Selvtillit og selvbilde

For vel ei uke siden gikk det et lys opp for meg, og jeg ble pinlig berørt over det faktum at det nærmest skulle gå 43 år av livet mitt før jeg hadde tenkt på ulikheten i begrepene selvtillit og selvbilde. Det var meningen å skrive om dette allerede da, men vantroen over egen manglende hjernekapasitet på feltet ga meg rett og slett et støkk. Så kom yogatreneren min inn på emnet under gårsdagens økt, og nå kan jeg jo ikke la være.

Selvtillit er altså troen på at du skal klare å nå et mål, mens selvbildet er synet ditt på deg selv (her: i prosessen for å nå et mål). Jeg tenkte meg alltid at selvbildet fulgte med de målene en satt seg, og jo flere måloppnåelser, jo bedre selvbilde. Og/eller: Jo bedre forberedt for å nå målet, jo bedre selvbilde har man. Det er kanskje sant også, men bare i den grad man føler seg godt forberedt. Det er jo også mulig å være godt forberedt, og det er mulig å nå et mål - men likevel ha et elendig selvbilde.

Jeg er selv en verdensmester i å ha dårlig selvbilde til tross for å ha nådd store, såkalt hårete, mål. Selvtilliten har vært der (jeg omtaler jo tross alt meg selv som verdensmester!). Jeg har klart å gjennomføre, men jeg har alltid klart å ødelegge gleden over å ha nådd målet i ettertid: Hver gang jeg har vunnet en konkurranse - alt fra klubbmesterskap i kamp til NM i kata - har jeg gått ut fra at jeg har vunnet fordi motstanderne var dårlig forberedt. Ikke fordi jeg har vært god. Når jeg har nådd mine graderingsrettede mål, klarte jeg også å bortforklare det. Jeg ble aldri god nok, og i ettertid mener jeg fremdeles at jeg ikke var god nok - og nå er jeg langt fra god, og alldeles ikke nok.

Hva nå da? Nå har altså dette gått opp for meg. Jeg forstår ved hjelp av noen skarve definisjoner ei problemstilling jeg har slitt med gjennom hele mitt idrettsliv: Det er jo ikke noe i veien med ambisjonene, heller ikke med selvtilliten, men dette skarve selvbildet... Ja, det er der hunden ligger begravet. Det er jo noe seint å oppdage slikt i en alder av nærmere 43 år. Likevel - det er jo ikke for seint. Nå må veien gås opp, og jeg må være fornøyd så lenge jeg er på veien. Jeg er der jeg er, jeg er der jeg må være i dag.

Så lenge der jeg må være ikke er i sofaen med potetgullet og brusen. Det hjelper ingens selvbilder. Mottoet er: Vær fornøyd med at du klarte, i dag også. I kveld klarte jeg å ta det med ro. Jeg klarte å ikke dra på jobb. Jeg klarte å skrive dette blogginnlegget. Jeg stryker egoet imaginært langsomt og kjærlig over nakken, mens jeg sier: Så lenge du ikke er dødssyk, er denne tilstanden noe som går over. Alt som går over, gjør at du kan bli bra igjen. Og da, da er du tilbake på veien. I mellomtiden skal vi holde den smale sti. Selvbildet og jeg.

Nå har jeg i alle fall et navn på det jeg skal jobbe mer med!

Hjernen - vår undervurderte kraft - også i treningsøyemed.
(foto: Om jeg hadde visst...)