Oslo maraton - sorti før start

Det blir ingen reprise av fjorårets løping gjennom Oslos gater på meg i år.
Triste greier!

Jeg har jo lenge visst at det ikke ville bli noen halvmaraton på meg under Oslo maraton 21. september i år. I det lengste hadde jeg håpet å dra nedover for å bytte distanse til 10 km. Nå har jeg tatt til vett. Det blir for mange reiser, og en for travel høst. Og for dyrt. Man kan ikke være med på alt som høres artig ut. Selv om det sikkert blir tidenes klubbtur for Northern Runners med over 70 deltakere.

I tillegg sliter jeg med føttene mine. Fysio'en har lovt meg trening som kommer til å bli slitsom. Slitsom? Om det hjelper, gjør jeg nærmest hva som helst for å kunne fungere bedre. Kanskje jeg til og med kan løpe en dag - ikke bare jogge?

Startnummeret mitt til Oslo maraton, derimot, er solgt. Jeg ønsker meg selv bedre lykke neste gang!

Movikhammaren med dårlig kondis



Oppoverstigninga mot Movikhammaren. Jeg ble sliten i varmen!



Det er lenge siden jeg var på Movikhammaren sist, tre år siden, mener jeg. Da var det fem barn i alderen 3 til 6 år med. Jeg husker de eldste syntes turen var endeløs. De ble lurt av vardene flere ganger, og det minnet brakte smilet frem i meg denne gangen.

Oppstigingen var akkurat som jeg husket den. Strikkmotoren i meg gjorde at jeg måtte ta en del pustepauser innimellom. Triste greier, at man ikke har annet å skylde på enn dårlig kondis. Når jeg kom opp på "flata", måtte jeg stoppe opp og kjenne etter om jeg egentlig koste meg og hadde en fin tur. Jeg hadde ikke helt blåsebelgen å puste gjennom slik som i Kløftbakken, så egentlig var det bare å rusle på og kose seg resten av turen.



Ikke den, ikke den, men den, ja. Sist jeg/vi var på Movikhammaren, var det verste
for ungene å stadig vekk bli lurt av vardene.



Jeg har så lyst å gå mer oppover, og å ha varierte turer. Gleder meg allerede til neste, men nå må jeg hvile litt også. Det er ikke bare kondisen det er noe galt med, det er mangel på hvile også.

Jeg fikk lyst å gå videre til Linken, men det får vel være måte på med mann og barn ventende hjemme?



Motlysbilde - fantastisk utsikt over Tromsøya og områdene rundt.



Krokvannet - Jeg får krus i år!

Utsikt fra Krokvannet mot Tromsdalstinden.

Jeg har brukt år på å venne meg til tanken å gå på fjelltur alene. Fjelltur har alltid vært et prosjekt for to eller flere. Når jeg har følt meg i dårlig form, har jeg også unngått det. Jeg har alltid vært engstelig for å være ei sinke, og det har vært utrolig vanskelig å kose seg.

I år har noe skjedd mentalt. Jeg går riktignok de letteste toppene, men jeg går alene. Jeg går gjerne raskt, det vil si - raskt for meg, men jeg koser meg også. Jeg kjenner på hvor godt det er å komme ut på tur.

Det er riktignok enkelte kriterier som bør være på plass før jeg tusler ut som ensom ulv:
1) Været må være ok. Det må ikke regne eller være for mye tåke.
2) Det skal være en lett og relativt kort tur.
3) Jeg har vært der tidligere, og kjenner terrenget.
I år har jeg gått tre Ti på topp-turer alene, tre med mann og barn, og en med mannen. I går gikk jeg min hittil siste tur alene. Det var min sjuende dette året. Jeg er såre fornøyd med å ha klart å samle topper til årets krus. Samtidig håper jeg det ikke blir årets siste Ti på topp. Jeg har så mange jeg har lyst til å gå!

Et solstreif falt på postboksen idet jeg kom frem til Krokvannet. En herlig kveldstur nå før mørket kommer.

Utsikt motsols fra Krokvannet.