping, det vil si på en time eller under det. Det siste er litt meget å be om, men jeg ønsker meg virkelig ei tid på Mørketidsløpet på 1:10 i alle fall.

I dag skulle jeg prøve meg på et endret treningsregime med tre springetreninger i uka. Ei trening på 4x10 minutter, ei på 4x4 minutter og ei med en så rask fem kilometer som mulig. Jeg har virkelig grudd meg til 4x10 minutter, men i dag kjente jeg meg altså frisk og fin - og uthvilt. Alt lå til rette på en fin feriedag med vindstille og i underkant av 0 grader - lyst var det også.

Optimismen varte kanskje i seks minutter uti den første timinutteren. Da kjente jeg at dette jammen ikke var noe for meg. Jeg holdt det gående i vel en time med ei trening som var litt av alt mellom himmel og jord føltes det som, men dette var ikke hyggelig gitt. Takk og pris for at jogging gir meg god utholdenhet og lykke i hverdagen ellers, for hadde alle økter vært slik som denne, hadde jeg lagt joggeskoene pent fra meg på hylla, satt meg ned i en god stol og sett dem støve ned. I stedet dro jeg på sportsbutikk og lurte på hvilket par jeg kan ønske meg til jul.

Øverst på ønskelista til jul står altså:
1) Et aldri så pent stort mirakel i form av utholdenhet og tid innenfor en time på Mørketidsløpet
2) Et aldri så pent lite mirakel i form av å holde ut hele Mørketidsløpet
3) Nytt, stilig joggeutstyr (men det blir nesten for flaut å bruke om ikke en av de to øverste er på plass)

Begynnelsen av treninga. Fin utsikt i hvert fall.

Midt i treninga. Godt med et glimt av dag når jeg ellers
gjorde mitt beste for å psyke meg ned.

Temperatursvingninger i desember

Humøret er stabilt, mens temperaturen svinger. Inne som ute. De siste dagene har vært preget av sterk vind og nedbør, som til alt hell har endret karakter fra regn til snø nå i kveld. Jeg har vært litt sur på meg selv fordi jeg trodde været har vært medvirkende faktor til en uønsket hviledag i går. Et mål er jo å komme seg ut i allskens vær.

Gårdagen var utrolig hektisk jobbmessig. Når jeg kom hjem, merket jeg at alt av overskudd hadde vært mobilisert. Jeg falt sammen som en sekk. Temmelig sliten - var virkelig det alt? Hadde jeg ikke mer å by på?

I dag har det heller ikke vært fristende å drive kondisjonstrening. Etter å ha mast på samboeren for ei kettlebellstrening (siden jeg er for slapp til å gå ut i dag også), sitter jeg her med skjegget i postkassa. Joda, samboeren trener. Jeg innså veldig raskt at kroppen ikke fungerer. Temperaturen svinger jammen innenfra også! Sykdomsalarm! Istedet for ei artig trening, er det frem med te og honning i tillegg til en smertestillende - og snart ei hodepute.

Det positive er jo at energien er til stede, men jobber med en infeksjon. Da er det jo ikke rart at jeg - etter egen mening - ble fort sliten i går. Jeg ser virkelig frem til neste trening, og håper å få knekket sykdommen snarest. Det er godt at det ikke er dørstokkmila som står i veien i hvert fall.

Så gjenstår det å se om temperatursvingningene fortsetter utendørs, eller om det går an å jogge seg en tur i vidunderlig vinterland når kroppen er med igjen.

Novemberkuling

November avsluttes med liten kuling. Det er utrolig godt å kunne trekke ned i kjelleren, mens vinden drar med seg alt den kan finne av løsøre rundt veggene på yttersida.

I dag stod kettlebells på programmet. Jeg vil anbefale alle som synes styrketrening er kjedelig å prøve disse kulene. Styrketrening har i alle fall fått en ny dimensjon for min del, og det er første gang jeg synes det er gøy å trene styrke ved hjelp av å løfte jern. Nå når jeg har kommet meg over de innledende lave kiloene på de fleste øvelsene, synes jeg bare det er mer og mer givende. Det er utrolig tungt også. Jeg sitter her nå med fryktelig tunge armer. Ei jeg kjenner, tok litt hardt i første gangen hun trente med kulene. Hun kunne knapt skjære seg ei brødskive påfølgende dag.

I morgen står desember for døra. Jeg har fått skissert ei tung oppladning til Mørketidsløpet hos min personlige løpetrener. Det gjenstår å se om jeg kan klare tre økter i uka med det programmet. I desember. Måneden for juleavslutninger, juleverksted, julebakst, julehandel, julegaver - og alt som starter på jul. Min favoritthøytid!

Mørke, lykkelige november

Et gjennombrudd i styrketreninga.
Endelig klar for 12 kilo på en arm!

November har vært en kontrastrik måned. Det har vært mye vær: regn, vind, snø og fint, kaldt/varmt, stille. Jeg har i gjennomsnitt fått trent fire ganger hver uke, vekselsvis styrke, intervall/jogging/lavpulsturer og kyokushin. I tillegg har jeg fått videreutviklet meg som dommer og lagleder for karateungene i tillegg til den ukentlige instruksjonen av de samme ungene.

