Etter ei fin helg kommer alltids en mandag. Denne uka kom mandagen også på en mandag (enkelte ganger er man så heldig at mandagen kan komme på en tirsdag, og da kan en jo trøste seg med at det er onsdag neste dag).
I dag virket det som om alle rundt meg forstod at det nærmer seg vinter og jul, og at mye gjenstår å gjøre. Det ble mye å gjøre og lite tid til å sette seg ned med gjøremålene for å få dem gjort. Det er også veldig sant at stress lett smitter fra person til person. Jeg prøvde å tvinge meg selv til å la være å bli stresset, men da jeg mot slutten av dagen fant ut at jeg hadde glemt å organisere en del av oppgavene som skulle finne sted etter jobb begynte hodet å tappes for motstandskraft.
Ti på fire vandret jeg i temmelig utmattet mot barnehagen for å hente minstemann. Vel vitende om at middag måtte lages, lekser måtte gjøres, instrument øves og mann måtte gå på dugnad før klokka slo fem. Halv seks måtte jeg og ungene åpne dørene til dojoen, være klar til karateøkt, minstemann trygt plassert utenfor (hurra for venner som stiller opp!), eldstejenta i rekkene innenfor, og jeg selv som øverste motivator for en gjeng på rundt tyve unger. Da klokka endelig slo seks stod jeg foran ungene. Blank i hodet.
Treningsplan og alt annet var glemt igjen hjemme i kaoset der. Jeg sleit. Jeg vet ikke hva ungene merket eller ikke. Jeg håper bare de ikke kjedet seg. Vanligvis er jeg utrolig glad for å trene denne gjengen sammen med to prakteksemplar av noen hjelpetrenere. Jeg er jo også overbevist om at dette blir den beste gjengen noensinne, men i dag var det tomt. I bilen hjem var jeg så sliten at eldstejenta trøstet meg. Det kjentes ut som en total, mental utmattelse (ikke utbrenthet, men likevel).
Hva kan så trekkes ut av denne tilstanden og denne dagen?
Det første er at gode venner, som attpåtil stiller opp på kort varsel, er topp å ha. Vi hadde slitt om minsten hadde vært nødt å dra på dugnad med pappaen! Selv er jeg faktisk fornøyd med at jeg klarte å holde ut så lenge uten å bli stresset selv. På den andre siden merket jeg godt at det hadde vært behov for flere reelle pauser, ikke bare å stikke innom et sosialt medium mellom de verste slagene. Det hadde dessuten vært lurt å hente seg et glass vann eller en kopp te for å ikke bli dehydrert. Sist, men ikke minst - jeg har kjent på følelsen. Jeg vil ikke dit igjen.
Min mening er at fysisk trening gjør at en person ikke blir så lett mottakelig for denne typen utmattelse. For å kunne være en god mamma, kunne jobbe uten at andre menneskers stress når tak i meg, må jeg holde meg i god fysisk og psykisk form. Fysikken kommer seg nok, bunnen på bølgedalen er - forhåpentligvis - passert. Den psykiske formen håper jeg i tillegg å trene opp på meditasjonskurs seinere i oktober. Det skal gå bra dette her!
