August: Om ankler og slikt..

Torsdag 2. august fikk jeg meg en smell ved å tråkke kraftig over, og høyre ankel har ikke vært den samme siden. Det har for så vidt ikke heller den venstre ankelen. Det kalles visst å kompensere. Alt det blå, grønne og gule er borte, men høyre ankel er fremdeles litt hoven, stiv, øm og tidvis vond.

Jeg har fokusert på å holde humøret og treningsiveren oppe ettersom en skade også kan føre til alternativ trening. Fokuset endres bare fra plan a til plan b - og rett og slett til plan c. En hel del realitetsorientering måtte til før jeg innså hvor mye planene måtte endres. Blant annet utgår resten av løpene i Tromsøkarusellen for min del, og med ett unntak, har planene om fjellturer utgått. Også treningsturene til Fjellheisen.

MEN, aldri så galt: Jeg har fått sykla, trent kettlebells og annen styrke, moret meg med balansebrett, bestemt meg for å satse mer på karate igjen, begynt på yoga (hvordan har jeg klart meg uten det så lenge?) og funnet ut at jeg har lyst å svømme bedre. Svømminga er forresten ikke særlig god for ankelen, så der har det kun blitt veldig korte distanser når vi er i svømmehallen.

Den siste uka har jeg prøvd meg på noen forsiktige joggeturer. Den første turen jogget jeg med tapet fot 3x1 km. Den andre turen jogget jeg en halvtime på asfalt, mens den tredje turen gikk for seg i lysløypa og rundt Prestvannet i dag.

Jeg hadde egentlig ambisjoner om å jogge 10 km i dag. Planen var å lunte avgårde og kose meg. Slik ble det ikke. Ikke for det, farta var i krabbetempo til og med for meg. Det var ikke på kondisen det stoppa. Dessverre hadde jeg en sperre som tilsa at jeg ikke kunne klare å jogge raskere, og anklene mine var ikke helt i godlune de heller. Etter vel seks kilometer, fant jeg ut at det var nok for høyreankelen. Da kjentes den helt stiv og vond ut. Jeg gikk vel en kilometer etterpå, og den ble kanskje litt bedre. Likevel svant håpet om å delta på en halvmaraton helt fullstendig, mens håpet om å delta på 10km-løp 15. og 22. september fortsatt lever.

Mottoet må være å ikke la småskader ødelegge treningsiveren. Ikke bare vil det ta lenger tid å komme tilbake, men man går glipp av mye artig aktivitet!



Slik så foten min ut seint på kvelden 2. august. Au.



Trening med kettlebells og annet styrke
har vært glitrende både for kropp og humør!

Man trenger ikke godvær for å sykle, men jammen er det deilig.

Godværsdager er til for å nytes. En tur opp til Ørnfløya med
ungene var fjelltur nok for meg denne augustmåneden.

Balansebrett er superartig!

Tøffe damer tar tak!

I fjor på denne tida var frykten for overfallsvoldtekter stor, og den spredte seg til hele landet. Alle kampsportklubber, -utøvere og andre som mente de hadde resepten mot overfall og voldtekter, og som mente at litt kursing kunne gi effekt til redde kvinnekjønn, serverte selvforsvarskurs. Og kvinnene, ja, jeg har hørt meldinger om fulle kurs og kurs med venteliste.

Det var et ønske om at jeg skulle bidra til et slikt kurs, og jeg var på nippet. Jeg hadde konseptet klart i hodet, men jeg klarte ikke å ta steget videre. I tillegg sliter jeg med slik kursing. Jeg ser muligheten av at det enten kan gi falsk trygghet eller kan virke helt andre veien.

I stedet har ei av klubbens talenter og jeg gått sammen om å lage reine jente-/dametreninger en gang i måneden for klubbens hunkjønn. Fokus blir å ligge på kamp, styrke og selvforsvar.

Dette blir ikke selvforsvar av det lette slaget. Dette blir selvforsvar for hjernen også.

Kyokushin karate er en fullkontaktsport. Selvforsvarskonseptet må følgelig bli på de premissene. Jeg vil påstå at man redder seg ut av mange situasjoner med å tenke selvforsvar. Å tenke selvforsvar er ikke en fasit, men noe vi kommer fram til i fellesskap. Videre skal vi tørre å stå på, og det tør vi som trener en såpass hard kampsport. Vi trenes opp til å tørre. Vi trener motet og viljen.

Vil du trene opp ditt mot og din vilje? Vil du trene på å tørre? Å trene opp fleksibilitet og styrke og samtidig ha det artig?

Reklamen er faktisk at du kan komme og bli med! Og det gjelder faktisk menn også! Tromsø karateklubb har nybegynneropptak hele september. Andre kampsportklubber har også nybegynneropptak denne høsten. Det er utrolig artig å holde på med. Hiv dere rundt!

Du finner masse informasjon her: http://www.tromso-karateklubb.net/ . Har du noen spørsmål, er det bare å ta kontakt!

Ekstrem trippel i Tromsø

Denne helga har det vært duket for ekstreme løp i Tromsø i regi av MSM arrangement: http://www.msm.no/ . Man kan velge å delta på individuelle løp, eller ta hele trippelen.

Fredag var det Ekstremløpet http://www.msm.no/msm-ekstremloep.10181.no.html. det er løpet som i forkant synes mest overkommelig, selvsagt med fare for å kaste opp under/etter løpet.

Lørdag  var det duket for det første ultraløpet i Tromsø: Tromsø Mountain Ultra http://www.msm.no/tromsoe-mountain-ultra.255210.no.html . Et løp over mer enn 50 km i Tromsøfjellene. Kramper og slikt er vel bare barnemat...

I dag er Tromsdalstinden 1238m opp: http://www.msm.no/tromsdalstinden-1238m-opp.39313.no.html Vanligvis en vakker tur med glitrende utsikt, men i dag ser det tåkete ut. I tillegg vil deltakerne snu ved Salen da det snør på toppen av Tinden:

Trist med været for dagen i dag, men heldigvis var det fint og opphold både i under ultraløpet og ekstremløpet.

Jeg har ikke deltatt. Ikke engang som tilskuer. For min manglende tilskuerdeltakelse kan jeg ikke skylde på annet enn en ekstrem lyst til å ha rolige dager med ungene etter ei slitsom oppstartsuke med skole og aktiviteter.

Manglende deltakelse? Tja, selv uten skade tror jeg disse løpene hadde vært i drøyeste laget for meg. Dersom jeg klarer å fortsette treninga, kan jeg jo vurdere å delta etterhvert. La oss si Ekstremløpet om et-to år, Tinden om tre år og Ultraløpet en gang i passe tid til å kalle det den store 50-årskrisen... (det gir meg åtte år). Trippelen? Øh... I så fall en ekstrem femtiårskrise! Noen som blir med?

I mellomtiden: All mulig honnør til arrangører og ikke minst deltakere. Æ e søkkimponert!

To skjelvende bein jogger igjen

Det har gått tre uker siden jeg tråkket over. Ankelen er fremdeles vond, litt hoven og blå. Den har verken blitt bedre eller verre av alternativ trening til jogging. Det har vært fokusert på styrketrening, litt sykling, etterhvert yoga og denne uka også karate. Jeg har også prøvd å svømme, men det gjorde temmelig vondt i ankelen.

Trening på balansebrett kjennes godt på en skada ankel. Det er både artig og utfordrende.
I går stod jeg i yogastillinga "Treet" også på balansebrettet, og da bestemte jeg meg for at
det er på tide å komme seg ut på joggetur igjen. Balansebrett kan forøvrig anbefales for å trene
stabilitet og balanse (hvorvidt stabilitet og balanse er det samme kan de rette fysioterapeuter
diskutere en hel dag - eller flere).

I dag var det dags for å prøve seg på en tur i lysløypa. Jeg må innrømme at begge anklene kjentes temmelig skjelven ut i forkant. Jeg gikk/jogget opp til Tromsøhallen, og jogget en liten kilometer i lysløypa. Forsiktig. Det gikk bra, men jeg torde ikke jogge lengre på gang én. Jeg jogget tilbake. Det gikk bedre med svak nedoverhelning det meste av veien. Jeg pauset, og bestemte meg for en tredje kilometer. Denne gang på asfalt i nedoverbakke, hjem. I starten kjente jeg det godt i ankelen, og tok det mer forsiktig. Etterhvert fant jeg det riktige tempoet, og da gikk det veldig fint.

Ankelen kjennes ennå noe ustabil, men jeg er fornøyd. Riktig fornøyd skal jeg være om ankelen ikke er mer hoven og vond i morgen. Om den oppfører seg, blir det kanskje en femkilometer på søndag. Jeg må jo prøve å få trent litt frem til Oslo 15. og 22. september. Den sesongavslutninga har ikke riktig seget over meg ennå. Jeg hadde jo regnet med at løpet frem dit skulle bli litt annerledes. Fingrene krysses fremdeles, og tålmodigheten smøres tjukt på!

Motiver - mot - iver - HØST

Vår dyktige yogainstruktør (se tidligere blogg: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/08/viryayoga.html) begynner gjerne timene sine med noen bevingede ord. Enkelte av dem festet hun ned til en facebook-oppdatering. Torgunn, håper du ikke har noe imot at du siteres og at jeg rett og slett skal forsøke å gjøre dine ord til mitt mantra denne høsten (og gjerne vinteren også):

""Har du et tema for høsten? Mitt tema er MOTIVASJON, det å være motivert. Tenker på det som to tema; MOT til å satse og IVER etter å ta fatt og gjøre. "Den som våger, risikerer å miste fotfestet for en stund. Den som ikke våger, risikerer å miste seg selv." - Søren Kierkegaard""

Høsten begynte denne uka. For fullt. Til og med været skiftet om til høstham etter å ha lekt seinsommer ei kort stund. Jeg har kjent på tyngden av høst. Jeg har kjent på følelsen av at det ønskes noe av meg, at det ikke bare har vært et krav eller eget ønske, men at jeg rett og slett må trå til.

Til nå har karatetreninga vært mest for gøy. Det mest uttalte målet har vært å være tilstede på ei trening minst en gang i uka. Nå skal jeg prøve å gi mer. Motivere. For å gjøre det, må jeg også selv ha mot til å satse og iver etter å ta fatt og gjøre. Det siste er nok det vanskeligste, men med hjelp skal det gå. Jeg venter foreløpig med iver på at skaden skal helbredes helt og trenes opp slik at jeg kan gå videre.

Jeg ser frem til å ta fatt på treningshøsten. Det blir alternativt i starten på grunn av skaden, men gradvis endres det over til det som skal bli normalen. Karate, yoga, jogging og styrke skal inkluderes. Det blir mye trening, og jeg gleder meg!

10 turer med Turbo og 5 på topp!

Joda, jeg vet det skulle vært 5 turer med Turbo og Ti på topp, men i dag var altså målet nådd: Ungene ble superturboer og nådde samtidig barnemålet med fem Ti på topp-turer. Alt herfra og inn til istid/snø på fjellet blir bonus. Nå er det jo også, endelig, bærturer som gjelder. Jippi!

Den siste turen vår gikk til Ørnfløya. Der har vi jo vært en del ganger før, og visste hva vi gikk til. Ungene går tidvis relativt raskt og målrettet. Jeg skadet ankelen for 2,5 uker siden, og kjente det relativt godt. Jeg var derfor glad dette var en tur jeg slapp å passe godt på dem. Særlig siden jeg for en gangs skyld var alene som voksen.

Vi gikk de ti Turboturene i denne rekkefølgen:

-Slaktarhaugen: Den første turen vår var preget av kjappe barnebein og stor optimisme. Det var bratt, men helt greit å gå opp skogsveien. Deretter var det bare sti i åpent terreng et lite stykke, og veien til moder natur åpnet seg. Vi voksne hadde lyst til å gå videre, kanskje opp på Kjølen, men tok ikke sjansen på å utfordre barnebeina på den første turen. Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/utprving-av-barfotsko.html

-Varden: En grei tur som kan gjøres raskt ved å gå korteste rute opp/ned, eller lang ved å gå gjennom lysløypa så lenge man orker. Artig både for voksne og barn å besøke Tromsøs høyeste punkt!

-Prestvannet: Ungene fikk valget mellom sykkel, sparkesykkel, gå eller løpe/jogge rundt vannet. De valgte sparkesykkel første gang når vi så etter skiltet. Dette er jo også en tur som kan gjøres kort eller lang alt ettersom hvor man velger å starte fra. Veldig fint, også for dem med småsøsken som liker å ligge i vogn.

