April i Tromsøvårens tegn

April - snøvær mesteparten av påsken, og snødrev siste aprildag. Ellers har det bare vært sol fra strålende himmel. I hvert fall i mitt hode. Vakre Tromsø, lumske og farlige Tromsøvåren. Når snøen forsvinner og sola skinner, kommer svevestøvet. Med svevestøvet kommer hoste, harke og tetthet selv om man er friskere enn fisken i ordtaket og ikke har astma eller annen sykdom å slite med.

Innetrening har det egentlig vært for lite av. På karaten tok arrangering av klubbmesterskap en del oppmerksomhet. Det ble ei gledelig gjennomkjøring for karateungene jeg trener (se bare på bildene under)! Kettlebells og annen styrketrening har det også vært altfor lite fokus på, dessverre. Jeg må lete etter musklene mine, men heldigvis er jeg vel vitende om at de er der...

Likevel har april vært en helt fin treningsmåned. For første gang kom jeg ned i det jeg vil kalle måltempo på jogginga - 6,01 på en kilometer. Så raskt tviler jeg vel på at det kommer til å gå i morgen på Ulfstindmila. Nå er det tett snødrev, minusgrader og vind ute... men det blir en maiblogg. Nå er det på tide å vinke april farvel.



Flott innsats fra karateungene på klubbmesterskapet!
(Alle karatebildene her er tatt av Sven Johnson, Tromsø karateklubb)



Litt mindre intens innsats av meg selv på hjemmebane..?

På leting etter muskelbygging.

...men å lese om løping er inspirerende!

Særlig når Tromsøvåren bye på sitt mest praktfulle selv.

Før Ulfstindmila...

Da har jeg meldt meg på Ulfstindmila. Løpet skal gå 1. mai.

Etter en lang periode med solskinn og gode vindforhold, har skyene samlet seg. Det regner nå. Tirsdag er derimot kong Vinters tilbakekomst meldt. Opptil et par minusgrader skal det bli og frisk bris fra sør-sørvest. I tillegg skal det snø, relativt mye.

Nå er det kanskje temmelig få som misunner meg denne turen. Jeg gleder meg derimot. Samboeren tar turen sammen med meg. Han har en skade i ankelen, men stiller likevel opp. I tillegg stiller et vennepar opp og passer ungene. Det er strålende! Vi må jo bare benytte oss av den sjansen.

Tida blir veldig avhengig av hvorvidt værmeldinga slår til eller ei, og om vi får med- eller motvind. Jeg innrømmer jo at jeg ønsker meg medvind...

Så gjenstår det bare å håpe at man kommer i mål før alle funksjonærene har pakket sammen!

Klubbmesterskap i karate

Den lille fritida mi, og vel så det, har denne uka gått til å arrangere et klubbstevne i kyokushin karate, sove bort sykdom og planlegge overraskelse til familien. To av tre punkter er overstått nå - bare litt planlegging igjen sånn at jeg kan trene igjen selv.

Kata for barn
(Foto: Sven Jonsson)

I går ble det klubbstevne. Selv holdt jeg styr på ungene, og prøvde å gi dem som trengte det noen oppmuntrende ord innimellom. Når det er opp i mot tyve barn, blir det litt vanskelig å få snakket ordentlig med alle sammen. Likevel er det bare å håpe på at alle hadde ei fin gjennomkjøring både av kata og kamp. Jeg var i hvert fall veldig stolt av dem alle. I karate er marginene små, og noen ganger taper man, andre ganger vinner man. Vi fortsetter det gode arbeidet!

Når den litt eldre garde skulle i ilden, tok jeg på meg dommerkostymet. Det er ikke så ille å sitte der på sidelinja med nummerskilt i katakonkurransen og flagg i kampkonkurransen. Det er faktisk ganske ok å se hvordan nivået er i klubben, og å kjenne at det rykker i konkurranseinstinktet. Jeg lurer på om det er forventningen til meg selv eller til meg selv som svartbelte som gjør at jeg ikke stiller opp som aktiv.

Det var utrolig positivt å se to jenter i seniorklassen i kamp i går. De både ga og fikk juling, og den ene klarte også å vinne bronsefinalen. Det betød at de tre i eliteklassen også tok de tre første plassene i klubbmesterskapet. Forskjellen var relativt tydelig, men kan utjevnes dersom de andre blir med mer på kamptreningene i klubben.

Katakonkurransen var et novicestevne, og bar preg av at mange valgte litt for høye kata. En ting er å kunne mønsteret i en kata når man går den på trening. En helt annen ting er å takle stresset med å prestere når en står alene på matta. Da bør man helst gå en kata man er helt trygg på, og selv i ei slik stund kan hjernen spille utøveren et puss. Ikke for det, jeg forstår fristelsen!

Da er det fem måneder til neste klubbstevne, og seks måneder til årets høydepunkt for mange - NNM på Finnsnes.

Jeg selv under NM i Egersund 2000 (foto: Ingunn Jonsdottir)

Se også her med bilder fra stevnet: http://www.tromso-karateklubb.net/2012/04/2012-dojomesterskap-april-resultat

Unger og karate

Det er tre dager til vårens klubbstevne i Tromsø karateklubb. Det er så godt å kunne gi ungene noe annet å sikte mot enn gradering og trening, trening, atter trening.

I dag var det tredve unger i alderen seks til tolv år på instruksjonen min. Det er utrolig hyggelig å ha så mange på trening, og veldig fint at såpass få har gitt opp. Til tross for tredve ivrige fjes, manglet det også noen, men jeg vet de vil dukke opp neste gang!

(foto: Ingrid Leithe)

Litt over halvparten av de fremmøtte skal delta på stevnet torsdag. De skal stå på ei matte og gå kamp mot en motstander. I tillegg skal de stå alene på ei matte og gå kata, et innlært mønster. Helst skal de klare å gå det alene, uten hjelp og så perfekt som mulig. Ingen blir rangert. Dette er noe de skal gjøre for seg selv. Den stolteste høna i flokken, kommer til å være meg. Jeg gleder meg så utrolig til å se ekte lykke over gode resultater, men samtidig gruer jeg meg da det sikkert kommer til å være noen som blir lei seg og ulykkelig. Det er nok de som trenger mest støtte.



Tøffe tak for tøffe unger! (foto: Sven Jonsson/Tromsø karateklubb)

 Jeg håper å kunne gi ungene gleden av å mestre, viljen til å stå på og evnen til se fremover mot egne mål.

Klapp på egen skulder!

Kvaløyveien. Optimale forhold.

10 km i konkurransetempo. Det stod på programmet torsdag denne uka.

Etter å ha psyket meg ned hele onsdag (hviledagen), hadde jeg skikkelig vondt foran torsdagens mil. Vondt i psyken, og derav også litt i fysikken. Jeg hadde vel omtrent kategorisert meg selv som den ene av ti som ikke kan forbedre kondisen sin http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/ . Siden jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre, stilte jeg likevel på trening. Fast bestemt på å slite meg til 10 km.

Den første kilometeren gikk raskere enn det jeg pleier, hvilket var utrolig oppmuntrende. Jeg satset derfor på bestenotering på fem kilometer. Det var vel egentlig bare for å holde farta oppe og å klare de fem første på en grei måte. Ved runding fem kilometer, landet jeg på tida 31:55. Altså ikke så bra likevel. Eller, hei, vent litt: Jeg har ikke klart å løpe en femmer så fort siden begynnelsen av november i fjor, og da mener jeg bestemt at nærmere to kilometer var en lang nedoverbakke. Ikke så galt likevel, med andre ord. Treig som jeg er! Og denne gangen hadde jeg jo den psykologiske biten med at jeg måtte tilbake fem kilometer også.

Det må vel innrømmes at det ikke ble akkurat en negativ split (at de siste fem kilometrene skal gå raskere enn de fem første). Jeg måtte faktisk opp på sjutallet per kilometer to ganger på tilbakeveien. Den siste biten var jeg utslitt, og sluttida var på 1:06:02. På den lyse siden var tida kun 8 sekunder bak min personlige rekord satt 25. august i fjor, før vondtene og vinterens opp og nedturer satte inn. På den litt leie sida, betyr det også at jeg er seks minutter unna målet for Adidasmila under MSM. Men pytt, ei forbedring på over ti minutter siden Mørketidsløpet er jo en fin klapp på skuldra. Ikke er jeg særlig sliten i etterkant heller. Enda bedre.

Nå begynner sykkelsesongen også for fullt med fine, (nesten) bare veier. Jeg synes jo det er litt stusselig av meg at piggdekkene ikke har vært på i vinter, men jeg får satse på bedring i det også til neste vinter. Kanskje blir det en tur rundt Tromsøya i løpet av helga?

Ja, jeg har bestemt meg for å klappe meg selv pent på skuldra etter gårsdagens (års)bestenoteringer, men hurrastemning blir det først om jeg klarer målet på mila under MSM. Litt streng må jeg jo være!



Nesten samme utsikt før og etter å ha jogga 10 km.
Legg merke til det slørete preget på siste bilde. Sliten, ja...



Caballo Blanco - Copper Canyon Ultramarathon

Kun kort tid etter å ha lest boka "Født til å løpe" (omtalt i denne bloggen 25. mars 2012), kom den triste nyheten om at Caballo Blanco (også kalt Micah True) ble funnet død i New Mexico. Caballo Blanco grunnla "Copper Canyon Ultramarathon" som en hjelpende hånd til Tarahumaraene, "det løpende folket". Boka, og historien om Caballo Blanco spesielt, er en hyllest til det løpende menneske, til gleden av å bevege seg og til frihet. Caballo Blanco døde som han levde, løpende.

Takker til medløper Terje for fin lenke til en liten filmsnutt om mannen og løpet han grunnla:
http://vimeo.com/39719265 . For de som har lyst å la seg inspirere, til lange løp eller i det hele tatt, er det vel verdt å ta en kikk på denne websiden: http://www.caballoblanco.com/

Uten mat og drikke...

...duger verken helter eller jeg!

Mandager er jo for en maraton å regne for meg. Først er det jobb, så henting av barn, deretter middag, instruksjon for karateungene og til slutt intervalltrening med løpegruppa Northern Runners. Det har gått rimelig greit til nå. Jeg tror ikke jeg kan skylde på en lang og innholdsrik dag når jeg er så treig som jeg er.

I dag ble det dessverre kluss i vekslingene hva mat angår. Helgen ble bedrevet med bedre ting enn å handle, og dermed var det kun brød igjen til ungenes matpakke. Der startet det, og siden ble det bare verre. Kantinematen holdt ikke lenge, og i tretida måtte jeg ha forsterkninger i form av fast føde. Da var jeg egentlig mett til middag, og spiste kun for syns skyld. Etterpå gikk det slag i slag, og plutselig var jeg der... På første drag i 4x4. Helt utslitt etter to minutter etter å ha satt ei fart jeg trodde kunne holde i fire.

En lærepenge. For urutinert, og for lei av rutiner kanskje? Om man skal ha stor aktivitet, lønner det seg å organisere godt, ikke være impulsiv. I hvert fall ikke i matveien.

Balansegangen er der - ikke mat for tett på, og ikke være sulten. Jeg trodde innerst inne det skulle gå bra. Jeg har prøvd det før på karaten, men nei, resultatet står ikke i forhold til innsatsen!

Barbeint i Tromsø i april!

Asfalt under føttene. Uten sko, sokker eller annet fottøy. Barbeint, altså... På sett og vis tenker jeg at det hadde vært bedre med isbading. I alle fall i april. Personlig har jeg strukket meg til badstu og påfølgende snøbading i Karelen sånn omtrent med 18-20 minusgrader, men det er en digresjon... Her er det snakk om å jogge på asfalt. Relativt kald asfalt. Gjennom partier med snø og is. Framfor alt gjennom partier med sølepytter, gjerne med ei tynn hinne med is på toppen.

