Uttallige ganger har jeg sett dem løpe avgårde side om side, kjærester, samboere, gifte eller bare venner. Hva vet jeg? Jeg har i alle fall tenkt at jeg aldri kunne tort det. Treige meg, som har mer enn nok med å holde farta til de andre enn si snakke mens jeg holder på. Det holder lenge å bite tennene sammen, sammen med andre enn å skulle blamere seg sammen med en god venn/kjæreste/samboer/mann... Han ville nok bare bli utålmodig, og det gidder jeg ikke.
Nåja, den slags indre skader henger nok sammen med skigåing med eldre søsken og pappa når jeg var liten, og kanskje også en haug av langbeinte venner når jeg ble litt eldre. I alle fall var tiden for å forsere denne hindringen dagen i dag. Det var til og med jeg som hadde bestemt meg: Jeg har aldri jogget med kjæresten før, og kjæresten har ikke jogget ei mil på evigheter. I dag hadde vi barnevakt - altså var det bare å gripe tiden. Vi bestemte oss for en rolig miljogg, litt under den berømte terskelen.
For min egen del var nok joggen litt mye i det svarte hullet, men jeg hadde det formidabelt likevel. Tenk å få jogge med kjæresten sin! Uten å føle seg det minste ille! Veldig greit med disse menn som ikke er nødt til å knuse all motstand og bevise at de er raskest, sterkest, osv. - og i tillegg bli irritert dersom partneren ikke takler konkurransen (som i utgangspunktet kanskje ikke var ment å skulle være en konkurranse). De fleste menn vil forhåpentligvis synes jeg er fryktelig fordomsfull og urettferdig nå. Det håper jeg faktisk dere synes, og jeg håper dere vil benytte anledningen til å bevise at jeg tar feil ovenfor deres egen treningspartner. Trening er også sosialt, artig og en flott mulighet til å dyrke felles interesser.
Og som en liten digresjon: Ja, vi jogga ei mil. Ja, det ble ny årsbeste for oss begge. Nei, det ble ikke under timen. Det var heller ikke meninga. Vi nådde målet for dagen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar