Lysløypa - siste kveld i mai

Jeg tok meg en kort joggetur i lysløypa i dag, fra Tromsøhallen til Charlottenlund og tilbake. Det var i utgangspunktet ment som en restitusjonstur og ei rekognosering av egen form etter tirsdagens strabaser. Det innrømmes at det var fryktelig tungt. Lysløypa var i all hovedsak snøfri, og det var en fryd å jogge der igjen. Føret sugde derimot til seg all kraft som måtte være igjen i beina så nå trengs det tørkevær, og da er det bare å glede seg over Tromsømarka!

Mai med snø i begge ender



Før Ulfstindmila 1. mai

 Seint i april lurte vi på når det igjen skulle være mulig å jogge i Tromsøs lysløyper. Natt til 1. mai skjønte vi at det kunne bli lenge til.

På vei for å komme oss gjennom Ulfstindmila, var vi glade for at piggdekkene fremdeles var på bilen, men jeg satset likevel på at jeg ikke skulle trenge piggsko... Heldigvis.

Sammen med andre Northern Runners før løpet (Foto: Øyvind Sørensen, Northern Runners)

Siden løpet gikk parallelt med 1.maitoget, syntes
flere det var greit å markere standpunkt. 

Foto: Stian Saur, Northern Runners

Ut fra mål starta var det full fart og stormende jubel. Det var fint å få starta sesongen. Jeg syntes det gikk veldig bra de første fem-seks kilometrene, men derfra og inn var det tungt - og mange oppoverbakker (i alle fall i mitt hode). Tida ble 54.02.

Fornøyd med de 5-6 første kilometrene - og ikke minst i mål!

Torsdag 3. mai var det feiring av Northern Runners' ettårsdag som bestod av et milløp med musserende drikke i begge ender. Javisst var det kaldt, men løpet varmet. Selv ga jeg meg etter vel åtte kilometer. Det ble rett og slett for tøft for beina så kort etter Ulfstindmila. Akkurat det ble jeg litt lei meg for, men så veldig trist går det ikke an å være på ei sådan feiring!
Mai er en god måned for å finne ut av hvordan sesongen skal legges opp for sommeren. Ulfstindmila gjorde at jeg fikk et puff, og bestemte meg for å debutere i Tromsøkarusellen.
Siden jeg er instruktør for en stor gjeng tøffe karateunger, passet det ikke å debutere før det

tredje løpet: Fem kilometer med en god del oppoverbakker.

Nå har jeg ikke bare jogget i mai. Fakta er at jeg har jogget litt for lite. Med bakgrunn i erfaring fra tidligere år, har jeg fryktet det evinnelige veistøvet og en eviglang forkjølelse med dyp hoste. Dette året har jeg (så langt) sluppet unna. Grunnen er ikke at det har vært snø på bakken i hele mai. Det har vært fint vær innimellom, men jeg har holdt meg mer bevisst til innendørs trening.

Ni deilige kilometer i godvær!

Det har vært fint å få trene karate. Treningene blir stadig tøffere og mer tekniske. Jeg har trent litt kata hjemme og brukt noe tid på å se på youtube for å se på utførelse og prøve å memorisere teknikker og stillinger.

De to siste maihelgene har igjen vært preget av mye vind, regn og etterhvert snø. Det har vært litt demotiverende siden været gjør det vanskeligere å ville bevege seg i det hele og det store. Til slutt ble jeg såpass irritert på meg selv at jeg utfordret meg selv. Den gikk ut på at debuten i Tromsøkarusellen skulle etterfølges direkte av karatetrening. Det ble hardt, men det var godt å få noe gjort.

På denne siste dagen av mai ser det endelig ut til at kong Vinter kan slippe taket. Vi er lei av ham nå! Jeg undres fremdeles på når det skal bli tørt og fint i Tromsøs lysløyper...

Viljetrening - shitsurei shimasu

I dag var dagen for selvvalgt utfordring. Først skulle jeg delta i Tromsøkarusellen for første gang i år. Løpet var en femkilometer med mange oppoverbakker - ca fire kilometer føltes det som, og en nedoverbakke. Deretter var det å hive seg i bilen for å komme minst mulig for seint til karatetrening.

