onsdag 29. juni 2011

Jogging - Jeg vil også løpe!

På åttitallet var det in å jogge og å trene styrke for gutta, aerobic for damene. Det er igjen mote å holde seg i form, men nå for tida jogger man ikke - man løper. Jeg jogger.

Å bevege meg raskt over lengre distanser med apostlenes hester som middel, har aldri vært min forse. Jeg har rett og slett hatt en sterk misnøye med tanken på noe mer enn et relativt lavt tempo med gange. Særlig i selskap med andre. Drømmen er jo selvsagt der likevel. Det ser herlig ut å løpe relativt uanstrengt gatelangs, gjennom skogen, eller på større enger som Timoteidama fra syttitallet gjorde i den reklamen (hva shampoen gjorde med det stakkars håret hennes så ofte som hun måtte bruke den, tør jeg derimot ikke å tenke på).

Uttallige ganger har jeg forsøkt, helt for meg selv, å jogge for å få opp den berømte kondisjonen. Akk, hvor de forsøkene har strandet! Jeg gjorde et ærlig forsøk etter første fødsel. Det gikk bra lenge, men det strandet i ondter og syrlige kommentarer. Selvtilliten i joggesammenheng var ikke sterk nok til å tåle type "Æ så dæ på Dramsveien i de der trange tights'an" med et spydig tonefall. Trange tights!!!?!! Riktignok er ikke joggebukser noe jeg liker å løpe med, så jeg har gått til innkjøp av løpebukser... men TIGHTS??! Ja, mer skulle det ikke til før jeg tenkte meg to ganger om før en joggetur. Det som avgjorde utfallet var likevel av en noe verre art: Det gjorde kjempevondt foran i leggene hver gang føttene traff asfalten i alle fall det første kvarteret av joggeturen. Dermed sluttet jeg med å dilte rundt i tights etter veiene.

Jeg prøvde en gang til etter andre fødsel. Leggene var, om mulig, enda verre. Slutt på det tullet.

Nå har det seg likevel sånn at jeg tror på jogging som det beste, eller i alle fall raskeste, middelet til å få bort min fiende - magefettet. Et par svartbelter i klubben snakket så varmt om løpinga si, at jeg fikk jammen lyst å prøve meg igjen. Jeg trodde at vondtene i leggene var en kronisk betennelse, og hadde egentlig slått meg til ro med at det var umulig for meg å ta opp jogging igjen. Fysioterapeuten kunne avkrefte frykten. Dette var muskulært. Jippi! Jeg starta på ny frisk nå i vår. Etter hver joggetur masserer jeg leggene, gjerne i kombinasjon med et varmt bad. Det har fungert til nå.

Jeg er utrolig fornøyd med å klare å jogge avgårde i tre kvarter. Distansen jeg da har tilbakelagt, har jeg ikke peiling på. Trolig mer enn fem kilometer, men mindre enn ti. Farta er nok lav, og jeg tror ikke annet enn at enhver ville tatt meg igjen. En mann som så ut til å være omtrent sytti sprang i alle fall lett fra meg i dag. Denne gangen håper jeg på fremgang. Kanskje kan jeg også si at jeg har vært ute og løpt... en vakker dag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar