Sammen er en mindre alene - inspirasjon og treningsglede

Dette er den norske tittelen på ei bok som vekket min lenge avglemte frankofili for et par år tilbake. Tittelen kan lett overføres til treningssammenheng.

Alle trener trolig med en egoistisk undertone, og først og fremst for sin egen del. Hva man ønsker å få ut av treningen, kan vel være ulikt og kan endres over tid alt ettersom hvilket utgangspunkt som ligger til grunn.

I noen sammenhenger kan det føles best å trene alene. Kanskje med musikk på ørene? Deilig å kjenne på at kroppen er ens tempel uten noen å måle seg mot. Sånn er det med jogging her i gården. Likevel er det inspirerende å se andre løpe på veien. Særlig de som kommer en i møte, for det å bli forbiløpt er ikke like greit...

På karaten trener man alene, sammen. Først og fremst konkurrerer en mot seg selv, men det er likevel viktig å holde et visst nivå i forhold til dem man står i dojoen (salen) sammen med. Som høyere gradert, ville det tatt seg utrolig dårlig ut å ha ei slappere innstilling til egen innsats enn de med en lavere grad enn en selv. På samme tid er det greit å ikke være i topp form selv om graden er høy. Det er innstillingen som er viktig. Det å gjøre sitt beste.

Den høyere graderte skal samtidig være raus og inspirere den lavere graderte. I de fleste situasjoner er det en takknemlig oppgave. Ved å være raus og inkluderende får en så utrolig mye igjen. Et godt miljø med rause mennesker, gjør at inspirasjonen til å trene styrkes. Til slutt er det egentlig bare å stille på trening for den enkelte utøveren. Jo flere på trening, jo morsommere blir det. Man sliter alene, man sliter sammen.

foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb

Jogging - Jeg vil også løpe!

På åttitallet var det in å jogge og å trene styrke for gutta, aerobic for damene. Det er igjen mote å holde seg i form, men nå for tida jogger man ikke - man løper. Jeg jogger.

Å bevege meg raskt over lengre distanser med apostlenes hester som middel, har aldri vært min forse. Jeg har rett og slett hatt en sterk misnøye med tanken på noe mer enn et relativt lavt tempo med gange. Særlig i selskap med andre. Drømmen er jo selvsagt der likevel. Det ser herlig ut å løpe relativt uanstrengt gatelangs, gjennom skogen, eller på større enger som Timoteidama fra syttitallet gjorde i den reklamen (hva shampoen gjorde med det stakkars håret hennes så ofte som hun måtte bruke den, tør jeg derimot ikke å tenke på).

Uttallige ganger har jeg forsøkt, helt for meg selv, å jogge for å få opp den berømte kondisjonen. Akk, hvor de forsøkene har strandet! Jeg gjorde et ærlig forsøk etter første fødsel. Det gikk bra lenge, men det strandet i ondter og syrlige kommentarer. Selvtilliten i joggesammenheng var ikke sterk nok til å tåle type "Æ så dæ på Dramsveien i de der trange tights'an" med et spydig tonefall. Trange tights!!!?!! Riktignok er ikke joggebukser noe jeg liker å løpe med, så jeg har gått til innkjøp av løpebukser... men TIGHTS??! Ja, mer skulle det ikke til før jeg tenkte meg to ganger om før en joggetur. Det som avgjorde utfallet var likevel av en noe verre art: Det gjorde kjempevondt foran i leggene hver gang føttene traff asfalten i alle fall det første kvarteret av joggeturen. Dermed sluttet jeg med å dilte rundt i tights etter veiene.

Jeg prøvde en gang til etter andre fødsel. Leggene var, om mulig, enda verre. Slutt på det tullet.

Nå har det seg likevel sånn at jeg tror på jogging som det beste, eller i alle fall raskeste, middelet til å få bort min fiende - magefettet. Et par svartbelter i klubben snakket så varmt om løpinga si, at jeg fikk jammen lyst å prøve meg igjen. Jeg trodde at vondtene i leggene var en kronisk betennelse, og hadde egentlig slått meg til ro med at det var umulig for meg å ta opp jogging igjen. Fysioterapeuten kunne avkrefte frykten. Dette var muskulært. Jippi! Jeg starta på ny frisk nå i vår. Etter hver joggetur masserer jeg leggene, gjerne i kombinasjon med et varmt bad. Det har fungert til nå.

Jeg er utrolig fornøyd med å klare å jogge avgårde i tre kvarter. Distansen jeg da har tilbakelagt, har jeg ikke peiling på. Trolig mer enn fem kilometer, men mindre enn ti. Farta er nok lav, og jeg tror ikke annet enn at enhver ville tatt meg igjen. En mann som så ut til å være omtrent sytti sprang i alle fall lett fra meg i dag. Denne gangen håper jeg på fremgang. Kanskje kan jeg også si at jeg har vært ute og løpt... en vakker dag.

Tiden kommer. Den går ikke.



Tid som går eller kommer?

 Tid er ei utfordring. Man får tid til det en vil, er det mange som sier. Kanskje vil jeg for mye?

Når barna kom, var det om å gjøre å være så mye sammen med dem som mulig. Timene etter jobb og frem mot leggetid var hellige. Ikke har de vært spesielt glade i å sove heller, så kveldene kunne drøye og nettene bli korte og avbrutte. Etter at ungene har sovnet, setter jeg stor pris på litt voksentid til å dyrke hobbyer og slappe av. Så er det plutselig leggetid for voksne også. .

Et regelmessig liv uten de store krav til kroppslig aktivitet. Den slags surner i alle fall jeg av i lengden. Jeg prøvde å komme meg i form, blant annet ved å gå på SATS. Jeg var rett og slett ikke strukturert nok til å forholde meg til valgfriheten av treninger som ble gitt der. Nei, det var ikke meg.

Til slutt var det bare å ta frem den gamle gi'en igjen. Den passet såvidt. Det tidligere så altfor lange beltet gikk også såvidt rundt magen. Drevet av heiarop fra mann og barn listet jeg meg tilbake på karatetrening. Det var utrolig artig!

Treningsiveren er på topp. Jeg prøver å finne tid til å trene karate, jogge litt innimellom og trene styrke med kettlebells. Samtidig ønsker jeg jo at samboeren skal få trene og at ungene skal få gjøre sitt både av aktiviteter og kos. Det blir vanskelig! Nå står ferien for tur. Fire uker fri. Jeg ønsker meg treningsferie... Blir ferien tid som kommer, eller tid som går?

Kilohelvetet i revers

Foto: Sven Johnson

Nå for tida sliter jeg med en del kilo for mye. Det har vært mye mer. To barnefødsler, laktoseintoleranse og, fremfor alt, et stillesittende liv med mye kontorstol- og sofasliting gjennom de siste 7-8 år førte til et elendig selvbilde, ei sur og alltid sliten mamma og sist, men ikke minst, til helseproblemer.

Jeg har tatt tak. Vekta går opp og ned som ei svingstang til tider, men jeg kommer ikke opp til det fryktede antall kilo som jeg veide på mitt verste. Ikke på langt nær. Likevel er frykten der; det kan fort skje igjen.

På ei annen side er jeg glad for å ha nådd et bunnpunkt i tilværelsen og et metningspunkt i antall kilo. Nå står det meg fritt til å forme kroppen min noenlunde som jeg vil. Det føles i hvert fall sånn nå. Det har ikke alltid vært slik.

I 1999 var jeg i ferd med å trene meg opp til shodan (svart belte). Jeg var oppslukt av trening, men slet med at den ene halsbetennelsen fulgte den andre.  Trening ble det uansett, men det ble ikke optimalt utbytte. Sjansen til å ta mandlene dukket opp, og jeg grep den begjærlig.

Å fjerne mandlene var på sikt noe av det smarteste jeg har gjort, men der og da førte smertene med inngrepet med seg et vekttap på rundt 10 kilo. Å veie rundt 55 kg for ei voksen dame på 168 cm er faktisk altfor lite når en skal gå opp til en shodan. Det klarte ikke jeg å innse da. Livsstilen min gjorde også sitt til at jeg ikke klarte å legge på meg heller. Faktisk var jeg fornøyd med vekta mi, for første gang på lenge.

Heldigvis fantes det folk i klubben som prøvde å snakke meg til fornuft. Jeg kan først og fremst takke sensei Bjørn, som foran og etter hver trening kom og spurte meg hva jeg hadde spist og siden instruerte meg i hva jeg burde spise. Siden jeg nærmest hadde utviklet en spiseforstyrrelse, var det ikke alltid jeg hørte på ham, men heldigvis var det alltid en liten fornuftig tanke i hodet mitt som sa at han hadde rett.

Til slutt gikk jeg til apoteket med problemet mitt. Jeg klarte da ikke å legge på meg ved egen hjelp. Apotek takler slike spørsmål utrolig dårlig. Vedkommende apoteker syntes jeg var heldig som hadde denne utfordringa, for tenk på de stakkarene som veide altfor mye. Ikke en for heldig kommentar til noen som er en hårsbredd fra en spiseforstyrrelse, spør du meg.

Full av mitt dårlige selvbilde, gikk jeg opp til gradering. Jeg klarte det. Ei uke etterpå dro jeg opp i fjellene med en god del kilo i sekken på jobb. Der kom svaret fra kroppen: det høyre kneet ga seg. Akutt betennelse. Jeg sliter til en viss grad med det ennå. 

                                          



Etter shodangraderinga. Foto: Ingunn Jonsdottir





Hjelp, jeg skal være seniorinstruktør!

foto: Sven Johnson, TKK 2010

Jeg har satt meg opp som instruktør på to treninger denne uka når klubben er i feriemodus, og plutselig går det opp for meg at jeg ikke har instruert voksne mennesker på, tja... åtte år...! Voksne folk, og kanskje noen unger, hm. Fellestrening, hm... I et øyeblikk av panikk lurer jeg på hva i all verden jeg kan tilføre disse menneskene. Jeg som, til det øyeblikket, hadde tatt saken med stor ro.

Høsten 2010 startet jeg opp et foreldre-barn-parti i klubbens regi med stor selvtillit. I mars overtok jeg som ansvarlig instruktør for de yngre juniorene. Også det med mye selvtillit. Heldigvis for selvtilliten, ser det ut til at opplegget - i alle fall delvis - har lyktes. Av den grunn er det kanskje vel verdt å undre seg over hva denne plutselige mangelen av tro på egne evner skyldes?

Instruksjoner for voksne tilsier at man slipper å ha et konstant blikk på disiplin gjennom hele treninga. De fleste (trolig alle) som skal være med, vet hvordan man oppfører seg i en dojo og på ei karatetrening. En annen annerledeshet mellom junior- og seniortreninger, er at man kan holde på med en teknikk, eller en type trening over mye lengre tid på seniortreningene. Treningene kan også være mye hardere på seniornivå.

Etter å ha gjort disse vurderingene, er jeg ikke fullt så panikkslagen. Noe har jeg vel å tilføre selv på seniornivå. De beste treningene er jo også dem som har en jevn progresjon og et noe skiftende fokus - teknikker, ido geiko, kata og kumite. Vi får prøve oss frem på likt og ulikt, og se publikum an. Kanskje blir treninga som tar form inni hodet mitt totalt endret etter å ha sett hvem som møter opp.

Se så, der gleder jeg meg!

Av og til er det ikke helt alright!

Foto: Sissel Gundersen.

I dag arrangeres det årlige Midnight Sun Marathon i Tromsø. Nei, jeg deltar ikke selv, men for én gangs skyld var jeg i byen, ungene deltok på Labb og Line-løpet. Et veldig bra arrangement. Om beina holder og jogginga holdes ved like, skal jeg delta på en av de kortere distansene neste år. Sånn, nå er det sagt, og da må jeg holde ord!

På denne maratondagen, tenker jeg på når man er halvveis inne i ei hard trening og det kjennes som om kroppen bare ikke vil mer. Den store motgangen... Hvor hard ei trening er, er jo også avhengig av hvor god formen er. Heldigvis kan både ei karatetrening og ei løpeøkt til ei viss grad justeres individuelt.

Hva kan hjelpe de gangene motgangen likevel kommer? Når en er i form, hjelper det meg å bare slutte å tenke. La automatikken overta bevegelsen. Når formen er dårligere, prøver jeg å dele opp treninga. Det å vite at akkurat den ene aktiviteten ikke varer evig, men overtas av en ny type bevegelse, en nedoverbakke eller hva det enn skal være. Jeg forsøker i hvert fall å la være å tenke på hvor mye som gjenstår av treninga eller aktiviteten, hvor mye lettere aktiviteten hadde vært dersom formen hadde vært bedre eller hvor elendig jeg har det der og da.

Uansett er det deilig når treninga er over, men ikke ta det for hardt: da går det så lenge til neste gang du orker å få deg i aktivitet igjen. Hvor mange ganger har jeg ikke brent meg på det...

Ta natta tilbake

Våren 1999 skrev jeg et leserinnlegg i lokalavisene som, om enn litt foreldet, ennå har relevans. Jeg har derfor lyst å gjengi det her i sin helhet.

"Fra angst til aksjon! Ta natta tilbake!" het det i et slagord fra den såkalte feministiske revolusjon i Norge. Menns undertrykkelse av kvinner i form av seksuell trakassering og vold var et hovedtema. Sett i retrospektiv kan det kun konstateres at det nattetider har blitt utrygt både for menn og kvinner å bevege seg utendørs. Medias oppslag om vold er skremmende, og vi kan med sikkerhet si at tendensen også har nådd fram til lille Tromsø. Kvinner utsettes for overfall, ran og voldtektsforsøk, mens menn er i flertall som ofre for såkalt blind vold.
Synkende interesse
Samtidig som voldssamfunnet griper om seg i omfang, er det synkende interesse for kampsport som selvforsvar. På landsbasis går medlemstallet ned for omtrent alle grener - karate, tae kwon do, judo, osv. Hvorfor? Har folk flest gitt opp å ta natta tilbake? Har de gitt opp å tro på et samfunn der kvinner uten redsel kan gå hjem etter mørkets frembrudd, og menn kan bevege seg i pølsekøer uten å risikere å få en knyttneve i ansiktet?
Dagens samfunn er for mange preget av tidsmangel. Det er mange fritidssysler å drive med utenom arbeid, og en føler gjerne utilstrekkelighet. Variablene økende vold og mangel på tid, fører ofte til at en tyr til lettvinte løsninger. Ønsket om å kunne forsvare seg i en nødssituasjon, er for mange den viktigste grunnen til å begynne med kampsport, men i vårt samfunn trenes det heller regelmessig med vekter eller aerobic mens en tror at selvforsvar kan læres på helgekurs for nybegynnere og viderekomne. Dette er etter min mening et pussig paradoks, og det er fristende å argumentere med hva helgekurs i selvforsvar tilfører en person i forhold til regelmessig kampsporttrening.
Ikke bortkastet, men...
Selvsagt er det ikke mitt poeng å insinuere at helgekurs er bortkastet bruk av energi.enhver måte å gjøre seg mer bevisst på hvordan voldsepisoder kan bekjempes og fremfor alt unngås e av det gode. På ei anna side er det både negative og positive aspekter ved å bevisstgjøre mennesker i hvor sårbare vi egentlig er. F.eks. Kan noen bli reddere enn de tross alt har grunn til å være og ser farer overalt, mens andre får ei trygghet i sitt handlemønster som i beste fall er falskt - for ikke å si katastrofalt ien krisesituasjon: Nei, det lurer ikke en voldtektsmann bak hvert hushjørne; og nei, du er ikke kapabel nok til å takle en stor, sterk voldsmann etter ei helg med frigjøringsteknikker.
Hva kan så regelmessig kampsporttrening tilføre deg som menneske i forhold til hva et helgekurs kan klare? Først og fremst vil det å utøve kampsport/kampkunst gi deg et mer bevisst bilde av hva du kan gjøre i en truet situasjon. Dette er da et tillegg til det mer fysiske treningstilbudet du får,som langt på vei inkluderer hva du ellers ville ha fått ut av en times aerobic eller/og studiotrening. Inkludert i dette ligger også det å se sine egne begrensninger og muligheter for kroppskontroll og bevegelighet. I tillegg tilføres du gjerne en disiplin der du lærer respekt for dine medmennesker samt ydmykhet og stolthet i din livsholdning basert på hva duvil lære at kroppen din kan yte. Dette er noe mange utøvere har overført til det de ellers holder på med i livet, og ei positiv holdning utover det overskudd fysisk trening gir, fører gjerne til fremgang på andre arenaer.
Naivt?
Er det så patetisk og naivt å sette seg et mål om å "ta natta tilbake", eller er et ike-voldelig samfunn en illusjon en alltid aktivt bør strebe mot? Jeg kaller det her en "illusjon" fordi vi tross alt har fått det inn i blodet at intet kan være 100 % trygt...
Uansett naivitet er det i alle fall ei oppfordring fra mi side om å gå fra angst til aksjon: Til høsten vil det være opptak av nye medlemmer i de fleste kampsportklubber, og i Tromsø finnes det mange forskjellige grener, mens tilbudet i distriktene ofte er mer begrenset.
Forsøk gjerne forskjellige klubber, og velg det som passer dere best. Det bør finnes et eller annet som passer for alles forutsetninger. Gå sommernatta og høstmørket i møte med ei mer bevisst holdning til vold og hvordan dere kan tenke selvforsvar!

Sommerleir

Sommerleir i Tromsø er et fantastisk evenement! I 2010 trente jeg for første gang med japanske instruktører - shihan Shibata og sensei Miyagi. Det ble med en kort instruksjon på fjellet og gjennomgang av kata. Formen var vel ikke bedre.

Nå i 2011 fikk jeg til sammenlikning med meg fire av sju treninger med de samme instruktørene. Denne gang var jeg med på teknikktreningene og kata. Kamptreningene og stammina må nok vente litt til. Familien måtte også røktes, så mer ble ikke prioritert. Likevel: det ga mersmak på trening både generelt og karate spesielt. Håper å komme enda sterkere neste år!

Det setter en ekstra spiss på sommerleira at det kommer utøvere fra så mange ulike nasjoner og klubber - helt hit til Nordens Paris! I år var det utøvere fra Belgia, Georgia, Russland og Finland samt fra Finnsnes, Fauske og Kautokeino karateklubb forutenom fra vår egen klubb.

Bildet over er etter treninga ved Fjellheisen i 2010 (foto: Sven Johnson). Bildet under er fra treninga på samme sted i 2011 (foto: Torfinn Larsen). Takk til fotografene!

Litt mer om meg..

Når en skal starte en blogg, tenker jeg at det kan være like greit å presentere seg selv litt bedre. Om jeg har noe å tilføre deg som leser, er jo opp til deg å bedømme - og da må du jo ha noe å bedømme ut i fra.

Jeg startet min "karriere" innenfor kampsport i 16-17-årsalderen med Kvinner i kamp. Et flott konsept laget av judodamene Rosie og Anne Grethe. Det førte til gradering i judo til gult belte, og jeg fortsatte til oransje belte. En skade førte til at jeg slutta. Når sant skal sies, var jeg nok ikke særlig talentfull så det var kanskje like greit.

Høsten 1992 begynte jeg med ITF Tae Kwon Do. Det var veldig artig, og noe jeg fikk bedre til enn judo. Bekjentskaper gjorde sitt til at jeg begynte å trene kyokushinkai karate våren 1993. Jeg trente tae kwon do og karate paralelt ei stund, men følte press fra begge sider om å bestemme meg for en av stilartene. Til slutt valgte jeg kyokushinkai. Da hadde jeg grønt belte med blå stripe innenfor tae kwon do (6.gup tror jeg det kaltes) og 8. kyu innenfor kyokushinkai.

Det er egentlig rart at jeg fortsatte med kyokushinkai. Jeg hadde vondt i magen foran hver trening i to år. Miljøet var temmelig... Hva skal man si... Kanskje "tofft", eller tøft, det vil si Tromsøgutan på sitt mest "maskuline". Og, ja, det står i gåseøyne. En grunn til at jeg fortsatte, er at jeg kjente at det var en kampsport jeg trivdes med. En annen, viktig, grunn var at jeg ble dratt med i styre og stell. Jeg ble tidlig hjelpeinstruktør for juniorene i klubben og sekretær i styret.

Videre steg jeg i gradene innenfor sporten. Målet da jeg begynte var å gradere meg til 4. kyu, grønt belte. Jeg hadde da ikke sett noen jenter med høyere grad, men etterhver forstod jeg at det faktisk var både brun- og svartbeltejenter der. Jeg tenkte likevel å gi meg med grønt belte, og konsentrere meg om en jobbkarriere. Klubbens leder gjennom store deler av 90-tallet, var derimot i beit for instruktører, og fikk overtalt meg til å fortsette. Jeg angret ikke på det!

I 1998 dro jeg et halvt år til Russland som brunbelte. Jeg trente ikke der, men savne karaten og fortsatte når jeg kom hjem til Tromsø igjen. Da tok jeg over rollen som leder av klubben, kasserer og instruktør. En temmelig uheldig blanding i lengden. I tillegg ble jeg etterhvert valgt inn i landsstyret og i kretsen, men jeg hadde egentlig ikke mer å gi. Selv om jeg ikke hadde tenkt å gi meg etter nidangradering sommeren 2002 førte omstendigheter meg bort fra kyokushinkai. Jeg skjønte at jeg var nær ved å bli utbrent på området.

Jeg har gjort spedte forsøk på å komme tilbake siden, men klarte ikke å gjøre det til et mer varig come back før våren 2010. Jeg prøver meg fremdeles frem, men håper nå å komme i stadig bedre form. Har du lyst å følge med på ferden? Det blir nok en del mimring tilbake i tid, en del tanker rundt det å trene kampsport særlig for barn og kvinner, en del slit og annet. Men, hvem vet, kanskje kommer det noen resultater også?