Noen ganger gjør veien en u-sving

Veien er målet. Det har jeg gjentatt ofte, og gjennom flere innlegg i denne bloggen. Enkelte ganger gjør veien en u-sving, eller er mye mer kronglete enn man setter pris på.

Humøret er vel ikke helt på topp etter å ha gått på nok en skadesmell. Det begynte med et vondt kne i juni, fortsatte med overtråkk i august, og nå måtte jeg jammen meg gå til legen da det vonde i leggen ikke ville gå over. Legen konstaterte betennelse, ingen jogging på et par måneder - i hvert fall ikke på asfalt, og foreskrev betennelsesdempende medisiner.

Jeg trodde jo ikke helt mine egne ører, men slik er det. To milløp på asfalt og mye tråkking i feriedagene med dårlige sko forbedret ikke akkurat helsa til foten min.

Du må holde deg i ro i et par uker, sa legen min. Heldigvis modererte han seg noe da han så mitt uforstående uttrykk. "Å holde seg i ro" betyr ikke "å synke ned i sofaen med potetgull, cola og sjokolade". Det betyr heller å trene, men ikke trene leggen. Etter et par uker, kan jeg til å med gå på fjelltur og bevege meg (prøve litt jogging) på myke skogsstier.

Et treningsopplegg for de første to ukene begynner å ta form i hodet mitt. I dette opplegget er styrketrening, yoga, svømming og sykling alternativene. Det er bare å ta fatt på en ny periode med masse spennende aktiviteter!

PS: Du trenger slettes ikke å få verken sene- eller beinhinnebetennelse av å jogge/løpe. Her er en artikkel om hvordan du kan forebygge http://www.dn.no/dnaktiv/article1948855.ece

Takk for en ny morgen med nye muligheter

I dag var det siste gang på nybegynneryogaen jeg har fulgt nå i høst. I løpet av denne perioden har jeg nærmest blitt avhengig av denne treningsformen, og følt at det har vært et nyttig og nødvendig supplement til annen trening.

Denne siste yogatimen ønsket instruktøren vår at vi skulle tenke på noe vi var takknemlig for der og da. Det jeg klarte å tenke på var såpass grunnleggende som at jeg er takknemlig for at jeg i det hele tatt har muligheten til å trene; til å gå på yoga, til å jogge, til å trene karate - til å prøve nye bevegelsesformer, nye treningsmetoder. Det er jo ikke gitt.

Jeg er 42 år gammel. Før treningsiveren tok meg for alvor i juni 2011, hadde jeg såvidt startet opp med karate igjen. Det tok åtte år, to barnefødsler, laktoseintoleranse, en rekke matallergier og ei vektøkning på rundt 30 kilo ("et lass av fett" som Kari Jaquesson ville kalt det) før jeg starta opp igjen. Veien frem dit jeg er i dag, har heller ikke vært selvsagt. Det har vært mange dørstokkmiler, titalls - kanskje opp i hundretalls. Dørstokkmilene har også hatt ulike størrelser. Det har vært tilbakeslag. Følelsen av gå ett steg frem og to tilbake. Det har vært usikkerhet, og fremfor alt sliter jeg (fremdeles) med selvtilliten. Jeg har ikke klart noe av det jeg trodde ville være relativt enkle mål - alt fra å gå ned ti kilo (lett) på et år til å løpe mila på under timen og å huske alle kataene på karaten igjen. Jeg trodde i hvert fall at jeg skulle være tilbake på kamptreningene på karaten nå!

Det er viktig å se tilbake. Hva var det egentlig som skjedde? Ei livsstilendring til det verre, fra å være en aktiv karateutøver til å bli ei - i egne øyne - tjukk tobarnsmor. Ei livsstilendring til det bedre, fra å være nærmest immobil til å kunne bevege seg igjen. Det er en lang vei å gå fra absolutt vanskjøtsel av seg selv til å føle seg i god form igjen. Det er heller ikke gitt at morgendagen kommer. Mye kan skje med en 42 år gammel kropp og sjel, men det nytter ikke å være fatalistisk i så måte.

Hva får meg til å reflektere? Jeg var utladet i dag. Jeg sliter med ankelen min. Det er da det er viktig å løfte blikket. Se det lange løp. Yogainstruktøren hjalp meg på vei. Denne siste yogatimen på nybegynnerpartiet fikk vi alle utdelt et kort. På mitt stod det Tack - för en ny morgon med nya möjilgheter.

På hvilken måte skal vi så bruke den nye morgenen og de nye mulighetene? Det er det viljen til hver enkelt av oss som avgjør.

Takk til min yogainstruktør Torgunn http://www.balanseilivet.no/

Opp som ei løve - ned som en skinnfell?

Jeg erkjenner det. Batteriet har ladet seg ut. Jeg trenger påfyll.

To milløp på ei uke med vond ankel. Aktiv ferie innimellom. Et tonn arbeid og erkjennelsen av at det må bli overtid denne uka og utover høsten. Familie. Utfordringer. Tidsklemma.

Ja, det er mye. Det er også morsomt.

Det er ingen dørstokkmil tilstede. Det er rett og slett hjerne og kropp som trenger ro.

Selv vil jeg egentlig ikke ha ro. Adrenalinet mitt raser fremdeles. Meditasjon i dag. I morgen yoga. Da må roen begynne å senke seg.

Eller er det høsten? Eller er det erkjennelsen av at jeg, heller ikke i år, har nådd noen mål? Opp som ei løve - ned som en skinnfell? Og jeg våger å skrive en blogg?

Ja, jeg gjør det. Veien er målet. Da tåler jeg også at veien er lang og tidskrevende, og negative tanker jages bort.

For å komme i form, helst bedre enn noen gang, må man tåle mange kamper.
Her er en fra Tromsø karateklubbs sommerleir i 2012.
(foto: Valentin Ryncyn, Karelian Organization Kyokushinkaikan Karate)

Ti for Grete - en drøm i oppfyllelse

Det begynte i fjor. Jeg leste om Ti for Grete (Waitz) i avisene, og hadde så utrolig lyst å reise til Oslo maraton bare for å være med. Det gikk ikke, men i år klarte jeg i hvert fall å få det til.

Jeg meldte både samboeren og meg selv på. Uten forsikring. Dette her skulle vi klare. For inndeling i puljer, landet vi på den optimistiske estimering av tid på under en time.

Joda, samboeren får en lei skade i ankelen. Frem til de siste dagene teller han på knappene om å være med i det hele tatt eller bytte distanse til tre kilometer. Han lander på siste alternativ. Jeg skader også ankelen med et heftig overtråkk, og får ikke trent - på langt nær - så mye som jeg ønsket meg eller hadde hatt behov for. Jeg vurderte lenge om foten ville klare ti kilometer. Helga før ble den testet i  KK-mila. Den holdt. Rolige kilometer. Vondt gjorde det, men ankelen klarte seg.

Før løpet.

Jeg innså at dette var absolutt siste sjanse til å klare mila under timen i år. Jeg bytta derfor ikke pulje. Natta før kvinnet jeg meg opp det jeg hadde. Morgenen fulgte med isnende 5 grader. Det økte til 9 plussgrader, men 9 pluss i Oslo kan være som null i Tromsø. Fy, for en kald vind. I tillegg regnet det så smått.




Før start. En horde med mennesker skulle ut. Veldig bra tidtakingssystem,
og et godt opplegg med puljer. Tida tikket inn på SMS like etter målpassering.
Supert!

I fire kilometer opprettholdt jeg håpet om å komme i mål på like under en time. De neste 3,5 kilometrene håpte jeg på ny pers på under 1,03. De siste 2,5 kilometrene ville jeg bare slutte av. Det ble bare trist og tungt. Totalsprekk.