Det var ikke meg, men jeg så sporene. Jeg var den som ble imponert, som kom løpende etter at denne kvinnen hadde tatt sin tur. Ja, for det var en kvinne. Sporene av barbeinte føtter var omtrent på min egen størrelse, skrittlengden var omtrent som min egen. Hun hadde løpt lenger enn de to minuttene jeg trolig hadde holdt ut barbeint. Jeg fulgte sporene hennes omtrent fra Fløyahallen til øvre Håpet. Et par-tre kilometer må hun ha løpt, i hvert fall...

Jeg ble imponert, og fryktelig misunnelig. Tenk at det er så freske kvinner ute og løper! Jeg for min del trippet avgårde i syv kilometer. Trippet, må sies, da jeg jogga uten pigger på særdeles variert underlag - ei stund akkurat slik denne barfotdamen hadde gjort. Mens jeg prøvde å unngå de verste dammene og den verste isen, så det ut til at hun hadde vært mye mer rett frem i sin løpestil. Respekt!

Nok ro nå!

Jeg har hatt tre treningsfrie dager! Kroppen har vært tvers igjennom sliten og ånden har vært veldig trøtt. Samvittigheten, den dårlige, har selvsagt vært til stede. Nærmest som en av disse hvite englene som kan sitte på ens skulder og si at man burde gjøre ditt eller datt. Både kropp og tanke har ignorert denne samvittighetsengelen fullstendig.

I dag hadde jeg tenkt å stille på klubbmesterskapet til Northern Runners. Baktanken var at noen må bli sist der også, men logistikken ville ikke gå opp. Det var ikke vanskelig å sette familien først heller. Jeg hadde jo syntes det ville vært veldig flaut om jeg hadde fått ei kjempedårlig tid på de stakkars 1500m.

Nok om det; jeg tok meg en rolig syvkilometer i stedet i tillegg til ei lenge etterlengta økt med kettlebells. Av ulike grunner har kettlebells'ene fått ligge uhorvelig lenge stille. Det har egentlig ikke manglet på motivasjonen, men av og til må andre ting gå foran. Nå har det endret seg til det bedre, heldigvis. En siste liten dytt fikk jeg da en av våre venner fortalte at han har gått til innkjøp av kettlebells. Nå har han trent et par uker, og gått ned fire kilo! Det er jo bare supert å ha vært til litt inspirasjon, og da må man jo bare skjerpe seg selv også (selvom det her er samboeren som egentlig har vært inspirasjonskilden).

Slitsomt med KB etter joggeturen, gitt!

Er det her muskelen skal være? Blir den sterkere da?

Den kollektive ånd

I går var det kyokushintrening på programmet. Jeg overrasket meg selv med å være veldig lite lysten på å dra avgårde. Det var overraskende fordi jeg alltid har det morsomt på tirsdagstreningene. Vi har en flink instruktør, og jeg tar meg helt ut. Nesten uten å merke det (før helt mot slutten). Dørstokkmila var heller ikke-eksisterende.

Jeg hadde kanskje rett og slett dårlig samvittighet for bare å stikke avgårde. Det er sykt barn på hjemmebane, og påskebesøk som skulle avgårde tidlig i dag. I tillegg var det mye som kunne vært gjort både i betalt jobb og i husmorrollen. Mange faktorer altså, men jeg ble rett og slett jaget avgårde av familien. Igjen. Også det syke barnet fant ingen god unskyldning at jeg skulle holde meg hjemme.

På tross av støtte fra familien, satt jeg i bilen til trening og lurte på hvorfor i all verden jeg ikke kunne holde meg til frie treningstider og treningsmåter. Motivasjonen for å forholde seg til faste tider og andre mennesker var ikke på topp.

Vel fremme forstod jeg det som fornuften hele tiden hadde forsøkt å fortelle meg: Karate er inspirerende, givende og spennende, men det er noe jeg helst vil bedrive sammen med andre. Som mye annet, er det noe som man gjør alene, men sammen. Det blir nærmest bedre jo flere man er i dojoen (lokalet). Den kollektive ånd opphøyer treninga til det bedre.

Foto: Sven Jonsson (Tromsø karateklubb)

Milepæl med samboeren

Uttallige ganger har jeg sett dem løpe avgårde side om side, kjærester, samboere, gifte eller bare venner. Hva vet jeg? Jeg har i alle fall tenkt at jeg aldri kunne tort det. Treige meg, som har mer enn nok med å holde farta til de andre enn si snakke mens jeg holder på. Det holder lenge å bite tennene sammen, sammen med andre enn å skulle blamere seg sammen med en god venn/kjæreste/samboer/mann... Han ville nok bare bli utålmodig, og det gidder jeg ikke.

Nåja, den slags indre skader henger nok sammen med skigåing med eldre søsken og pappa når jeg var liten, og kanskje også en haug av langbeinte venner når jeg ble litt eldre. I alle fall var tiden for å forsere denne hindringen dagen i dag. Det var til og med jeg som hadde bestemt meg: Jeg har aldri jogget med kjæresten før, og kjæresten har ikke jogget ei mil på evigheter. I dag hadde vi barnevakt - altså var det bare å gripe tiden. Vi bestemte oss for en rolig miljogg, litt under den berømte terskelen.

For min egen del var nok joggen litt mye i det svarte hullet, men jeg hadde det formidabelt likevel. Tenk å få jogge med kjæresten sin! Uten å føle seg det minste ille! Veldig greit med disse menn som ikke er nødt til å knuse all motstand og bevise at de er raskest, sterkest, osv. - og i tillegg bli irritert dersom partneren ikke takler konkurransen (som i utgangspunktet kanskje ikke var ment å skulle være en konkurranse). De fleste menn vil forhåpentligvis synes jeg er fryktelig fordomsfull og urettferdig nå. Det håper jeg faktisk dere synes, og jeg håper dere vil benytte anledningen til å bevise at jeg tar feil ovenfor deres egen treningspartner. Trening er også sosialt, artig og en flott mulighet til å dyrke felles interesser.

Og som en liten digresjon: Ja, vi jogga ei mil. Ja, det ble ny årsbeste for oss begge. Nei, det ble ikke under timen. Det var heller ikke meninga. Vi nådde målet for dagen!

Ei ny dørstokkmil - og dørstokkjogg

Noen har skrudd på snøbryteren og glemt å skru igjen krana etter seg. Jeg måkka snø i to og en halv time i går, men det ville ingen ende ta. Samboeren var ute og svingte skufla i fire timer i dag. Hurra for at det er påske slik at vi har tid til å ta oss av massene som kommer. Og, nei, vi har ikke snøfreser. Den gikk gaiken i mars. Alternativ trening.

I dag ble det bare innesysler på meg, mens samboeren altså hadde sin fulle hyre med snømåking ute. Bare innesysler med sykt barn. Vi lengtet begge ut.

Altså var det duket for en tur ut for meg etter at lammelårsmiddagen og sjokoladekakedesserten var vel fortært. Det satt langt inne det! Etter tre-kvart år med joggeturer enten fredager eller lørdager, og gjerne trening begge dager, hadde jeg saktens sett frem til en påske der jeg selv kunne velge å jogge/trene når det passet meg best. Det hadde passet bedre å komme seg ut tidligere på dagen i dag, men det var selvsagt vanskelig.

Plutselig kom surleppa frem, trangen til å sitte i sofaen og konversere med min kjære samboer var altoverskyggende, til og med ønsket om å legge minsten kom foran lysten på å komme seg ut. Samboeren sparket meg nærmest ut døra til slutt.

Vel ute, sa jeg til meg selv at jeg skulle klare ti minutter i hvert fall. Dersom alt da var like ille, skulle jeg bare snu. Det må innrømmes at det var ille... Det snødde horisontalt. Jeg måtte jogge medvinds for ikke å snu. I de husene der folk var hjemme, kunne jeg se at de koste seg inne med påskekrim på tv-en, marsipan i skålene og vin i glassene (innbiller jeg meg i hvert fall). Utenfor var jeg, joggende med piggsko på føttene på dårlig brøytete fortau, og med dobbelt ullag innenfor løpejakke og bukse. Tjukk skyggelue og tjukke hansker. Hva i huleste holder jeg på med?