En måned som tradisjonelt har vært preget av julestress, trøtthet og den evige følelsen av å være sliten, har denne gang vært preget av optimisme, lykke og pågangsmot. Det kan jeg takke noen få måneder med trening, noen flotte treningspartnere og instruktører, meditasjon - og ikke minst, ja, faktisk meg selv - for. Klapper meg herved på skulderen og ønsker meg - og alle dere andre - lykke til med desember måned! Husk å prioritere trening. Jula blir ikke bare bra dersom du bare er utslitt.



Klar for en tur ut!



Fast følgesvenn på skyfrie dager og kvelder.

Flotte NR-ere klar for intervalltrening!

En av min karateunger smeller til!

Kettlebells gjør det inspirerende å trene styrke.

Sammen er en mindre alene - del II



Reklameplakat fra 90-tallet.


Jeg er i siget, og tar på meg enda en sosial forpliktelse: Som høyt gradert utøver av hunkjønn, skal jeg stille på karatetrening jevnt over en gang i uka. Kanskje mer etterhvert.

Det spirer i Tromsø karateklubb, og det er et behov for personer av hunkjønn i klubben - om ikke annet for å vise de nye jentene som begynner at det går an å nå langt.

Det å være den eneste jenta på trening kan føre til at man må måle seg mot gutta, og det er tidsvis svært slitsomt. På ei annen side kan det bli ei hvilepute; jeg er jente, og man kan ikke forvente at jeg skal være like flink / sterk / rask osv. som guttene.

Jeg vil understreke at jeg synes det er helt greit å trene sammen med menn. Samtidig er det tidvis fint å få brynt seg på kvinner også. Derfor skal jeg være der.

Sosiale jenter på helgetur, men også det på 90-tallet.

På kyokushinbesøk i København år 2000, mener jeg.

Å drømme om å strekke seg litt lenger

Tidligere i høst hadde jeg en nedtur i treninga der mye gikk i svart. Ei maratonløpervenninne sa da til meg, i en helt annen anledning, at det handler om å drømme og å ville strekke seg. For egen del må jeg innrømme at det også handler om å våge. Våge å sette seg mål som kan virke uoppnåelige.

Jeg kom til å tenke på dette da samboeren min fortalte om en blogg han hadde lest på - Geoff Neuperts "Chasing Strength". En av Neuperts læresetningerer er at man skal sette seg store mål for hva en vil oppnå. Temmelig amerikansk å tenke slik kanskje, men bakteppet for denne tanken var at en ved å sette seg lett oppnåelige mål kun lurer seg selv. Ved å sette lave mål for hva en vil oppnå, gjør en enda mindre utav det og faller til slutt inn i den gamle rytmen hvor intet blir gjort igjen.

Det er for så vidt enkelt å sette seg et mer eller mindre langsiktig mål. Det er også fint å kunne sette seg noen større delmål. Det å bli i bedre form blir sånn sett en type prosjektledelse der du styrer mot målsettingen. Utfordringen er trolig å sette en strek for prosjektet, for deretter å sette seg et nytt, stort mål. Den utfordringen kommer jo når du først er i god form, noe det bør settes kvantitative mål for siden "god form" ellers kan jo målsettingen kun forskyves uten at du noen gang kommer i mål. Se gjerne på Geoff Neuperts "oppskrift" her: http://geoffneupert.com/

Andre utfordringer kommer på veien, og alle ønsker de å lokke deg til å fravike din endelig målsetting. Det er kanskje da det er fint å ha lagt trening inn i sin mentale timeplan.

"You are in control of only two things in your life:

1. Your Attitude.
2. Your Behavior.

And the reality is, your Attitude determines and controls your Behavior." -Geoff Neupert

Lykke til med treningsprosjektet ditt!

Hjelp! Jeg er påmeldt!

Pulsen økte. Kinnene brant. Nervøsiteten var til å ta og føle på. Fingrene skalv. Jeg meldte meg på Mørketidsløpet - Troms Kraft Mila på 10 kilometer.

Per i dag aner jeg ikke om jeg klarer å jogge ti kilometer. Ei mil. Kjære vene! Jeg har da ingenting der å gjøre.

Det er bare det at jeg har så utrolig lyst å gjennomføre!

Kan jeg, kan du! Gå inn og meld deg på her: http://www.msm.no/polar-night-half-marathon.9702.no.html

Grugleder meg!

Utfordringenes time igjen - motbakkeintervall med Northern Runners

Ja, da hadde man bestemt seg for å prøve ei intervalltrening med Northern Runners etter vel en times karateinstruksjon. Jeg kjente at det var om å gjøre å bare bestemme seg for å gjøre det. Ikke tenke på hvor ille jeg egentlig synes er å legge avgårde sammen med flere andre. Det får så være at jeg alltid er sist. Gøy er det jo å se hva andre holder på med.

Jeg prøvde å utfordre tre andre damer til å bli med på eventen. To har nok med å overleve for tida, mens ei av dem stilte. Det må jeg si er HELT TOPP!! Hun er i bedre løpeform enn hva jeg er, men det har jeg all mulig forståelse for.

De første utfordringene ble dermed et tilbakelagt stadium. Nå var det en isete og slapsete vei og egenmotivasjon/vilje som gjenstod. Det skorter dessverre litt på viljen og trua på meg selv. Jeg klarer ikke helt å presse meg. Det var derfor veldig artig å bli framløpt et lite stykke på slutten, for da fant jeg ut av nettopp det.

Alt i alt en strålende fin økt. Utrolig flott gjeng. Skulle ønske jeg kunne gjort dette hver uke!

Foto: Stian Saur, NR

Beinskjørhet - det kvinnelige livsstilsspøkelset

Når sant skal sies, har jeg egentlig utrolig dårlig peiling på sykdommer. I de siste årene har jeg derimot fått enkelte slike nærmere inn på livet. Nå er det oppdaget beinskjørhet i familien. Beinskjørhet kan være arvelig og skyldes i de fleste tilfeller mangel på østrogen eller et plutselig fall i østrogentilførselen. Menn har gjerne et sterkere skjelett (større beintetthet) enn kvinner, og derfor er det flest kvinner som er berørt av dette.

Røyking (og kanskje også snusing) er en betydelig faktor i utviklinga av beinskjørhet. Foreldrene mine var storrøykere. Selv har jeg bare blitt utledd i mine få forsøk på å utforske fenomenet. Jeg har rett og slett aldri forstått hvordan en klarer å inhalere røyk. Det har vært noen festlattere i det røyken har, etter sigende, sevet ut fra nese, ører og etterhvert munn. Kanskje burde jeg latt skuldrene falle allerede på dette punktet, men trolig har massiv passiv røyking gjort at også jeg har hatt mengder av nikotin i blodet. I dag får jeg allergiske reaksjoner bare jeg må gjennom en stim av røyk på yttersida.

Heldigvis er ikke beinmasse et dødt materiale. Det er høyst levende, og beinskjørhet kan forebygges med - ja, selvsagt - TRENING. For kvinner før overgangsalderen og for menn anbefales all type trening som har med elementer av løping / jogging, hopping og styrketrening med vekting. En kombinasjon vil trolig gi best resultater (hentet fra http://www.nof-norge.org/info/temaark.htm#alle ). På samme sted sies det følgende om trening:

"Trening er ”ferskvare”, og den må holdes ved like hele tiden hvis den skal ha effekt. De offisielle anbefalingene varierer fra å trene tre kvarter til en time tre ganger i uken, til heller å trene noe kortere tid (30 min), men hver dag. Antagelig vil effekten være noenlunde lik, så velg det som passer best for deg. Det man er helt enige om er at det er bedre med litt trening enn ingen trening! Og det er enighet om at effekten blir borte hvis du slutter med aktiviteten. Derfor er det så viktig å finne noe du trives med, slik at du ikke går lei!"

Med andre ord et godt argument for meg, og mange andre, til å jogge videre, til å svinge kettlebells'ene eller løfte andre vekter, til å gå på fjellet, sykle seg svett og også til å trene kyokushinkai.

For dem som ønsker å lese mer om beinskjørhet anbefaler jeg Norsk osteoporoseforenings nettside: http://www.nof-norge.org/ .

Ønsker dere ei skikkelig god treningsuke nå i mørketida!

Lavkarbo - jeg vil ha smør!

NEINEINEI!!!! Jeg følger ingen diett. Heller ikke lavkarbo. Det sagnomsuste lavkarbo. Spis ekte smør, spis bacon, spis rødt kjøtt, spis ditt og spis datt. Pass deg for poteter, ris, pasta og brød - også litt ditt og datt her også. Blant annet så jeg et sted at man ikke skal spise for mye frukt og grønnsaker.

Herregud, for et mas! Har folk glemt helt av slike gammeldagse ord som måteholdenhet eller taleformer som "den gyldne middelvei", velkjent siden Sokrates tid?

I det omfang jeg bruker smør, har jeg alltid brukt ekte smør. Margarin og slikt liker jeg faktisk ikke. Nå om dagen må jeg tråle butikk etter butikk for å lete etter smør. Uten å finne det. En viss forståelse hvordan det var å leve i østblokklandene i min ungdom brer seg. Ikke kan jeg skylde på butikkene. De ønsker jo å tjene penger, og ville sikkert stilt med tonnevis av smør slik etterspørselen er nå. Ikke kan jeg skylde på bondestanden. De gjør nok også sitt beste for å tjene penger, men i denne situasjonen er det vel for få av dem? Skal jeg da skylde på politikerne? Frem for et bedre system for bøndene! Mer smør nå! - Og særlig NÅ siden jeg skal i gang med julebakst og må ta til takke med margarin. Kanskje jeg kan skylde på slankerne? De som ser frem til å se ut som vakre uten pondus i julestasen på julebordene? Huff, jeg forstår jo dem også. Det er ikke gøy å prøve finklærne fra i fjor og konstatere at de er minst et nummer for små.

Jaja, det er bare å håpe på at de lykkelige eierne av ekte smør vet å glede seg, og at de blir skikkelige slanke og fine til jul. Jeg tar det smøret jeg får tak i, spiser min julebakst, og trener til Mørketidsløpet 7. januar. Like greit å leve uten ekte smør til da?

Trening i travle tider!

Juhu! Nesten klar til tur! (foto: Sigurd Leithe)

Jeg trodde ærlig talt oktober skulle bli en maratonmåned på alle de gale måtene med stress og mas fra alle kanter. Nå har plutselig over halve november gått, og den siste uka har forsvunnet i jobb og ungeaktiviteter. To kettlebellstreninger og en langtur på lav puls i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld er resultatet. Jeg har kanskje fått seks timer søvn hver natt, men det har ikke vært sammenhengende da poden har hatt stort behov for å komme opp i mamma og pappas seng hver kveld denne uka.

Likevel, det har gått utrolig bra! Jeg gleder meg over hver treningsøkt som blir gjennomført, og ser frem til bedre tider. Mandag har jeg forpliktet meg til intervalltrening med Northern Runners etter å ha instruert karateungene, og tirsdag er det karatetrening igjen (ingen barneaktivitet den tirsdagskvelden i hvert fall). Jeg håper inderlig på snø så snart som mulig. Da får jeg kanskje sjansen til å lære meg noen teknikker innenfor skiverdenen.

Livet er herlig, og nå kommer den mørkeste tida! Snø, snø, når kommer du?

Helt med fra sidelinja - NNM kyokushinkai karate



Fra de yngstes klasse (foto: Sven Jonsson)

 Lørdag var jeg helt med igjen.... på sidelinja. Nord-Norgesmesterskapet i kyokushinkai karate gikk av stabelen i Tromsø. En del av barna "våre" var med på festen. Selv stilte jeg som laglederen deres og hjørnedommer da den noe eldre garde tok over mattene.

Det var en av de dagene der jeg erfarte at livet mitt knapt tar høyde for hverdagene, mens spesielle evenementer som krever noe planlegging kan være vanskelig å få til. For min del ble det travelt fra første minutt. Det roet seg heldigvis noe til slutt.

Når det er sagt, er jeg veldig stolt av ungene. De viste god vilje, og fikk til en del på matta - også de minste som kanskje ikke var så forberedt på at dette var en del større enn et klubbmesterskap. Et mylder av sommerfugler var fast inventar i mange mager så lenge mesterskapet pågikk for deres del. De ble utrolig slitne etter to runder i kata (mønster) og tre kamper hver. Likevel gjorde de en bra figur.



Fra en kamp i den nest yngste klassen (foto:  Ronald Johansen )

Når barnedelen av mesterskapet var ferdig, fikk de en velfortjent pokal og diplom hver. Det var godt å se fornøyde barnefjes, og enda bedre å se dem alle dukke opp smilende på trening to dager etterpå! Dette var bare gøy. Som ei mor sa det: "Jeg spurte ham hvordan han syntes det gikk. Han så gledesstrålende på meg, og sa at det gikk kjempebra, og at han hadde tapt alle kampene!"

Etter at ungene var ferdige, var det tid for de eldre juniorene og de voksne. Fra nå av var det på med beskyttere og beinhard (bokstavelig talt) kamp på matta. Artig å se på for en gammel sirkushest, og jammen hadde det vært artig å trene seg opp til å bli med en gang også.



Fra den eldste juniorklassen (foto: Sven Jonsson)


De gamle er nå fortsatt eldst, og de viste seg frem i oppvisningsdelen, både med høyere gradert kata og med knusing. Reint ut pent og tøft å se på. Igjen skulle jeg ønske jeg kunne vært med, men det gikk ikke denne gangen i hvert fall.

Avansert kata (mønster) (foto: Tobias Kvile Erstad)



Fra oppvisningskata (foto: Tobias Kvile Erstad)

Knusing (foto: Tobias Kvile Erstad)

Kom og se på neste gang da vel?

Om å trene når man kan...

Et fantastisk månelys har i hvert fall
vært en fast følgesvenn i seine kvelds-
timer. Mobilkamera er jo ikke den beste
gjengiver... (foto: meg)

Ei lang uke går mot sin slutt. Det har vært jobbing, instruksjoner, kurs, et mesterskap i karate - og ikke minst barn, familie. Et godt tegn på at formen er i bedring, er at hybelkaninene har fått lov til å være i fred og vokse vilt. Gulvet er stedvis litt vel grusete og huset under ett kan karakteriseres som ei slagmark. Vi har tross alt reine klær, tallerkener, glass og bestikk.

