onsdag 26. september 2012

Takk for en ny morgen med nye muligheter

I dag var det siste gang på nybegynneryogaen jeg har fulgt nå i høst. I løpet av denne perioden har jeg nærmest blitt avhengig av denne treningsformen, og følt at det har vært et nyttig og nødvendig supplement til annen trening.

Denne siste yogatimen ønsket instruktøren vår at vi skulle tenke på noe vi var takknemlig for der og da. Det jeg klarte å tenke på var såpass grunnleggende som at jeg er takknemlig for at jeg i det hele tatt har muligheten til å trene; til å gå på yoga, til å jogge, til å trene karate - til å prøve nye bevegelsesformer, nye treningsmetoder. Det er jo ikke gitt.

Jeg er 42 år gammel. Før treningsiveren tok meg for alvor i juni 2011, hadde jeg såvidt startet opp med karate igjen. Det tok åtte år, to barnefødsler, laktoseintoleranse, en rekke matallergier og ei vektøkning på rundt 30 kilo ("et lass av fett" som Kari Jaquesson ville kalt det) før jeg starta opp igjen. Veien frem dit jeg er i dag, har heller ikke vært selvsagt. Det har vært mange dørstokkmiler, titalls - kanskje opp i hundretalls. Dørstokkmilene har også hatt ulike størrelser. Det har vært tilbakeslag. Følelsen av gå ett steg frem og to tilbake. Det har vært usikkerhet, og fremfor alt sliter jeg (fremdeles) med selvtilliten. Jeg har ikke klart noe av det jeg trodde ville være relativt enkle mål - alt fra å gå ned ti kilo (lett) på et år til å løpe mila på under timen og å huske alle kataene på karaten igjen. Jeg trodde i hvert fall at jeg skulle være tilbake på kamptreningene på karaten nå!

Det er viktig å se tilbake. Hva var det egentlig som skjedde? Ei livsstilendring til det verre, fra å være en aktiv karateutøver til å bli ei - i egne øyne - tjukk tobarnsmor. Ei livsstilendring til det bedre, fra å være nærmest immobil til å kunne bevege seg igjen. Det er en lang vei å gå fra absolutt vanskjøtsel av seg selv til å føle seg i god form igjen. Det er heller ikke gitt at morgendagen kommer. Mye kan skje med en 42 år gammel kropp og sjel, men det nytter ikke å være fatalistisk i så måte.

Hva får meg til å reflektere? Jeg var utladet i dag. Jeg sliter med ankelen min. Det er da det er viktig å løfte blikket. Se det lange løp. Yogainstruktøren hjalp meg på vei. Denne siste yogatimen på nybegynnerpartiet fikk vi alle utdelt et kort. På mitt stod det Tack - för en ny morgon med nya möjilgheter.

På hvilken måte skal vi så bruke den nye morgenen og de nye mulighetene? Det er det viljen til hver enkelt av oss som avgjør.

Takk til min yogainstruktør Torgunn http://www.balanseilivet.no/

1 kommentar: