Selvtillit og selvbilde

For vel ei uke siden gikk det et lys opp for meg, og jeg ble pinlig berørt over det faktum at det nærmest skulle gå 43 år av livet mitt før jeg hadde tenkt på ulikheten i begrepene selvtillit og selvbilde. Det var meningen å skrive om dette allerede da, men vantroen over egen manglende hjernekapasitet på feltet ga meg rett og slett et støkk. Så kom yogatreneren min inn på emnet under gårsdagens økt, og nå kan jeg jo ikke la være.

Selvtillit er altså troen på at du skal klare å nå et mål, mens selvbildet er synet ditt på deg selv (her: i prosessen for å nå et mål). Jeg tenkte meg alltid at selvbildet fulgte med de målene en satt seg, og jo flere måloppnåelser, jo bedre selvbilde. Og/eller: Jo bedre forberedt for å nå målet, jo bedre selvbilde har man. Det er kanskje sant også, men bare i den grad man føler seg godt forberedt. Det er jo også mulig å være godt forberedt, og det er mulig å nå et mål - men likevel ha et elendig selvbilde.

Jeg er selv en verdensmester i å ha dårlig selvbilde til tross for å ha nådd store, såkalt hårete, mål. Selvtilliten har vært der (jeg omtaler jo tross alt meg selv som verdensmester!). Jeg har klart å gjennomføre, men jeg har alltid klart å ødelegge gleden over å ha nådd målet i ettertid: Hver gang jeg har vunnet en konkurranse - alt fra klubbmesterskap i kamp til NM i kata - har jeg gått ut fra at jeg har vunnet fordi motstanderne var dårlig forberedt. Ikke fordi jeg har vært god. Når jeg har nådd mine graderingsrettede mål, klarte jeg også å bortforklare det. Jeg ble aldri god nok, og i ettertid mener jeg fremdeles at jeg ikke var god nok - og nå er jeg langt fra god, og alldeles ikke nok.

Hva nå da? Nå har altså dette gått opp for meg. Jeg forstår ved hjelp av noen skarve definisjoner ei problemstilling jeg har slitt med gjennom hele mitt idrettsliv: Det er jo ikke noe i veien med ambisjonene, heller ikke med selvtilliten, men dette skarve selvbildet... Ja, det er der hunden ligger begravet. Det er jo noe seint å oppdage slikt i en alder av nærmere 43 år. Likevel - det er jo ikke for seint. Nå må veien gås opp, og jeg må være fornøyd så lenge jeg er på veien. Jeg er der jeg er, jeg er der jeg må være i dag.

Så lenge der jeg må være ikke er i sofaen med potetgullet og brusen. Det hjelper ingens selvbilder. Mottoet er: Vær fornøyd med at du klarte, i dag også. I kveld klarte jeg å ta det med ro. Jeg klarte å ikke dra på jobb. Jeg klarte å skrive dette blogginnlegget. Jeg stryker egoet imaginært langsomt og kjærlig over nakken, mens jeg sier: Så lenge du ikke er dødssyk, er denne tilstanden noe som går over. Alt som går over, gjør at du kan bli bra igjen. Og da, da er du tilbake på veien. I mellomtiden skal vi holde den smale sti. Selvbildet og jeg.

Nå har jeg i alle fall et navn på det jeg skal jobbe mer med!

Hjernen - vår undervurderte kraft - også i treningsøyemed.
(foto: Om jeg hadde visst...)

20 000 klikk!

Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min. I går passerte bloggen 20 000 treff. Det er med stor ydmykhet jeg registrerer at min treningsinnsats og mine tanker rundt trening imøteses med interesse.

Jeg har hørt at flere har latt seg inspirere, og det er utrolig godt å vite. Mitt ønske er at dere får lyst å komme opp fra godstolen: Tren kondisjon, styrke og fleksibilitet på deres eget nivå. Hvert minutt dere trener er en gave til dere selv.

Selv om jeg for tida er skadet, kommer jeg til å fortsette blogginga. Om dere skulle være interessert i tanker jeg gjør meg utenom trening, er dere selvsagt hjertelig velkommen til å lese min blogg om stort og smått "Fra sittestilling": http://frasittestilling.blogspot.no/

Igjen: Tusen takk alle sammen!

Treningens pris

Overskrifta i dag er tvetydig. Å prise trening generelt kan vel sies å være det bloggen min handler om, men treningens pris må til tider også betales. Vi leser gjerne de gode historiene om vellykkethet, og i det store og det hele er min blogg også basert på en historie om det vellykkede.

Lykken er å få tilbake trua på at en kan bevege seg. Lykken er å merke at det ikke blir fullt så tungt å gjennomføre ei treningsøkt. Lykken er at kroppen lystrer. Lykken er å ta seg ut. Lykken er å glede seg over veien til et mål, og lykken er selvsagt også å klare en prestasjon. En måloppnåelse.

Lykken er å drømme om å strekke seg litt lenger. Jeg blogget om dette for rundt et år siden: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2011/11/vage.html . Det handler om å våge å drømme, og å sette seg de høye målene.

Men det er jo alltid en bakside av en medalje. En pris som til tider må betales. Akkurat nå er drømmer og håp satt på vent. Jeg satset for høyt. Jeg ville for mye. Jeg ville alt på en gang. Kroppen sa fra, og nå må jeg ha tålmodighet.

I dag var jeg på sykehusbesøk. Ei karatedame med høye mål fant seg plutselig liggende i ei sykehusseng, operert, med store smerter. Ikke direkte på grunn av trening, men heller ikke forbedret på grunn av den. Vi er tidvis ganske så like i karaktertrekk, om enn ulike aldersmessig. I dag tok vi hverandre i hånden og lovte hverandre høytidelig at det ikke blir mer karatetrening på oss før jul. Det svir, men vi må gi kroppen tid til å helberedes. For egen del, må jeg føye til at det ikke blir mer jogging heller før jul.

Så nå er det bare å sette i gang og glede seg! Etter jul, da må jeg oppsummere. Hvordan er betennelsen? Klarer jeg å trene som tidligere? Kan jeg jogge, eller blir det sykling i starten? Kan jeg trene karate, eller kan jeg kun trene delvis - f.eks. kata.

Ja, for lykken er ikke bare å drømme om å strekke seg litt lenger. Lykken er å strekke seg lenger. Kjenne på at kroppens er ens tempel, for å si det med en floskel. Lykken er å sette seg høye mål. Mine mål er EM i kata i mai (dersom det ikke kolliderer med en konfirmasjon) og halvmaraton under Oslo maraton i september.

Jeg ønsker dere alle en glitrende god treningsmåned, og la oss alle huske at det gjelder å ikke strekke strikken for langt.

Lykken er - å trene!

Premiering - Ti på topp

"Æ skjønne ikkje at folk betale pænga for å gå på fjellet. Æ går no helst tura uten å gå i flokk." Joda, hun fikk det sagt, hun som satt i kassa og tok betalt for mitt aller første møte med Ti på topp-konseptet.

Det var i 2010. Jeg smilte pent tilbake. Jeg skjønte jo hvorfor akkurat min familie betalte for å gå på fjellturer. Med to små barn og to voksne i (til oss å være) elendig form, trengte vi et puff i riktig retning - nemlig oppover.

Det viste seg også å være et sosialt tiltak. Vi var flere familier med unger i like aldersgrupper som avtalte oss imellom og surret oss oppover mer eller mindre slake fjellsider. Pondusen har variert på flere av oss, men jeg mener å ha mitt på det tørre når jeg sier at en del kilo har forsvunnet, og at formkurven er på bedringens vei på de fleste av oss etter noen sesonger der de barnevennlige toppene ble besteget.

Ikke bare har man surret seg frem til toppene sammen, men vi har også fått gode venner, og ungene har holdt på vennskapsbånd også etter endt barnehagetid.

Det er ikke før i år ungene har giddet å gå en hel fjelltur uten venner med - uten å  klage. Vi tvilte lenge på om det kom til å skje i det hele tatt. Vi er derfor utrolig godt fornøyd med å slippe utallige pauser og mating med kjeks for å få dem til å holde ut til toppen.

Så er det premieringa da. Ja, for det er faktisk en premie man får etter endt dyst: Barn og pensjonister må ha lagt bak seg fem topper, mens voksne må ha besteget minst sju for å få årets krus. Det virker kanskje ikke som den helt store premien, men slik barn er fornøyd med en liten medalje eller diplom, er Ti på topp-deltakerne fornøyd med kruset sitt. Det er nemlig kun en påminnelse om de flotte turene, de rare turene, turene med tusenvis av svartfluer, mygg, knott og/eller klegg, turen vi ble så slitne av, turen med den fantastiske utsikta godt før en kom til toppen - og så videre. Det neste steget kruset minner oss om, er at Ti på topp-deltakeren, i sin higen etter å få premiering ved endt sesong, har blitt i bedre form - kiloene er kanskje standhaftige, men kjødet er kraftigere. Hvilken premie er ikke det å skatte i dagens helsefikserte samfunn? Sist, men ikke minst: Vi klarte det! Følelsen av mestring. Og vi får et bevis på det: Et krus som sier at vi kom oss til toppen.

Ikke nok med premiering. I år har vi muligheten til å kjøpe bøker som er inspirasjon til fjellbestigning i Tromsøområdet. Siden 2010 har jeg sett på turmulighetene og kartene i heftene vi har tilegnet oss gjennom Ti på topp, og fått lyst til å gå på fjellet igjen. Nå har jeg kjøpt ei bok i presang til kjæresten... Det ble hallelujastemning idet vi åpnet den.

Det blir Ti på topp i 2013 også for vår del. Kanskje vi møtes, og da lover jeg å hilse med et blidt ansikt!

Jogging - fristende fornektelse

I boka "Født til å løpe" forteller forfatteren blant annet om hvordan stadige skader hindret ham i å løpe. Et av kriteriene for å bli skadefri var å bytte bort oppbygde sko mot mer eller mindre barfotsko.

Jeg ble utrolig inspirert av den boka, og ideen om barfotsko var veldig lett å så hos meg da å trene barføtter er det beste jeg vet om. Siden januar har jeg jogget med sko uten særlig oppbygging. Det har vært veldig godt. Jeg har også prøvd barfotsko på korte fjellturer, noe jeg har trivdes utmerket med. Nærheten til terrenget har vært deilig å kjenne på.

Så ble altså fristelsen til å trene seg opp til lengre distanser for stor. Jeg begynte å følge et treningsprogram som nok var i hardeste laget for min kropp. Det endte i hvert fall med et heftig overtråkk. Jeg tok det veldig med ro frem til sesongavslutninga med to ti-kilometre fordelt på ei uke i Oslo. Det var nok tendenser til vondt på innsida av foten før løpene, men jeg fornektet muligheten av at det kunne være noe på gang.

Etter at ha hatt smerter i et par uker etter Ti for Grete, måtte jeg ty til legebesøk. Det hjalp lite å knaske betennelsesdempende. Nå har min faste fysioterapeut sendt meg til Akiv Ortopedi. Jeg må erkjenne at jeg sliter med en beinhinnebetennelse. Jeg må erkjenne at jeg trenger spesialsåler, oppbygde sko og allskens herk. Jeg må erkjenne at jeg har hulføtter, er tverrplattfot, har tjukke muskler på føttenes innside (visstnok en familiesvakhet) og attpåtil en begynnende hallux valgus på høyre stortå (grunnet en gammel karatebasketskade).

Spørsmålet til fysioterapeuten var om jeg kunne bruke disse føttene til noe som helst, og svaret var heldigvis at de er fullt brukbare. Det er bare å glede seg til å få midlene som skal til for å begynne jogginga igjen.

Problemet mitt blir nok igjen denne fristende fornektelsen av når nok er nok.

Problemfot og frustrasjonsmoment;
nå også dandert med blå teip.

Fleksibilitet - du herlige uttøying

Detalj fra InSPIRE yogastudio

Etter comebacket mitt i karateverdenen, og min videre inntreden i joggeverdenen, tøyde jeg nærmest ingenting. I begynnelsen kjentes det ut som om min store mage var i veien for det meste, etter hvert var det bare travelhet som hindret meg i å gjøre noen gode øvelser. Stiv og støl var jeg i hvert fall, og verre ble det jo mer jeg skulket unna. Til slutt mente jeg at min tid som myk var et passert stadium.

Denne høsten har yogaen gjort sitt inntog i mitt liv - igjen - og nå jevnlig. Her finner jeg også håp om å bli mykere igjen. Tøying har alltid tiltalt meg, og har alltid vært en bonus jeg har sett fram til etter enhver treningsøkt. Jeg har begynt å se den gleden igjen nå.

Viryayoga er, såvidt jeg har forstått, en type yang-yoga: En form for yoga der det fokuseres på musklene. Denne uka ble det plass til yin-yoga: Etter ei oppvarming der svetten silte, gikk vi over til tøyeposisjoner som skulle holdes i mellom to til fire minutter. Innenfor yin-yoga er det visst vanlig å holde posisjonene i inntil sju minutter. Kontrasten mellom å ta seg skikkelig ut, og deretter få tøye skikkelig ut er noe jeg setter stor pris på - og som jeg kjente igjen fra karatetrening. Denne gang kunne jeg la meg roe ned i avslappende omgivelser også. Ei fredfull treningsøkt!

Tidligere blogginnlegg om yoga:
http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/08/viryayoga.html

http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/10/hst-i-yogaens-tegn.html

Litt om yin-yoga:
http://www.yinyoga.com/ys1_0.0_what_is_yin.php



Hjerterom og hjertero på InSPIRE



Selvforsvarsseminar

For første gang på ti-femten år har jeg hatt et selvforsvarsseminar for kvinner. De som fulgte seminaret er enten medlemmer i klubben eller foresatte til barn i karateklubben.

Det er jo en selsom opplevelse å, på sett og vis, gå tilbake på et standpunkt jeg har tatt tidligere. Jeg har vært av den oppfatning at selvforsvarskurs er fånyttes dersom det kun er enkeltstående kurs, om det ikke følges opp av kampsporttrening. Jeg har vært på mange selvforsvarskurs der deltakerne har fått lære diverse grep og teknikker i serier for å komme seg ut av situasjoner, men jeg har ikke fått trent på dem jevnlig, og de har derfor blitt avglemt. Når jeg som kampsportutøver så lett glemmer, hvordan er det da med den jevne kvinne (og mann)? Slik jeg ser det, er det altså kun ved å trene en kampsport jevnlig man lærer seg selvforsvar.

Jeg står fremdeles ved standpunktet, men jeg har endret vrien noe. Hovedsaken min med å holde et selvforsvarsseminar i miniformat, er å vekke tankevirksomheten og holdningene våre. Hva gjør hjernen når man blir utsatt for vold? Hvilken vold trenger vi å forsvare oss mot, eller helst - på hvilken måte kan man forsvare seg i ubehagelige og farlige situasjoner? Hvor langt er man beredt til å gå når man er nødt til å forsvare seg?

Seminaret i dag var ei miniinnføring. Jeg fikk litt lyst å gå videre, innføre mer bredde. Hvis jeg får tilbakemeldinger på dette, kan det til og med hende jeg gjør det.

Hva fikk meg til å ha seminaret, jo, for eksempel :
http://blogg.amnesty.no/uncategorized/en-gang-for-alle-voldtekt-er-ikke-sex/
Og for eksempel denne:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8383966

Anna gikk til skolen...

I fjor høst hisset jeg meg opp over den økende mengden med overfallsvoldtekter i bloggen min. Denne høsten har det gått fra vondt til verre: Nå er det overgrep mot barn som er "trenden" i forvirrede hjerners verden.

Sigrids forsvinning opprørte hele Norge, og at hun ble funnet død var rett og slett tragisk. I kjølvannet av det som skjedde med Sigrid, kom en lang rekke hendelser der voksne prøvde å lokke med seg barn. Det siste som skjedde var i Sverige: Ni år gamle Anna ble kidnappet på vei til skolen. Ukjent hvorfor.

Det virker helt ufattelig at en forferdelig og grusom handling skal starte en smitteeffekt som rammer og skremmer dem som vi ønsker alt vel - barna våre. Slike hendelser fører gjerne til at foreldre må og bør føre barna sine inn i en verden vi gjerne ville ha forskånet dem fra på et så tidlig stadium. Det er viktig å ikke skremme dem, og det anbefales derfor foreldre å snakke i generelle ordelag.

Det er trist å se et barns illusjoner briste når jeg forteller at alle voksne ikke er snille. Det er leit å si til ungene sine at de ALDRI skal bli med en fremmed, ikke ta i mot godterier eller annet som bys dem, og si fra til en voksen de stoler på om noen oppfører seg rart/mistenkelig. Det er leit å se hvordan det går innpå ungene når det går opp for dem at enkelte voksne vil skade et barn. Alternativet til å snakke med dem, kan likevel være det verst tenkelige.

Hvor mye selvforsvar skal man lære et barn? Jo, jeg lærer dem karate. I og for seg er det selvforsvar, men hvor realistisk skal det være? Jeg synes spørsmålet er vanskelig, men tenker at jeg må vurdere hvilke vendinger jeg kan bruke for at ungene skal få mulighet til å tenke forsvar. Uten å skremme.

Mörkö

I dag forsov jeg meg. I stedet for å sprette opp for å ferdigstille morgenens gjøremål på rekordtid, ble jeg liggende. Det var nærmest som om jeg ikke skulle klare å stå opp. Riktignok er jeg forkjølt, men på ingen måte så fysisk syk at det å være sengeliggende kan rettferdiggjøres.

Hufsa i Mummidalen heter Mörkö på finsk. Mörkö, det er liksom sinnstemningen min for tida. Jeg er nede i en bølgedal, og heldigvis har jeg ikke tenkt å befinne meg her lenge. Den siste måneden har det gått opp for meg at lyset brennes i begge ender, og nå som november har kommet - ja, da truer mørket med å slukke det lille lyset som er. Mörkös kulde truer med å slukke varmen.

Høsten har vært usedvanlig travel på alle arenaer. I slike situasjoner vet jeg at det er viktig for meg å få trent. Gjerne hardt, og gjerne hver dag (men ikke like hardt hver dag). I tillegg er hvile i form av søvn essensielt. Det store skåret i det hele, er at jeg har vært - og fremdeles er - skadet. Skadene har vært hyppige og langvarige. Til tross for at jeg har trent tre-fire ganger i uka uansett, har jeg ikke kunnet trå til for fullt. Andre gjøremål har etterhvert fått overtaket over treningstida, hvilket bare sliter.

Heldigvis har man levd lenge nok til å gjøre noe med situasjonen. Nå er det tid for meditasjon. En halv time før hodet legges på puta. Yoga må til. En gang i uka er satt av til denne type sjelsredning. Styrketrening og karate har fått plass, og nå sender fysioen meg ut for å teste jogging igjen. Her skal det prioriteres og omprioriteres, basta bom!

Svømmekurs

Bilde av merker og litt av diplom... Tatt i all hast da det ikke
er på tale at foreldrene får røre...

Ungene har blitt ferdig med sitt første svømmekurs i regi av Tromsø svømmeklubb. De har fått henholdsvis vann- og hvalmerket og diplom - og er storfornøyde.

Foreldrene er like så glade. Ungene liker seg i vannet. Det har de gjort sammen med oss også, men det er en del ting som er lettere for svømmeinstruktørene å få dem til å gjøre enn det er for foreldrene. Minsten holder ikke for nesen lengre, mens storesøster har kastet svømmebrillene. Instruktørene er flinke, unge mennesker som åpenbart trives i vann selv. Heldigvis er det mange av dem også!

Vi foreldre får sitte ved bassengkanten og kose oss med prat, strikking eller nettsurfing på telefonene - og/eller rett og slett se på våre avkom som koser seg i vannet.

Det beste av alt er at de små slettes ikke er lei av vannaktiviteter etter to ganger i uka. De vil gjerne i bassenget i helgene også. Supert, sier mor, og skulle ønske svømmeklubben hadde hatt teknikkurs for voksne også!

Da er det vel bare å se frem til at ungene kan være som modellene i
Tromsø svømmeklubbs logo....