Jeg hadde tenkt å ta det med ro på løpet, men samtidig måtte jeg altså prøve å ikke komme så seint på karaten. Været var selvsagt ikke på løpernes side i dag, men det var ikke så merkbart så lenge jeg konsentrerte meg om å komme meg fremover. Jeg lurer jo veldig på hvorfor det ikke går lettere å løpe enn det gjør nå, men jeg stoppet ikke for å fundere.

Når vi endelig kom til nedoverbakken, var det bare å gasse på. Deilig! Vel i mål, var blodsmaken i munnen, men det var bare å komme seg raskest mulig til bilen samtidig som jeg forsøkte å få pulsen ned.

Jeg ble litt forsinka av mye biler og folk som skulle hit og dit, men tror ikke jeg var mer enn et kvarter for seint til karatetreninga. Det var avtalt på forhånd med instruktøren, men jeg hadde likevel lært meg frasen "shitsurei shimasu" (uttales visstnok  "shtsurei shmas") og belaget meg på å stille bakerst på rekka. Heldigvis slapp jeg det, og heldigvis var treninga normalt hard. Det ble både hjernetrim med en del kombinasjoner med teknikker, høye og mange spark, kata og kyokushin kamp ispedd styrketrening innimellom.

Jeg innrømmer det: Det var tungt! En del ganger på karatetreninga tok jeg meg i å bruke femkilometeren som ei hvilepute. Det er jo ikke slik jeg ville at det skulle fungere. Det skulle heller ha vært tanken "Se, dette klarer jeg like greit selv om jeg har en femkilometer i beina!" Viljetrening ble det uansett, og ei bra økt!

I dag ble det ikke tid til bildetaking. Dette bildet er
fra ei tidligere trening (foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb)

Ja takk, begge deler!

Disse bildene er tatt fra verandaen vår i kveld, 28. mai kl. 22:35. Det er på tide å gjøre noe sprøtt, flippe ut, teste grensene sine.

Jeg bestemte meg nå i kveld. I morgen blir det løp med Tromsøkarusellen. Fem kilometer, hvorav et par oppoverbakker kommer til å gi meg hard kamp.

Rett etter målpassering, må jeg få skyss (eller om mulig kjøre selv). Da er det rett på karatetrening. Jeg må forresten pugge de japanske glosene for å unskylde at jeg kommer for seint....

Ja, det blir et pes. Ja, det blir spennende å se hvordan kroppen takler utfordringene. Det er først og fremst det siste som blir en test. Spennende. Ja takk, begge deler! Se på bildene - er det rart en må flippe litt i hverdagen?

Om å jogge bort regnværskvelden

Før joggetur. Tørr, og noe
værskeptisk.

Det er bare å innrømme det først som sist. Joggelysten er særdeles svak når det er øse, pøse regnvær her nord og gradestokken viser 5,6 grader, mens folket sørpå griller i hagen med nyklipt plen, bare tær i gresset og t-skjorte-vær i kveldingen. Glad er jeg likevel. Her nordpå vet vi at vi ikke kan sløse bort godværsdagene i mai. Vi har bare et visst antall, og de må vi jammen få litt seinere på sommeren.

I Tromsø er det ikke mulig å la silende regnvær, eller snø eller sterk vind for den saks skyld, ødelegge muligheten for en deilig joggetur. Heller ikke det faktum at det er fredagskveld og klokka har passert ni for ei stund siden.

Kveldens økt gikk i løypa som kommende løp i Tromsøkarusellen. Det er en passe hard femkilometersløyfe med et par motbakkevenner innbakt, og avslutningsvis kommer også en lang nedoverbakke. Farta var ikke noe å skryte av denne gangen heller, og jeg tar meg selv i å undres på om det hadde gått raskere i et løp enn på trening. Det er min dårlig trente psyke som snakker. Dessverre får jeg ikke testet dette denne gang, da tirsdagen når løpet i Tromsøkarusellen går av stabelen vil brukes til å kjøre unger på aktiviteter og å trene karate.

Hva så med regnet? Jo, det var friskt og fint, og jeg tok meg selv i å være glad for å få litt avkjølende vann i ansiktet når jeg var vel oppe etter ei lengre stigning. Vel hjemme var det rett i dusjen, og jeg tok meg selv i å synge (for andre gang i dag):
 

I'm singing in the rain
Just singing in the rain
What a glorious feelin'
I'm happy again
I'm laughing at clouds
So dark up above
The sun's in my heart
And I'm ready for love

 

Kliss våt av regn og svette,
sliten og glad etter joggetur!
Forskjellen var ikke SÅ stor.

Også i kveld møtte jeg Universitetsrypene. Dette bildet er fra et treff tidligere i vår.
I kveld overrasket jeg ei som kun var en halv meter fra meg. Berikende!



Holder kroppen?

Jeg har lagt opp til et tøft løp med mye treninger og løp i juni måned. De ni dagene fra 9. til 18. juni blir ekstreme, og såfremt jeg kommer gjennom dem skadefri, må jeg først og fremst hvile frem mot MSM.

Ni dager, tre løp i Tromsøkarusellen, løpet Jentebølgen og maksimalt ni karatetreninger hvorav åtte på sommerleir. Det er hardt, det! Dersom jeg får med meg halvparten uten å være psykisk og fysisk knust etterpå, skal jeg være fornøyd. Spørsmålet er om kroppen holder?

I dag har jeg vært bekymret. Etter to relativt tøffe økter mandag og tirsdag, var korsrygg og knær rett og slett slitne. Torsdager er egentlig tid for intervalltreninger med Northern Runners så lenge Tromsøkarusellen går mandager. Jeg skulle dit, men kjente at de nevnte knær og korsrygg neppe ville like den belastninga. I stedet ble det kettlebellstrening som smurte leddene godt, og i tillegg hjalp fysio-samboeren meg med mitt store aber - armhevingene.

Da er jeg fornøyd med utfallet av denne dagen, og håper på en mer fartsfylt dag i morgen.

Barnekarusellen

Tromsøbarn er heldige. De har utrolig mange aktiviteter de kan velge mellom, og enkelte aktiviteter trenger de ikke følge opp ukentlig. Blant disse siste er Barnekarusellen. Bak Barnekarusellen står BUL Tromsø og TUIL joggen.

Ungene får prøve seg på løping i terreng, gateløp, stadionløp, lengde, kast - og det blir aktivitet som familiebading og friidrettens dag! Alt dette får plass innenfor en time fordelt på sju onsdager i mai/juni og august-oktober. De ungene som er med tre, fire og fem ganger får premie. Pokaler... Hva kan vel være bedre?! Javisst, ja... Jeg glemte at det er gratis.

23. mai var første gang med terrengløp i Tromsdalen. En av mine stilte i klassen for små barn, mens den andre i klassen for store. Begge var like fornøyde. Begge var vinnere selv om de ikke kom først. Den største ønsker seg løpetights og -jakke. Hun vil gjerne fortsette med dette. Vi prøver et par ganger til i juni, så får vi vurdere det ønsket.

Jeg konstaterer i alle fall at løpebølgen brer om seg på hjemmebane. Begge foreldrene er infisert, og nå er jammen ungene inspirert de også! Labb og Line-løpet under MSM? Ja, selvsagt. De er påmeldt for leeeenge siden!

For mer informasjon om Barnekarusellen i Tromsø: http://www.barnekarusellen.no/webhotel/barnekarusellen/barnek.nsf/?Open

Langspurt - full guffe mot målet!

Mot eller dumdristighet?

I fjor på denne tida, begynte jeg å forstå at jeg faktisk kunne jogge. At grunnen til at det gjorde vondt var stiv leggmuskulatur, ikke kronisk beinhinnebetennelse. Det gjorde til tider utrolig vondt, men jogging var en del av veien til leging av den stive muskulaturen. Den andre delen bestod av varmt bad og tøying/massasje i badet etter joggeturen.

I juli i fjor begynte jeg for alvor å hive meg på jogginga. Det var etter at ungene hadde deltatt i Labb og Line-løpet under Midnight Sun Marathon. Det var da jeg bestemte meg for å delta på en av de korte distansene under MSM 2012.

Først seinere bestemte jeg meg for tidsmål. Jeg skulle under timen på mila og helst under halvtimen på fem kilometer for å kalle det jeg gjør løping. Dithen har jeg ikke nådd ennå. Jeg er nærmest på fem kilometer med tida 30:11.

Fra mi andre trening med Northern Runners.

Nå hadde jeg vel ikke trodd at jeg skulle delta på annet enn MSM, og kanskje bare denne ene gangen. Der har jeg tatt feil. I løpet av juli i fjor, ble jeg nemlig oppfordret til å bli med i Northern Runners. Siden jeg ikke syntes jeg hadde noe der å gjøre, fant jeg ut at det beste jeg kunne gjøre for gruppa, var å gi dem andre, mer kompetente medlemmer. Ei av de jeg vervet, utfordret meg til å bli med på ei fellestrening. Hvis ikke jeg ble med, ville hun aldri tørre. Dermed stilte jeg. Intervalltrening i Lensmannsbakken. Jepp, akkurat så streng en bakke som den høres ut.

Det ble ikke den siste treninga med Northern Runners. Jeg er nok den treigeste som stiller på trening, men formen er betydelig forbedret som følge av de treningene. Likeledes er også ønsket om å løpe. Ikke bare løpe på trening, men stille i løp. Dermed er terminlista for denne sesongen lagt opp. Kanskje blir den for hard, men det er dette jeg ønsker meg:

Løp innenfor Tromsøkarusellen
- Breivikahallen 29. mai(?)
- Eidemila 9. juni(?)
- Folkeparken 13. juni(?)
- Tromsøhallen- Sør 18. juni

Adidasmila under MSM 30. juni

(10 km eller halvmaraton under Whale Half Marathon 21. juli - VELDIG usikker)

Løp innenfor Tromsøkarusellen
- Fjellheisen - Sør 12. august
- Tromsøhall -Nord 15. august
- Krokenmila 20. august
- Folkeparken 29. august
- Slaktarhaugen 5. september
- (Håkøya 9. september)

KK-mila 15. september

10 for Grete under Oslo maraton 21. september


Så var det å svare på spørsmålet i overskriften, og der velger jeg å i det med Märta Tikkanen:

"..., det meste var nok dumdristighet, en trang til å kaste seg utfor uten sikkerhetsnett." ("Personlige anliggender", s. 92).

Kata på stuegulvet

Innsynet til vår ringe bolig er ikke verre enn at vi kan leve med det. Folk har kanskje god oversikt over hva vi ser på tv, men da den sjelden blir brukt til annet enn barnefilmer, er det kanskje ikke så veldig interessant å stoppe opp og følge med. I kveld var det noe annerledes. Tilfeldig forbipasserende undret seg trolig stort over hva i all verden som foregikk.

Siden jeg er gressenke i helga, kan jeg ikke godt stikke av fra mine forelderplikter til tross for at ungene sover trygt i sine senger. Med andre ord utgår all trening som tilsier at jeg må ut av huset på kveldstid. Jeg kan jo gjerne, og med stort utbytte, trene styrke/kettlebells i kjelleren, men jeg har visst en bøyg som må overstiges for å gjøre det alene.

I stedet ble det vel en times kyokushin kata på stuegulvet ved hjelp av katavideoen jeg kjøpte for et par år siden - akkurat med denne bruken for øye. Akkurat like lang tid har det altså gått før jeg har fått gjort skikkelig alvor ut av katatreninga på hjemmebane. De små tilløpene som har vært, kan jeg knapt regne med. Brunbeltemønstrene Yantsu og Tsuki no kata, samt svartbeltekataer som Gek sai sho og Saiha gikk jeg temmelig raskt gjennom. Håpet er å huske dem på trening, men denne gjennomgangen hadde ikke strukket til for konkurranse. På Seipai ble det full stopp. Tidligere var denne kataen til tredje dan, men nå er den flyttet ned til andre dan. Min grad. Jeg burde derfor kunne den, men hittil har mønsteret ikke klart å sette seg.

Når jeg nå prøvde, klarte jeg halvveis å huske de tre første bevegelsene. Denne kataen er relativt lang med få repetitive bevegelser. Det ble derfor mye spoling, prøving, feiling, frem og tilbake. Delvis, helt.. Det føltes som pugging. Artig, artig. Jeg endte opp med å huske gangen etter å ha holdt på i det som føltes som en evighet. Nå gjelder det å huske den på trening, og å klare å gå kataen, ikke bare huske mønsteret. Er det katatrening jeg skal bruke gressenketilværelsen med disse små dagene?

Jeg prøvde å finne en ok utgave av Seipai på nettet. Der var det mye rart gitt! Her er en utgave som er lik den jeg prøver å få inn i hodet: http://www.youtube.com/watch?v=49cuox67QUQ

Ni kilometer motbakke

Måtte bare ha med et bevis på at
jeg faktisk kom meg over brua.
Faktisk også joggende, uten stopp!

Jeg satt nederst i trappa og knytta joggeskoene da samboeren spurte hvilken rute jeg skulle jogge. Tja, si det, jeg hadde ikke klart å bestemme meg ennå. "Spring over brua", sa han. Jaja, hvorfor ikke? Jeg fulgte min kjæres råd, og endte opp med kilometervis av motbakker.

Jeg skulle jo ha visst at et forslag fra ham involverer motbakker, enten det nå gjelder sykling eller jogging. Med andre ord kunne jeg vinke all tanke på personlige rekorder eller spurt farvel. Det var greit. Her skulle motbakkehateren til pers. Bruredd som jeg er fryktet jeg tur-retur over brua, men dette var altså en fremragende måte å kurere bruredsel på. Jeg var mye mer opptatt av jogginga enn det faktum at jeg bevegde meg over ei bru. Skikkelig stolt av meg selv ble jeg også.

Grønnåsen kirke. Idet jeg skulle ta bildet
begynte ei låt som visst het "My Church".

På vei hjemover fant jeg ut at hele stuntet kom til å bli skarve sju kilometer. Da var det en eller annen stahet som snek seg inn i meg, og jeg bestemte meg for å "ta rotta på" flere oppoverbakker. Både Tyholdtbakken og bakkene oppover mot Grønnåsen kirke ble forsert. Der stoppet jeg og unte meg noen deilige nedoverbakker hjem igjen. Det ble ikke mer enn ni kilometer, men det føltes som en seier.

Utslitt, men med mestringsfølelsen, kom jeg hjem igjen. Vel hjemme drømmer jeg om å være med i motbakkeløp og halvmaraton. Blir det denne sesongen, tro?

Tromsøkarusellen - til motivasjon for baktroppen

Ikke spør hva som driver meg, eller kanskje du får svar her? Jeg har meldt meg på Tromsøkarusellen. Startnummeret er 139. Jeg er klar igjen, til å slite og til å stille opp. Sannsynligvis kommer jeg til å ende sist av dem alle. Vet du, det er ikke så nøye! Jeg skal i hvert fall ikke være den som er redd for å bli sist. Jeg skal heller være glad for å utfordre meg selv.

Joda, jeg har vært i tvil. Orker jeg dette? Gidder jeg å stadig vekk være sist? Klarer jeg så mange løp? Hvorfor bare ikke trene i det stille, og i mitt eget tempo?

Svaret er altså at jeg gidder. Hvorfor være så redd for å være den som kommer sist? Det har vel vært noe jeg aldri har likt, og nettopp derfor er det noe jeg skal prøve ut. Nå er det ikke alle løpene jeg kan være med på da karateungene mine krever instruksjon på mandagene, men jeg skal stille når jeg kan.

Jeg har hørt at bloggen min inspirerer mange. Jeg håper den også inspirerer dere til å synes det er greit å være i baktroppen. Det er faktisk helt ok å være bak de beste. De løper mil etter mil, intervall etter intervall. Ikke alle klarer det, men vi blir bedre etter å ha trent vi også. Vi trenger også noen løp for å klare å disponere den distansen vi ønsker å tilbakelegge.

Blir dere med meg ut med joggesko på beina, eller sitter dere i sofaen ennå? Bli med!

Her er ei lenke til Tromsøkarusellens løp 2012: http://www.tfbk.no/docs/karthefte_tromsøkarusellen_2012.pdf

Sportsbutikkers magnetisme...

Når allskens opinionsmålinger og lignende ringer for å få stille deg spørsmål om dette og hint, passer det jo aldri! Jeg synes likevel det er litt morsomt å være med på slikt fra tid til annen, og her om dagen ble jeg invitert med i ei gruppe damer fra Tromsø som skulle uttale seg om sportsbutikker. Jeg ankom, litt sur fordi jeg ville gå glipp av ei trening - og litt seint. Det siste førte til at jeg ble skysset ut på gangen. For mange damer hadde kommet, og for bryderiet fikk jeg et gavekort på Intersport pålydende kr. 800,-.


Snakke løpesko med Orakelet. Det er interessant, det!
(foto: Reidun Klykken Lie, Northern Runners)


Det kunne ikke passet bedre. Jeg rakk treninga mi, og jeg kunne gå på klubbkveld på Intersport i dag selv med ei pengebok preget av at lønna er like om hjørnet!