-Krokvatnet: Dette var egentlig den kjedeligste turen vår. Været var fint, men vi kom oss av sted litt seint. Ungene var litt trøtte allerede, og innslag av steinene terreng/ur var ikke heldig for våre små. De voksne hadde ikke gått her før, og ble litt usikre ettersom merkinga var dårlig (Ti på topp-tur også). Ah, så godt det gjorde å komme frem! Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/familie-pa-tur.html

-Brosmortinden: Flott tur for store og små! Nærmest høyfjellsterreng med åpent terreng og luftig med mye utsikt hele veien. Med foreldre som lider av tidvis høydeskrekk, ble ungene holdt godt fra kanten. Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/brosmetinden-og-oppdatering-for.html

-Reinen: Denne turen tok vi når det var regn og tett skylag/tåke i fjellheimen. Det var en fin tur gjennom skogsterreng, selv om ungene til tider syntes det ble litt ensformig. De var over seg av lykke når de kom frem til Turboskiltet der det også var installert en "drikkefontene". Stor lykke! Vi skulle gjerne ha gjort litt mer ut av turen, men utrygt for regn, tåke og en del mygg gjorde foreldrejobben litt vanskelig. En tur som skal gjøres til et annet tidspunkt neste år (om den er med)! Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/brakkesjuke-medisin.html

-Toppen av Håkøya: Her var det bare ungene og jeg på tur, mens far var på jobb. Og hvilken lett oppgave! Det var vått i marka etter en del regn, men her var det jo lagt opp tursti, kloppet og alt mulig. Vi storkoste oss alle sammen, og alle var enige om at det hadde vært en finfin tur! Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/bru-med-klopping-videre-over-et-litt.html

-Steinbøhytta: Jeg må bryte sammen og tilstå at det er første gang jeg har besøkt Steinbøhytta. Samtidig er det bare å innse at jeg har gått glipp av noe. Flott sted! Flott tur! Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/kortreist-i-troms-flyfjellet.html

-Gammen i Simavika: Jippi for glade barn med gode venner! Oppover her ble det så mye skravling, at vi bare plutselig var fremme. På tilbakeveien var det innslag av sauer på turen. Til stor glede for de små.Flott sted, godt jobba! Se også: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/med-superturboer-pa-tur.html

-Ørnfløya: Lett terreng å gå i. Denne gangen var det en enda enklere sti enn vi har gått før. Ellers - se over. Deilig å luske seg ned til stranda for sandkos etterpå!

Vi voksne "samler" på Ti på topp-turer, og synes det er flott at en del av dem kan sankes sammen med barna. Dessverre sliter vi litt med ankelskader begge to, og vi må vel vente til enda lenger utpå høsten for å få med oss flere turer. Til nå har vi gått Slaktarhaugen, Varden, Krokvatnet, Fløya og Ørnfløya, men det hadde vært flott å få gå litt høyere topper også. Vi håper på god oppbygging nå, og at vi kommer sterkere tilbake i år eller til neste år. Fjellgleden står ved lag!

Det klassiske utsiktsbildet fra Ørnfløya.

Svart belte i karate?

Foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb

Ønske?
Lyst?
Evne?
Vilje?
Kan du?

Klart du kan!

Jeg begynte ikke på karate fordi jeg ville lære selvforsvar. Har jeg noengang sagt noe slikt, er et fordi jeg ikke har ant hva jeg skulle svare. Noen ganger skal man jo ha en grunn til å begynne på noe. Nå vet jeg hvorfor jeg begynte på karate. Jeg begynte på karate fordi jeg hadde lyst. Selvforsvar er kun en bonus av treninga.

Jeg begynte ikke på karate fordi jeg hadde lyst på svart belte. Jeg så rett og slett ikke for meg muligheten til å kunne ta svart belte i karate. Jeg hadde rukket å bli 22 år. Kondisjonen var svak. Musklene holdt meg kun oppe. Jeg hadde ingen som helst tro på at jeg kunne klare svart belte. Målet som kom etter hvert, var da heller grønt belte. Å bli en høyere gradert.

Ønsker du nok? Da lyster du nok? Evner du? Evnen opparbeider du! Opparbeider du evnen, opparbeider du viljen. Vil du, så kan du. Klart du kan!

Det er nybegynneropptak i Tromsø karateklubb hele september!

Les mer om karate og Tromsø karateklubb her: http://www.tromso-karateklubb.net/



Foto: Tromsø karateklubb



Viryayoga

Før i tida var jeg mest fornøyd med treningene når vi endelig kom frem til avslutninga med mye tøying. Det var både avslappende og deilig å tøye og bøye seg frem til det som kunne bli en spagat på gode dager.

Det var for ti år siden. Siden den gang har det skjedd mye. Nå for tida er jeg superfornøyd dersom jeg får meg ei god treningsøkt. Avspenning og fleksibilitet har manglet helt i treningene mine, og jeg har savnet det. Når jeg i tillegg har prøvd yoga tidligere, og vet at jeg  - med rett instruktør - oppnår ei god treningsøkt med styrke, fleksibilitet og avspenning i tillegg til andre frynsegoder, har dette vært et supplement til treningene mine som har vært sårt savnet.

Problemet har vært å få lirket yogatimer inn i en tettpakket ukeplan. Det måtte en skade og et perfekt timet yogakurs med en favorittinstruktør til for å kunne prioritere riktig. Jeg fikk en av de siste plassene på kurset.

I går var det dags. Jeg hadde gledet meg sånn til dette at jeg måtte jobbe med å stagge forhåpningene. Det kunne da umulig bli så bra som forventningene mine tilsa. Jeg tok feil. Det ble bedre!

Svetten rant av meg. Den skada foten var litt øm og stiv. Kneet med mitt verste skrubbsår noensinne fortvilte. Balansen var ikke helt som den skulle. Stiv og støl, ja, men mye sterkere enn sist jeg gjorde yoga har jeg blitt. Det er godt å ikke være nødt til å jukse så mye når jeg skal ned i planke.

Dette gjorde godt, og jeg gleder meg veldig til neste gang. Takk for opplevelsen!

Her er nettsidene til disse flotte folka: http://www.balanseilivet.no/ (Torgunn) og http://www.majasyoga.no/ (Maja). I tillegg er Line instruktør, men jeg har ikke funnet nettsidene hennes. Sammen driver de yogastudioet InSPIRE (uttales på norsk). De har egne facebooksider for dem som er der.

Friidrettsskole for ungene

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Det er mye artig for ungene å ta seg til her i Tromsø! De kan rett og slett få holde på med det de har mest lyst til, og det er i alle fall ingen grunn til at de ikke skal få prøve seg.

Mi jente holder egentlig på med for mye, men hun har likevel lyst å prøve seg på både det ene og det andre. Hun vet at hun må kutte ned på en annen aktivitet dersom hun får lyst til å starte med noe annet. Akkurat derfor er det flott med helgekurs og sommerskoler. Hun får prøvd seg på nye ting, får ei god innføring, og kan bestemme seg for hvorvidt hun vil kutte ut noe og begynne med noe nytt eller fortsette med det gamle.

Denne gang fikk hun prøve seg på friidrett: http://www.itromso.no/bilder/article568944.ece?imageIndex=8#pageTop

Friidrettsskolen ble holdt i regi av BUL Tromsø http://www.bul-tromso.no/ , og det var ungdommer som trente ungene. Det var kjekt! Ungene gjorde sitt beste, og fikk nye, fine forbilder.

Jenta mi var utslitt etter to dager, og jeg var litt bekymret for om det hadde vært greit. Denne gang hadde hun bestemt seg for å fortsette med de aktivitetene hun allerede går på. Likevel hevdet hun at det hadde vært morsomt, og hun hadde kost seg. Da angrer jeg i hvert fall ikke på at hun fikk være med. Godt jobba, BUL Tromsø!

På sykkel øya rundt

Endelig var det sol i Tromsø uten truende skyer som raskt kan vende den vakreste idyll til - ja - en kalddusj rett og slett.

Foten min er fremdeles litt hoven og temmelig vond, men noe uteaktivitet ville jeg prøve meg på. Valget var lett - sykkel. Med god taping føltes ankelen relativt stødig ut, og det stadig væskende skrubbsåret på venstre kne ble holdt i sjakk med en stor plasterlapp. Klar!

I dag var det ikke noe poeng i å prøve og sykle så raskt som mulig, men heller få litt følelsen i kroppen igjen. Framfor alt var det viktig å ikke få vondt i foten halvveis.

Jeg sykla på lette gir, og koste meg skikkelig. Enkelte deler av strekninga savner jeg gang- og sykkelsti, og håper at det snart blir en realitet rundt hele øya. Samtidig må en jo bare håpe på utbedringer av eksisterende gang- og sykkelstier. Det kjentes for eksempel ikke helt godt ut å humpe avgårde langs Kvaløyveien.

Strekninga? Ja, det var rundt Tromsøya, det. Det hadde forresten vært supert med et Tromsøya rundt-løp. En litt lang halvmaraton. Har det vært prøvd før, tro? Jaja, jeg drømte jo litt om å løpe strekninga en gang. Denne gang holdt det med sykkelen, min kjæreste eiendel.