Det er nemlig overskuddet som er i fokus her. Vi har overskuddet til å ta en sjau i morgen før vi drar i ishallen og deretter tar i mot gjester. Treninga har stått i fokus innimellom alle pliktoppgaver. Det har blitt tid til lavpulstur, karatetrening, intervalltrening og tre kettlebellstreninger siden sist søndag i tillegg til en halvtimes meditasjon hver kveld. Nesten alt pågår etter at ungene er vel i seng/har sovna.

I en såpass travel periode som vi nå er inne i, er jeg temmelig sikker på at vi (samboeren og jeg), neppe hadde klart annet enn å sitte i sofaen og se matt utover rotet på stua dersom vi hadde vært i dårligere form. Nå lukker vi bevisst øynene, og vet at vi klarer å gjennomføre ei god rydding i løpet av dagen i morgen.

Kun nok et bevis på at det hjelper å bedre formen, og ha det fint selv om det stormer litt rundt omkring.

Fysisk og psykisk trening = LYKKE!

Det har gått opp for meg at det nærmer seg jul. For (småbarns)foreldre som arrangerer jul, førjul og romjul, og som har obligatoriske juleavslutninger å stille opp på, er det ei tid for strenge prioriteringer og å tyne mest mulig ut av tilmålt tid. Jeg fant derfor ut at det er på tide med en liten oppsummering for meg selv for å sikre meg at de rette prioriteringene gjøres også fram mot høytiden.

Siden juli har jeg opprettholdt et relativt strengt treningsregime, om jeg kan kalle det så. Det er enkelte uker jeg ikke har fått til mer enn 2-3 økter i uka. I en periode var det også en kjempenedtur med sykdom og skade, og formen ble veldig preget av det. Jevnt over har jeg derimot fått til å trene mellom 4 og 8 økter per uke. Ikke hardt hele tiden, ikke langøkter hele tiden heller, men det har blitt bra.

Det har gått opp for meg at jeg har hatt fremgang. Jeg selv merker fremgangen dårligst på jogginga, selv om basillen har bitt seg fast. I fortsettelsen er det bare å håpe på bedring. Grunnformen må ha bedret seg. Jeg går mye raskere nå uten å bli fort sliten og andpusten, og jeg svettet ikke småstein i går etter å ha trillet minsten opp alle bakkene til barnehagen... Det er tungt det!

Jobber med 12 kg - endelig!

Når det gjelder styrke, ser jeg fremgangen med selvsyn. Kontorskuldrene er nesten borte. Jeg krøker meg ikke like mye over tastaturet som tidligere, og det er ikke vond nakke og skuldre på samme måte som tidligere. Ja, jeg kan være veldig stiv og støl i stressete perioder, men bruken av hodepinetabletter på jobb har gått drastisk ned. I tillegg klarer jeg nå å presse opp en tolv kilos kettlebell med en arm. Det er en helt fabelaktig følelse, jeg har slitt lenge med det!

Best kjenner jeg likevel bedret form på karatetrening. Jeg kan gi mye mer enn tidligere. Jeg gleder meg til å trene, og til og med til å gå kamp. Det er rett og slett en fantastisk følelse av å få til og yte mye mer enn det jeg klarte i vår.

I tillegg har jeg begynt å meditere. Det er rein psykisk trening for meg, og det har hjulpet. Meditasjonen sorterer tankene, hjelper til med å finne løsninger, jager vekk eventuelle spøkelser og gir velvære, avslapning og ro.

Prioriteringene frem mot juletider sier seg selv: Ungene og ungeaktivitetene samt trening vil komme først. Julebord? Neppe. Jeg vil ikke bli syk om jeg kan unngå det!

Med mann og barn i ryggen, er følelsen av lykke i hverdagen er komplett.

Meditasjon i tidsklemma

Tiden flyr, sier vi gjerne. Dagene fylles opp av gjøremål. Tidsklemma er et ord i tida. Press og stress.

Jeg lar meg relativt lett stresse. Det er godt mulig jeg griper utfordringene an på feil måte, men jeg stresses i alle fall lett. For eksempel det å komme seg seint av gårde på jobb dag etter dag, å måtte gå tidlig fra jobb, minustid. Noe jeg må ta igjen. Æsj! Det kan stresse meg at ungene er slitne, og at jeg kjenner på at de burde hentes tidligere fra barnehage eller SFO. Minustid igjen. Arbeidsoppgaver som hoper seg opp, alle i og for seg spennende. Samlet omgjøres de til høye skyskrapere i hodet mitt. Himmelen der oppe er blå, men enkelte ganger skyer det rett og slett over fordi skyskraperne har blitt så høye som fjell.

Samboeren min har bedt meg ta et kurs i Acem-meditasjon i noen år nå: http://no.wikipedia.org/wiki/Acem-meditasjon. I mitt hode har det ikke vært tid til sånt. Når det ble tid i hodet mitt, ble den heller brukt til fysisk trening enn mental. Det var fullstendig nødvendig for meg. Når nybegynnerkurset ble omgjort til et helgekurs, tenkte jeg på meditasjonen om igjen. I høst bestemte jeg meg for å prøve.

Det er nå akkurat to uker siden jeg begynte på kurset. Acem-meditasjon er ikke noe hokus pokus. Den mediterende skal sitte stille med øynene lukket og gjenta en lyd om og om igjen inni seg. Minimum en halv time hver dag (men sjeldnere hjelper også), optimalt to x en halv time hver dag. Hvordan en reagerer, er veldig ulikt. Flere sovnet, andre så farger, enkelte løste problemer, administrerte dagen eller fremtiden. Den første gangen jeg mediterte, så jeg bokstaver, brokker av- eller hele setninger. Tankene kom som skrevne ord og setninger. Når jeg oppfattet hva som skjedde, gikk jeg tilbake til å gjenta metodelyden.

Etter kurset har jeg meditert minimum en halv time hver kveld før leggetid. Når jeg var i Oslo, mediterte jeg to halvtimer hver dag.

Meditasjonen gjør ikke at jeg har endret personlighet, men jeg har faktisk klart å opparbeide mer overskudd. Det er fabelaktig, selv om det faktisk sjelden er behagelig for meg å meditere. Bare det å sitte en halv time i ro i mørket, la tankene komme og gå uten å konsentrere seg om å følge opp noen av dem... Det gir en ro i en dag fylt av lyder, farger og andre sanseinntrykk. Jeg tror jeg kommer til å få kontakt med meg selv igjen. Det er lenge siden sist. Jeg har hatt det for travelt!

Joggetur i mykt yr



Ikke like uanfektet etter femmer'n i dag...



For et par dager siden fant jeg ut at det ikke er noe poeng i å prøve seg på mila ennå. I dag følte jeg meg så lett og fin i kroppen, at jeg tenkte på fem kilometer løping som en lek.

Tanken varte helt frem til jeg oppdaget at regntøyet måtte på. For å perse på femmer'n ville jeg nok hatt behov for absolutt alle hjelpemidler. Særlig siden jeg ikke har jogget såpass langt på veldig lenge. Rekorden er fra slutten av august, og lyder på 31.12. Ikke imponerende nok, tenkte jeg.

Etter noe famling med spotify og musikkvalg, startet jeg (etter god oppvarming selvsagt) med nedoverbakker for å psyke meg selv opp. Joda, målsetninga holdt i 2,5 km med kilometertid på 5.50. Etter 3 km var jeg fremdeles under 6 minutter, men så var det nok. Jeg tynte meg gjennom den siste kilometeren, og sluttida ble 31.19. Jeg surka faktisk litt, men fant ut at det var et godt forsøk. Nå skal jeg holde meg til intervaller (i mitt tempo) og lavpulsturer, og så får vi se om det blir tre turer i uka. Da skal jeg prøve meg på en femmer til om tre-fire uker. Ønsker meg selv bedre lykke neste gang! Og et ps til dem som sliter med dørstokkmila: Det var herlig å være ute i yret og mørket, men bruk refleks! Bilder? Det var mørkt, dere!

Et rasende nidankiai mot overfallsvoldtekter!

Dette blogginnlegget er skrevet i raseri. Det er godt mulig jeg burde ha satt meg mer inn i forskning på området, lovverket og annet som kunne ha opplyst min verden og bleket raseriet. Beklager, det gidder jeg ikke nå. Mitt karatehjerte er yderst forbannet, mitt kvinner i kamp-hjerte likeså.

Jeg har, såvidt meg bekjent, ikke vært i nærheten av å bli voldtatt eller forsøkt seksuelt misbrukt. Jeg har ingen idé om hvordan det er å ha blitt offer for ei slik lavmåls handling. 12. september skrev jeg om redselen jeg, som mange andre kvinner, har for å bli overfalt.

Jeg har nylig vært i Tigerstaden. Det store samtaleemnet der / i hovedstadsavisene er de mange overfallsvoldtektene og forsøk på sådanne. Trolig er det noen få menn som står bak disse, og det er av ulike årsaker vanskelig å få en beskrivelse av dem.

Direkte pinlig blir det når politiet etterlyser vitner de tror (les: vet?) kan ha sett noe der ingen melder seg, og (om det medfører riktighet) oppslag som for eksempel Dagbladet kommer med om overgrep foran flere mennesker på en t-banestasjon der folk ikke griper inn. Hvor redd er vi egentlig for å involvere oss i en annens smerte?

I Oslo, ble jeg pent bedt om å holde meg inne etter mørkets frembrudd. I respekt for den som ytret ønsket, gjorde jeg selvsagt det. Ved inngangen til mørketida (også i Oslo), må det være temmelig vanskelig å unngå å være ute i mørket. Nå er det ikke alle som er like engstelige som den jeg bodde hos, men jeg forstår at alle medieoppslag - og ikke minst det faktum at noen voldtektsmenn lusker i gatene - skaper frykt.

Selv liker jeg å være ute, når som helst på døgnet ikledt hva det skulle være, hvor det skulle være. Ingen har rett til å plage meg. Jeg vil ikke bli hemmet i mine bevegelser av noen som helst grunn. Aller minst fordi en eller annen ikke klarer å styre sine drifter.