Sportsbutikker er som magneter på meg. I alle fall når en sportsbutikk har en kapasitet som Ivar Rønne. I dag hadde jeg behov for terrengsko til lette fjellturer og kos i skog og mark. Kanskje litt lett terrengjogging innimellom. Dette skoorakelet, som jeg også tidligere har hyllet, fant selvsagt det rette valget for meg. I begynnelsen syntes jeg skoene var vonde for fotbuen, og var skeptisk. Han snørte dem da på sin måte, og vips var vondtet forsvunnet som dugg for sola! Jeg gleder meg om mulig enda mer til årets 10 på topp!

De nye skoene!

Treningsglede og hverdagsslit

Treningsgleden min fikk et kortvarig møte med hverdagsslitet igjen i uka som gikk. Etter Ulfstindmila var jeg noe utladet, og ei løpeøkt som gikk i noe raskere tempo enn ønsket førte til at min post-40-årige kropp surnet. I tillegg ble hverdagen heftigere enn forventet. Slikt skjer.

Motivasjonsvansker leges best med hvile, rydding i dårlig samvittighet og trening. Jeg må få nok søvn, få unna det mest prekære der samvittigheten har begynt å gnage - og jeg må ikke slutte å trene! Det ble kanskje "nok" jogging for ei stakket stund. Da er det veldig greit å trene styrke og karate. Nå sier føttene fra; de er klare for veiene igjen.

foto: Stian Saur, Northern Runners

Northern Runners 1 år



foto: Stian Saur, Northern Runners


3. mai 2012 fylte løpebevegelsen Northern Runners ett år. GRATULERER med alt dere har oppnådd for så mange! Jeg har vært med siden juli 2011. Stor takk til Terje og Thomas som dro meg med, og takk til dem og Trine for at jeg tør å være med i løp og på fellestreninger. På jubileumstreninga i går ble det 8,5 km. Da klarte verken hjerne eller kropp mer etter Ulfstindmila 1. mai.

Ulfstindmila - heftig og begeistret!

Startområdet før avgang, kledt i snøfiller...

En varebil for å registrere påmeldte.

Noen av Northern Runners før start.
(foto: Øyvind Sørensen/Northern Runners)

Så kom 1. mai i et isende snefokk. I stedet for begynnende vår, kunne vi nyte synet av et landskap i nysnø.

Etter  nok en gang å ha erfart hvilken breddegrad vi bor på, var det bare å se det positive i situasjonen. Snødekket nådde ikke å sette seg på veien. Nedbøren gjorde også sitt til at svevestøvet ikke dominerte lufta. Vi var utrolig heldig under løpet, og slapp både motvind og snø. Til tider tittet til og med sola frem.

Jeg løp sammen med min kjære i dag. Det var hans første løp i voksen alder, og det var hans første løp for Northern Runners. Jeg er utrolig stolt over å ha fått ham med! Det ble snakket om rekorddeltakelse i dag, og det er vel slik at en løpevind er over Tromsø. Det er nesten så jeg tror vinden har fått et navn - Northern Runners.

Siden det var 1. mai, ble det også et kompromiss for noen å løpe.
Jeg løper gjerne bak denne fanen!

Jeg ble veldig overrasket over den raske starten, men jammen sprang jeg også det beste jeg kunne. Samboeren ble nok litt stuss og lurte på hvor lenge dette kunne vare. De første fem kilometerene klarte jeg på ny rekord - 30.11. Jeg kan altså si at jeg nesten løp de kilometrene i dag. Dessverre holdt det ikke helt frem. Den siste bakken tok motet fra meg, og jeg hadde en god, gammeldags sprekk. Jeg tror tida mi ble en plass på 54-tallet. Helt sist tror jeg også vi kom, min gentleman av en samboer og jeg selv (men jeg aner egentlig ikke hvilken plassering som kom oss til del).

Dette har vært et utrolig positivt løp, og jeg har veldig lyst å gjøre det til en tradisjon å bli med. Vakre omgivelser var det, og ei fin løype. Det hadde vært artig å ta med ungene også. Med fine medaljer og masse oppmerksomhet, ville det vært en topp aktivitet i begynnelsen av mai. Jeg håper å stille neste år også.

Takk til skigruppa i Ulfstind for et flott arrangement!






Det var herlig å komme i gang, og den spreke damen er hele 67 år!
Jeg håper jeg er i like god form om 25 år!
(foto: Stian Saur/Northern Runners)



Selv med sprekk mot slutten, er det godt å komme i mål.