Foten, ja, den holdt helt til det gjenstod omtrent 50 meter. Da ble den litt vond. Jeg satser på at den holder helt inn neste gang.

Realitetsorientering

Lørdag 4. august blogget jeg om mitt heftige overtråkk her om dagen. I løpet av helga syntes jeg det gikk raskt og godt fremover. Selvsagt går det ikke fort med meg, men likevel. Jeg spurte derfor min kjære om det ikke var et aldri så lite håp om at jeg, med godt tapet fot, kunne delta på løpetrening i dag. Rolig og fredelig trening.

Det var da han så meg alvorlig inn i øynene og beklaget å måtte realitetsorientere meg og å være budbringer av dårlige nyheter. Nei, jeg kan ikke jogge, og langt i fra prøve å løpe. Det blir ingen tur opp Fjellheisen med Tromsøkarusellen på søndag, eller løp Tromsøhallen nord neste onsdag. Krokenmila må jeg trolig se langt etter. Kanskje har jeg begynt med kortere joggeturer til den tid. Håpet er å klare meg gjennom løp 15. og 22. september.

Det må alternativ trening til. Styrke, kanskje sykling, kanskje svømming, balansebrett. Neppe karate. Ingen fjellturer inntil videre. Jeg er lei meg, men det vil nok helst gå bra. Trolig vil det gjøre meg godt å bygge opp styrken. Vi møtes nok i dojoen eller langs veiene igjen. Om ikke snart, så om litt.

Fin utsikt hjelper altid!

Trening under skadeavbrekk

Torsdag kvelds intervalltrening ble avslutta med overtråkk på høyre ankel og oppskrubbet kne på venstre bein. Heldigvis ikke noe verre. Det går over, men i går var det fælt å sitte stille og rolig og gjøre helt andre ting enn vanlig. Jeg forsøkte å protestere, men samboer Fysio satte strengt ned foten.

I dag ble jeg derimot innvilget trening med kettlebells. Jeg innrømmer at jeg var litt engstelig i starten, men etterhvert som jeg fant grensene for hva som gikk an å få til, gikk det mye bedre. Ei flott trening med blanding av kettlebells og armhevinger/mageøvelser gjorde livet og lagnaden mye lettere.

I morgen håper jeg skrubbsåret har slutta å væske sånn at jeg kan forsøke meg på litt svømming eller/og kanskje litt sykling. Den 75 minutter lange joggeturen innser jeg at det bare er å skyte ei blå pil etter, men jeg er evig optimist og håper å få ei joggeøkt snarest.

Jeg har forresten fått en del spørsmål om kettlebells, hvilke jeg bruker og så videre. Når jeg får slike spørsmål, må jeg rådføre meg med samboeren. Jeg bruker nemlig alt fra ingen kettlebell/4 kg til 28 kg avhengig av hvorvidt jeg kjenner øvelsen, om jeg trener på noe jeg er ekstremt dårlig på eller om det er øvelser der jeg kan tillate meg å tøffe meg litt. Jeg har hørt et anslag om at 8 kg kan være greit å begynne med for damer, mens 12 kg er greit for menn, men hvor trent man skal være i forkant... Se det er vanskelig for meg å si noe om. Noen synspunkter fra andre kettlebellsfrelste?

Au!

Intervalløkta skulle vare i en time. Det skulle være en pine, men det ble noe annerledes enn det jeg hadde forestilt meg.

Rundt tre kvarter inn i treninga gikk det overstyr i "feed forward-en": Å passere en turgåer samtidig som å se på klokka ble for mye for simultankapasiteten min. Foten ble satt ned uten plan på et underlag som ikke var jevnt. Det ble et overtråkk i høyre ankel og et heftig skrubbsår på venstre kne.

Jeg fortsatte gående, men måtte kapitulere og be om å bli henta med bil. Jeg hadde helt glemt hvor vondt dette kan være.

Det er bare å håpe på at hevelse og vondter går raskt i heling, og at jeg kan komme raskt tilbake. I mellomtida søkes alternativ trening... Jeg har i hvert fall ikke lyst å venne meg til stillesitting!

Opphovna, vondt!

Eksempel på skarp, liten stein som gjør utrolig vondt når den
skjærer seg gjennom tights og hud. Noe frekt å invitere seg
med hjem også!