Det finnes mange dyktige instruktører rundt omkring i de forskjellige idrettene. Jeg tror likevel at flere enkeltklubber kan finne det vanskelig å holde på trenerne, kanskje særlig dem som ikke har instruert så lenge.
I denne bloggen bruker jeg Tromsø karateklubb som eksempel. Det er, som nevnt, ikke fordi det er et enestående tilfelle, men fordi det er klubben som står meg nærmest.
Tromsø karateklubb er en klubb som for en stor del drives av god, gammeldags dugnadsånd. Dugnadsånden har rett og slett bygget vår egen sal - vår dojo. Klubben er 36 år gammel. Vi har opp gjennom årene klart å holde mer eller mindre på en del av medlemmene, som også utgjør vår trenerstall. Ulike utfordringer livet byr på gjør også at enkelte må avslutte eller ta en pause i trenergjerningen, og det hadde vært godt om enkeltpersonene hadde vært lette å erstatte med nye, ivrige trenerfjes.
Jeg har stilt meg selv spørsmålet om en del av utfordringa med hensyn til nye instruktører i klubben har vært at den etablerte trenerstallen er så utrolig dyktige. De har funnet sin, personlige stil og er trygge i utøvelsen av trenergjerninga. Det kan være vanskelig å skulle kopiere en annens stil dersom noen nye prøver på det, og det kan være vanskelig å leve opp til allerede etablerte instruktører. Kanskje får selvtilliten seg en knekk når treninga ikke forløper slik en gjerne vil, når flyten uteblir og en får velmenende kommentarer og rettelser i etterkant?
Alt i alt er det sikkert mange grunner til hvorfor ferske instruktører velger å avslutte sin trenergjerning på et relativt tidlig tidspunkt. Jeg skal bare peke på et par grunner jeg tror kan være viktig: Den første har noe med ansvar å gjøre: Man ansvarliggjøres for at ei trening skal kunne foregå, og eventuelt for at de som instrueres skal lære det de er ment å lære. Du er nødt til å møte opp, uansett form (med mindre du er skikkelig syk eller må jobbe). Du er nødt til å ha en sosial profil, kunne møte ulike personligheter.
En annen grunn er at en trener er en autoritet og en tillitsperson. En trener bør jo ha en idé og en grunntanke bak det som læres bort/trenes på, og de som trener må kunne ha tillit til at det de gjør er en del av en helhet. Noe som gjør dem bedre. Det er naturlig å være usikker i situasjoner der en står ovenfor ei (til tider kravstor og kritisk) gruppe. Likeledes er det vanskelig å venne seg til tanken om at det er umulig å gjøre alle til lags, og at alle må gjennom en læringsprosess. I den læringsprosessen ligger også viten om at enhver instruktør har tunge og vanskelige dager, uker og måneder.
Trenerrollen kan ses på som en jobb, og man vil gjerne ha en type belønning for det en holder på med. De ulike klubbene har sannsynligvis en eller annen form for belønning de tilbyr sine instruktører. Personlig synes jeg slike belønningssystemer er bra, og fører til at en del personer instruerer lenger enn de ville ha gjort uten. Likevel ser det ut til at det, uansett belønning, er andre faktorer som er utslagsgivende for å holde på (særlig de nyrekrutterte) instruktørene. Jeg har ingen bedre svar enn at en instruktør må tørre å gi av seg selv, bry seg om de som skal trene og å tørre å gi seg selv rom for å feile.
Å trene andre mennesker er alt i alt krevende, og instruktøren må gjennom mange bølgedaler. Som ellers i livet, er det gjerne slik at en kommer styrket ut av en slik bølgedal. På ei annen side, må ikke bølgene gå for høyt da det er fare for drukning.
