Jogging - fristende fornektelse

I boka "Født til å løpe" forteller forfatteren blant annet om hvordan stadige skader hindret ham i å løpe. Et av kriteriene for å bli skadefri var å bytte bort oppbygde sko mot mer eller mindre barfotsko.

Jeg ble utrolig inspirert av den boka, og ideen om barfotsko var veldig lett å så hos meg da å trene barføtter er det beste jeg vet om. Siden januar har jeg jogget med sko uten særlig oppbygging. Det har vært veldig godt. Jeg har også prøvd barfotsko på korte fjellturer, noe jeg har trivdes utmerket med. Nærheten til terrenget har vært deilig å kjenne på.

Så ble altså fristelsen til å trene seg opp til lengre distanser for stor. Jeg begynte å følge et treningsprogram som nok var i hardeste laget for min kropp. Det endte i hvert fall med et heftig overtråkk. Jeg tok det veldig med ro frem til sesongavslutninga med to ti-kilometre fordelt på ei uke i Oslo. Det var nok tendenser til vondt på innsida av foten før løpene, men jeg fornektet muligheten av at det kunne være noe på gang.

Etter at ha hatt smerter i et par uker etter Ti for Grete, måtte jeg ty til legebesøk. Det hjalp lite å knaske betennelsesdempende. Nå har min faste fysioterapeut sendt meg til Akiv Ortopedi. Jeg må erkjenne at jeg sliter med en beinhinnebetennelse. Jeg må erkjenne at jeg trenger spesialsåler, oppbygde sko og allskens herk. Jeg må erkjenne at jeg har hulføtter, er tverrplattfot, har tjukke muskler på føttenes innside (visstnok en familiesvakhet) og attpåtil en begynnende hallux valgus på høyre stortå (grunnet en gammel karatebasketskade).

Spørsmålet til fysioterapeuten var om jeg kunne bruke disse føttene til noe som helst, og svaret var heldigvis at de er fullt brukbare. Det er bare å glede seg til å få midlene som skal til for å begynne jogginga igjen.

Problemet mitt blir nok igjen denne fristende fornektelsen av når nok er nok.

Problemfot og frustrasjonsmoment;
nå også dandert med blå teip.