Ni kilometer motbakke

Måtte bare ha med et bevis på at
jeg faktisk kom meg over brua.
Faktisk også joggende, uten stopp!

Jeg satt nederst i trappa og knytta joggeskoene da samboeren spurte hvilken rute jeg skulle jogge. Tja, si det, jeg hadde ikke klart å bestemme meg ennå. "Spring over brua", sa han. Jaja, hvorfor ikke? Jeg fulgte min kjæres råd, og endte opp med kilometervis av motbakker.

Jeg skulle jo ha visst at et forslag fra ham involverer motbakker, enten det nå gjelder sykling eller jogging. Med andre ord kunne jeg vinke all tanke på personlige rekorder eller spurt farvel. Det var greit. Her skulle motbakkehateren til pers. Bruredd som jeg er fryktet jeg tur-retur over brua, men dette var altså en fremragende måte å kurere bruredsel på. Jeg var mye mer opptatt av jogginga enn det faktum at jeg bevegde meg over ei bru. Skikkelig stolt av meg selv ble jeg også.

Grønnåsen kirke. Idet jeg skulle ta bildet
begynte ei låt som visst het "My Church".

På vei hjemover fant jeg ut at hele stuntet kom til å bli skarve sju kilometer. Da var det en eller annen stahet som snek seg inn i meg, og jeg bestemte meg for å "ta rotta på" flere oppoverbakker. Både Tyholdtbakken og bakkene oppover mot Grønnåsen kirke ble forsert. Der stoppet jeg og unte meg noen deilige nedoverbakker hjem igjen. Det ble ikke mer enn ni kilometer, men det føltes som en seier.

Utslitt, men med mestringsfølelsen, kom jeg hjem igjen. Vel hjemme drømmer jeg om å være med i motbakkeløp og halvmaraton. Blir det denne sesongen, tro?