Det enkleste er jo å legge skyld på offeret, og oftest er det en kvinne. Det er sjelden overfallsvoldtekter av menn omtales i media i hvert fall. Vi kvinner er fulle, rusa, lettkledt, går alene, tar ikke alle / de rette forholdsregler og så videre. Jepp, greit nok. Lette offer, men likeså fullt, nettopp offer. Offer som ikke skulle ha vært offer.

Jeg begynner å bli utrolig lei av at den som blir utsatt for ulike utagerende handlinger skal ha skylden for å ha blitt skadelidende av massiv vold. Når uslingene som utfører disse handlingene blir tatt, skal de gi svar på hvorfor de har gjort andre til objekt for sin vold. Hvorfor tar det forresten så lang tid før gjerningsmennen tas? Disse svarene skal forskes på. Det skal gis et eller flere svar på hva som gjør at enkelte elementer tror at svaret på de utfordringer de har i hverdagen kan legitimere å utøve grusomme handlinger mot lette offer. Har det blitt gjort allerede, sier du? Kanskje, men forskningen må tørre å gi noen svar eller i alle fall forslag til hva som kan gjøres for å motvirke slik vold. Eller er det bare noe som må tåles av kvinner i vårt frie verdensbilde?

Hevn, nei, det er ikke det jeg snakker om. Jeg vil ha svar på hvem, hvorfor og hva som virker preventivt uten at det siste skal gå på bekostning av (kvinners) bevegelsesfrihet.

Da skal jeg, med et nidan-kiai som ville ha skremt de aller fleste, rolig gå tilbake til å skrive om gleden og fordelene ved fysisk aktivitet - inne og ute. Oppfordringen går til dere alle - TA NATTA TILBAKE!

Oktoberfest

Med skråblikk på oktober...

Vel tilbake fra Oslo følte jeg bare for å gå. Helst milevis, men velferdsoppgavene er ennå ikke helt over så det fikk bli med et par timer ute i lysløypa. Få ting slår det å komme seg ut i frisk luft, og regn er mye verre sett innenfra enn ute i løypa.

Det ble rundt 11-12 kilometer i dag, og det gjorde godt for kropp og sjel.

Oktober har vært preget av å komme på sporet igjen. Helt og holdent på sporet. Jeg har slutta å løpe etter mine egne rekorder for hver eneste joggetur jeg har vært ute på. Det er kanskje på tide å teste hvordan det nå fortoner seg å jogge ei mil, men jeg tror jeg avventer enda litt. Høyre lår og fot skal få litt mer tid på å komme seg, og jeg vil gjerne komme i gang med tre gode kondisjonsøkter før jeg gjør den testen.

Jeg var på nippet til å melde meg på Mørketidsløpet for å jogge ei mil 7. januar. Det er ennå målet, men jeg er ikke helt der ennå. Jeg håper å komme dit i løpet av november. Det er målet for kommende måned!

Oktober har fortonet seg som en fest på det viset at jeg har kost meg i gang med trening igjen. Orket er borte, overskuddet er tilbake. Måtte det fortsette slik!

Lavpulstur i oktober.

Det har igjen blitt morsomt å trene styrke.

Intervall er ennå et ork seint på kvelden, men...



Sykkelrulla kan være et godt alternativ.



Fra Botanisk hage i Oslo. Intervall og turløype.

Rundvannet, Tromsø.

Jogita Osloensis

Botanisk hage i Oslo - skal det trenes, er
greit å gjøre det i vakre omgivelser!

Først som sist: overskrifta er bare bambus! MEN - Fem dager i Oslo. To økter med joggesko på beina. Ei økt med fjellsko på, og i tillegg ble det en dag med trasking i bygatene. Det siste skal ifølge enkelte medier (trolig betalt av butikkbransjen) være likeså kaloridrepende som en joggetur. Dessverre var ikke turen til Oslo en joggeferie, men på et godt, men også tungt besøk.

Ettertenksomhet slapp taket når joggesko og frisk luft slapp til. Den første turen hadde jeg tenkt å ta som lavpulstur med rundt 120 i puls. Jeg hadde altfor mye innestengt energi til at kunne gå bra, så jeg tok en kortere tur på 75 minutter med 140 - 150 i puls. Høyt for enkelte, men kondisen min er nok ikke mye å skryte av. Dessverre.

Tur nummer to med joggeskoene ble en intervall, 4x4. Fy, det var hardt og godt - "gondt" kalles det visst. Å, for en dårlig form! Intervall skal det ikke sluntres unna med i fremtiden i hvert fall.





Den siste turen min, var avtalt med ei gammel venninne som jeg ikke har sett på altfor lenge. Jeg var litt usikker på hva slags tur dette skulle bli, og kledte meg derfor temmelig normalt, men hadde på fjellsko for sikkerhets skyld. Det siste var det mest praktiske. Jammen har den venninna mi god kondis. Vi strente opp til Grefsenkollen (for lokalkjente) i et godt driv. Det haglet svette av meg, og det var deilig!!! Jeg prøvde å få henne til å love meg en tur opp dit ved hvert eneste Oslobesøk fremover. Over 900 kalorier ble brent på den turen. Jeg var superfornøyd!

