Mörkö

I dag forsov jeg meg. I stedet for å sprette opp for å ferdigstille morgenens gjøremål på rekordtid, ble jeg liggende. Det var nærmest som om jeg ikke skulle klare å stå opp. Riktignok er jeg forkjølt, men på ingen måte så fysisk syk at det å være sengeliggende kan rettferdiggjøres.

Hufsa i Mummidalen heter Mörkö på finsk. Mörkö, det er liksom sinnstemningen min for tida. Jeg er nede i en bølgedal, og heldigvis har jeg ikke tenkt å befinne meg her lenge. Den siste måneden har det gått opp for meg at lyset brennes i begge ender, og nå som november har kommet - ja, da truer mørket med å slukke det lille lyset som er. Mörkös kulde truer med å slukke varmen.

Høsten har vært usedvanlig travel på alle arenaer. I slike situasjoner vet jeg at det er viktig for meg å få trent. Gjerne hardt, og gjerne hver dag (men ikke like hardt hver dag). I tillegg er hvile i form av søvn essensielt. Det store skåret i det hele, er at jeg har vært - og fremdeles er - skadet. Skadene har vært hyppige og langvarige. Til tross for at jeg har trent tre-fire ganger i uka uansett, har jeg ikke kunnet trå til for fullt. Andre gjøremål har etterhvert fått overtaket over treningstida, hvilket bare sliter.

Heldigvis har man levd lenge nok til å gjøre noe med situasjonen. Nå er det tid for meditasjon. En halv time før hodet legges på puta. Yoga må til. En gang i uka er satt av til denne type sjelsredning. Styrketrening og karate har fått plass, og nå sender fysioen meg ut for å teste jogging igjen. Her skal det prioriteres og omprioriteres, basta bom!