Vel i mål var jeg likevel lykkelig for å ha vært med på festen. Jeg var glad for å ha testet ut løypa. Den kan anbefales alle, og er super for å sette personlig rekord. Det er bare det at jeg ikke er der.

Jeg var med på Ti for Grete. En drøm gikk i oppfyllelse. Håper det ikke blir siste gang.

En annen Northern Runners blogg om Oslo Maraton: http://solvreven.wordpress.com/2012/09/24/a-laere-pa-den-harde-maten/

PS: Det er MYE mer publikum under MSMs 10 kilometer enn det var i Oslo. Takk for støtten Tromsøborgere!

Startnummer og medalje. Tida ble 1:05:15 offisielt.

KK-mila, knis og fnis

Lørdag 15. september 2012. Tid for mitt livs første KK-mil.

Vi hadde bestemt oss for høstferie, og jeg hadde funnet to milløp med ei ukes mellomrom i Oslos gater. Perfekt, syntes jeg i gjerningsøyeblikket.

Nå stod jeg og skuet utover havet av jenter og damer i alle aldre og alle former. De beveget seg flokkvis, knisende, fnisende og leende. Humøret var på topp. Jeg følte meg fryktelig alene. Dette var ikke et løp for å teste ut noe. Dette var ikke et løp man skulle perse på. Dette var ei sosial tilstelning med høy rosa og lilla faktor. Utstyrsmessig var jentene utrolig like. Diverse sjatteringer av rosa og lilla og svarte tights var uniformen. Jeg følte meg nærmest som en opprører i mitt mørkeblå Northern Runners outfit.

Før rushet. Her er noen av standene der man kunne hente startnummer,
bli tatt bilde av sammen med løpevenninner, hente bestilte t-skjorter, bli med på
KKs treningsleir til Tyrkia neste år, få diverse stylingstips (hvilket er svært nyttig før et
milløp), få prøver på ditt og datt, sjekke ut Bavacs kolleksjon - frontet av
sportskjendisen Tone Damli Aaberge og så videre i all KK-het.

Jeg bestemte meg for å ta det rolig i god tid før løpet. Før startskuddet gikk, bestemte jeg meg for å bare kose meg. Det var like greit. Den første kilometeren gikk med på å passe på å ikke springe på noen som plutselig stoppet, og å ikke bli skubbet ut i grøftekanten av noen som kom med albuene ut bakfra. Den andre kilometeren gikk litt greiere, men så gikk løypa innover i Oslos grønne lunger. Brede stier ble smale, smale stier førte til gangtempo.

Dette er altså løpet for de som nylig har begynt å løpe, de som har en venninnegjeng de løper sammen med - eller har slanket seg med, eventuelt de som mener at de altså ikke kan løpe/løper altfor sakte. Knis, fnis, flir.

Beklager, dette er ikke et løp for meg. En goodie-bag og et glass champagne man må bølle seg frem til etter løpet? Nei, takke meg til en masseprodusert medalje som havner i kommodeskuffa hjemme.



"Hva er dette egentlig???"




SKEPTISK!




"Kan vi, vær så snill, begynne snart?"




"Jeg sa jo at jeg skulle være blid! Vi prøver et smil..."



Scenen der mannlige fartsholdere ble presentert som kjøttstykker damene
skulle prøve å holde følge med, bl.a. Geir Hoen.



Etter løpet. Jaja, ei mil er ei mil.



Gada, styrkehjul og hoppetau - utetrening i høstmørket

Klokka var passert ti på kvelden. Høsten var mørk ute, og det var litt vått i lufta - men ikke regn. Dermed var det rett og slett kvelden jeg hadde gledet meg til ei stund: Tid for utetrening med gada, styrkehjul og hoppetau.

Gada - de lange stengene med kule på enden, styrkehjul og hoppetau

Siden gradestokken hadde krøpet litt under fire plussgrader, starta vi med hoppetau. Det ble fort behagelig varmt. Vi fortsatte med ulike øvelser med gada-en. Samboeren har laget en til seg selv og en mindre en til meg. Min veier omtrent tre kilo. Det høres jammen ikke mye ut, men det holdt - og det vil holde ei stund til. Alt er jo tyngre ved første gangs bruk, og det var denne også. Også så morsomt! Vi hadde det skikkelig gøy.

Det neste vi prøvde ut var styrkehjulet. Først festet vi det på beina, og deretter holdt vi det i hendene. Heftige greier det også for hel kroppen. Særlig magemuskulatoren. Vi slutta av med hoppetau igjen.

Alternativ trening er topp!

Nysgjerrig på gada? Se litt på youtube - f.eks. denne: http://www.youtube.com/watch?v=GP_ow_7gbB8
Nysgjerrig på styrkehjul (power wheel)? Da kan du se litt her: http://www.youtube.com/watch?v=dkVWUxzTB-Q






Sosial jogging med Northern Runners

For første gang på utrolig lenge, sikkert flere måneder, torde jeg å luske meg avgårde på ei trening med løpegjengen Northern Runners. Med unntak av den siste måneden med alternativ trening og skade, er jeg usikker på hvorfor det ble slik. Kanskje må mange løp og avslappet forhold til treningstider ta en del av skylda.

I alle fall - her var jeg igjen. Litt seint, men godt. I dag var det nybegynnertrim som stod på programmet. Det passet meg perfekt. Fem kilometer i rolig tempo ble akkurat en halv kilometer for langt for ei dame over førti som kjenner siste(?) rest av forkjølelse og en vond ankel på kroppen - men pytt!

Det var ei flott økt i dag. Takk for koselig prat på veien til Jon-Vidar og May Liss, og til Ingvild for en god prat før jeg begynte å nyse etterpå!

Jeg skulle ønske jeg bare kunne fortsette å trene, men nå nærmer det seg KK-mil og Ti for Grete med stormskritt. Ja, jeg gruer meg.



Flotte folk med på trening i dag også!
(Foto: May Liss Hårstad Wasmuth/Northern Runners)



"From zero to hero"

Det er nesten vanskeligere å ta en hviledag for tida enn å ha ei kort økt også på en hviledag. Ikke fordi jeg har noe imot å hvile. Jeg er ikke treningsnarkoman riktig enda. Tror jeg da.

Det er bare så vanskelig å komme i gang igjen. Hjernen ønsker jo helst å ligge og slange seg på sofaen, eller stresse seg opp over alt som ikke blir gjort når mye av ens tilmålte tid går til trening. Og så begynner det igjen. Hvorfor gidder jeg? Hvorfor ikke begrense trening til 2-3 ganger i uka og være fornøyd med det? Hvorfor går det ikke raskere å løpe? Hvorfor klarer jeg ikke å huske alle kataene/mønstrene ennå? Hvorfor klarer jeg ikke å løfte tyngre? Hvorfor klarer jeg ikke å gjøre dype armhevinger? Og hvorfor i all verden renner ikke kiloene av meg slik at jeg kan fly bortover veiene? Den nedadgående spiralen er i gang.

Hvem vet. Kanskje trener jeg for mye. Kanskje er jeg rett og slett for mye av en "alt eller ingenting"-person.

I alle fall var jeg på vei nedover etter hviledag fredag, ei lett økt på lørdag... og så ble det seint på søndag. Sliten, surkete og alt det der. Da hører jeg samboerens stemme nedenfra. Han konstaterer at det er treningstid. Jaja, tenker jeg med svartfarge i hjernen. Kettlebells og annen styrke. Vi får se.

Vi fikk ikke se. Jeg ble revet med. 20-kiloen svingte i duo med armhevinger (ikke dype), 8 kg i militærpress i samspill med "bearsquats" og til slutt en vakker duett med frontsquats (2x8 kg) og planken. Alt i serier på tre etter oppvarming.

Fra dypt nedi kverna til høyt oppi skyene, men utslitt: "From zero to hero". Så inderlig godt å kjenne på.