Utsiktsbilder fra Grefsenkollen.

Nå er jeg igjen topptent på å få kondisen bedret. Gleder meg til resten av høsten og vinteren!

Ut og nyt lufta, folkens -

(Foto: meg)

Meditasjon - for å få fram det beste?

Denne helga går jeg på kurs. Med fullstappete uker der jeg synes det blir lite tid til ungene, går jeg egentlig aldri på helgekurs lenger. Dette er unntaket som skal bekrefte den regelen. Dette er (i hvert fall i følge samboeren) ei investering i fremtidig lykke og overskudd både hjemme og ute.

ACEM meditasjon er nøkkelen. Minimum en halv time om dagen er middelet. Målet er blant annet overskudd og kreativitet.

Å gå veien om sitt indre, har ikke vært min greie. Jeg har foretrukket svette, slit og tyning. Nærmest en form for "kroppen er mitt tempel". Jeg føler meg litt modnere nå. Det er ikke lenger mulig å gjøre alt på den måten. Det blir rett og slett for mye for harddisken. Særlig lei er jeg av den evige dårlige samvittigheten når overskuddet mangler. Det går ikke lenger.

Når livet ikke flyter slik man ønsker det skal gjøre, må det endringer til. Jeg har allerede skrudd på tanken fysisk trening. Nå har jeg startet på tanken mental trening. Den mentale treninga skal hjelpe meg å holde på overskuddet over vinteren. Jeg skal klare det denne gangen!

Juhu i oktober!

Zzzzz...

Det virker som om alle og enhver har fått opp øynene for at det snart vi heller mot slutten av høsten. Alle er travle med tanke på hva som skulle vært unnagjort før julestria. Jeg merker det godt på jobben. Mot slutten av dagen kommer hodepinen krypende etter at skuldrene har vært heist for lenge av gangen. Jeg gjør alt jeg kan for å motvirke fenomenet, men likevel.. Jeg kunne sikkert spist paracet og ibux hver dag.

Etter arbeidstid, henting av unger, middagsseansen og organiserte barneaktiviteter er det lite igjen av meg. Det lille som er, skulle egentlig ha gått til å jobbe inn minustid fra morgenen. Jeg kommer meg jo nesten aldri på jobb til åtte. De fleste dagene går likevel til trening og litt husarbeid.

I dag er jeg så trøtt at jeg ikke klarer å trene. Kroppen sier nei. Den trenger hvile. Jeg skal lytte til den med vidåpne ører. Det er verdt det å legge seg tidlig noen ganger, men jeg er vanligvis ikke for flink til å høre på den setninga.

Sove seg frisk, eller sove seg i form. Hm, fristende... Alle vet vel også at man må ha nok søvn for både å komme i god form og for å slanke seg? Jeg visste. Det har bare blitt et nedprioritert område.

Sov godt, folkens!

Lavpulstur - ah...

Det var en deilig, deilig tur i vått lysløypeterreng. Utrolig godt å være ute mens det ennå var lyst. Selv om det i dag var temmelig skjømt uansett.

I dag har jeg faktisk gjennomført en bragd! Jeg har holdt pulsen nede i mellom 120-130 i rundt 90 % av tida jeg var ute. Det var slitsomt. Pulsen skvatt enten opp i 145 eller ned i 104 om jeg ikke kikket ofte nok på pulsklokka. Det var en tur som ga overskudd, og så utrolig godt det er å være ute!

Dagens bilder er fra Rundvannet.

"Lust for Life" på sykkelrulla

Rock'n rulle! (Foto: meg)



Juhu! Iggy på øret! (Foto: Sigurd Leithe)



Samboerens racersykkel er festet til rulla, og står pent parkert i kjelleren i påvente av elendig vær eller annet som gjør det nødvendig å spinne litt her i heimen. Det er supert å motarbeide dørstokkmila på den måten. Jeg trenger altså ikke å gå lenger enn to trapper ned, og der finner jeg både muligheter for både styrke- og kondisjonstrening. Helst går jeg selvsagt til dojoen for karatetrening eller ut for å nyte vær og vind under opparbeiding av kondisjon. Noen gode substitutter er likevel gull verdt.

I dag var været vått, egentlig med stor V. Inne hadde det både blitt hobbyverksted med ungene, hyttelaging av stoler og tepper, TV-seing og baking av kanelsnurrer. Når de minste hadde lagt seg, holdt sofaen på å ta meg for godt. Det var da jeg hørte ropet fra sykkelen nede i kjelleren, og har man først insistert på at den skulle installeres der for vinteren... Ja, da er det bare å gripe øyeblikket.

Det er sjelden jeg hører Iggy Pop på treningsstudio, men å kjøre langintervall til "Lust for Life" er helt topp. Kan anbefales!



Spinning er en svett affære! (Foto: meg)