Enda mer skulle jeg undre meg på vei hjem igjen. Vinden og snøen stod imot meg. Jeg klarte nesten ikke å jogge den siste kilometeren. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke tatt ei alternativ trening i dag? Kettlebells, kata, laaaang uttøying... Hva som helst?

Jeg var ute i nærmere en time. Når jeg kom hjem, var jeg ufattelig sliten både i kropp og i sinn. Jeg føler meg ikke akkurat født til å løpe. Om jeg er det, har talentet dødt hen i løpet av de årene jeg ikke har løpt. Jeg kan nå likevel bedre enn i kveld, og siden økta før var såpass positiv, må jeg bare se til å glemme denne så raskt som mulig. Den beste måten å gjøre det på, er å hoppe lett over dørstokkmila ved neste korsvei. Jeg gleder meg allerede!

Vårgløtt i Tromsø!

Endelig kom dagen da jeg skulle få prøve ut joggeskoene uten pigger her i Tromsø! Alle værmeldinger (ja, jeg sjekket alle sammen) tilsa at det skulle begynne å snø tidlig på kvelden. Det var derfor litt om å gjøre å karre seg avgårde etter jobb og middag...

Når jeg til slutt kom meg i klærne, hadde det begynt å skye over. Heldigvis var det lyst og fint likevel. Vinden var derimot fullt ut til stede. Isende motvind gjorde sitt til at de første tyve minuttene var utrolig kalde til tross for to lag ull, løpejakke og refleksvest. Kaldest var det på føttene. I tillegg hadde man da begynnerproblemer: Skolissene ville bare løsne, ørepluggene ville ikke sitte i og hanskene var langt fra varme nok. Grunnen til å komme seg videre ble dermed den fantastiske følelsen av noen utrolig gode og lette sko. Det var ikke helt slik at jeg fløy avgårde. Det var vitterligen motvind...

Jeg hadde akkurat snudd da vinden løyet litt og snøen kom. Ikke helt horisontalt, men man kan ikke akkurat si at den dalte heller. Da var det bare å skru opp tempoet og komme seg hjemover. Til slutt ble det syv kilometer, og en finfin tur. For en god start på apriltreningene!

Disse skoene passer for meg! De er uten demping. Jeg legger forøvrig merke til at jeg aldri lander på hælen med disse skoene. Det er naturlig for meg å lande på mellom/forfot. I fjor jogget jeg på meg slitasjeskader med de oppbygde skoene. De merker jeg ikke noe til nå. Jeg krysser fingrene og håper på at andre skader ikke oppstår, og jogger videre...

Kontrastenes mars

Det er kanskje litt seint å oppsummere mars måned nå, sånn godt uti april. Likevel føler jeg for å bli ferdig med måneden, og da er det kanskje like greit å skrive noen ord om den.

For min del ble mars en måned med luftveisinfeksjoner som ikke ville gi seg helt, blandet med en god del utålmodighet i så måte og noen gode treninger innimellom. I vinterferien, som jo er i begynnelsen av mars her nordpå, fikk vi nyte litt vår i Oslo. I tillegg til en joggetur, ble det også kettlebellstrening på Oslo kettlebell gym. Vi vil tilbake dit ved neste korsvei!

Jeg har også fått noen gode intervalltreninger og joggeturer, men i så måte har luftveisinfeksjonene spilt meg ut på sidelinja. Det liker jeg dårlig. Det stresser meg å ikke få trent godt, og det er noe jeg tar med meg i hverdagen også. Dårlig/lite trening, mindre effektiv på jobb og mer kortlunta mamma. Sånn er det bare!

Uansett: Nå kommer lyset. Nå kommer overskuddet. Jeg gleder meg til den lyse årstida!

Første test av nye sko i Oslo.

Oslo Kettlebell Gym. Herlig!

 

Bakkeintervall med Northern Runners (foto: Thomas K. Føre, Northern Runners)

Bakkeintervall med Northern Runners (foto: Stian Saur, Northern Runners)

Ut på (jogge)tur, aldri sur!

Misfornøyd med forkjølelse! Da er det bare å sette seg ned med ei spennende bok eller to...



I gang med karatetrening igjen!!