Stressmestring - mental trening på Jekta

Jeg er ei stresslus. Jeg liker at de ærender jeg ikke liker blir gjort raskere enn svint. Køgåing og køståing er i mine øyne bortkasta tid. Hvis jeg må stille meg i kø, pleier jeg å låne ei avis eller et blad for å holde stressnivået nede. Etter å ha sett folk gå i bakken fordi de stresser så mye med handelen, forsøker jeg meg på ulike måter for å holde stressnivået nede. For min del er dette ei mental trening av dimensjoner.

I dag var det omtrent tomt i alle skap. Vi hadde vel til og med begynt på nødrasjonene. Det var på tide med et innrykk på butikken. Vel vitende om at det var mange fristende tilbud og generelt billigere på Jekta/Obs! enn på nærbutikkene, var det bare å stålsette seg. Jeg vet jo at det er færrest mennesker i lokalet fra klokka åtte til stengetid. Altså er det et foretrukket tidspunkt. Jeg kan enten handle alene eller med samboeren, men ungene bør ikke medbringes. Det siste er ei forutsetning for at alle stressmestringsteknikker skal ha mulighet til å virke.

Jeg bruker laaang tid på store butikker når det er mye som skal handles. Det er ikke først og fremst fordi jeg liker å være der. Det er mer et moment i stressmestringen. Jeg gjør øvelsen "å handle" omtrent i sakte kino. Jeg observerer hyllene, og setter sammen måltid i hodet - frokost, lunsj, middager (ikke minst), snacks til kvelds, hva er sunt, hva er altfor usunt, hva er godt, hva klarer jeg å få resten av familien til å spise, osv. Jeg tvinger hjernen til å se for andre bilder enn de jeg ser foran meg: Endeløse rekker av mat som tenderer til å kjede meg.

Handlekurven fylles langsomt opp, mens jeg forsøker å ikke se på menneskene rundt meg. Det er selvsagt trivelig å møte kjente, men jeg prøver likevel å stenge menneskene ute da de gjerne stresser meg med den energi de legger for dagen, eller verste sort - den surhet som legges for dagen.

Til slutt gjenstår det verste: Å betale. Alle varene skal opp på båndet, betales for og pakkes i poser. Dette er den verste delen av handelen. Dette er rent for meget. Jeg prøver å samle tankene om hva om kan ligge først og sist på bandet for at ingenting skal bli ødelagt i prosessen, og deretter på hva som kan ligge i samme pose av samme grunn. Å finne frem kort fra ei kortfylt pengebok (kontanter finnes ikke der) er rett og slett et stressmoment, særlig når jeg ikke finner det med det samme og en utålmodig person bak kassa venter trippende på å få ekspedere neste kunde.

Nå gjelder det bare å puste dypt, rette kursen mot bilen, få alle varene stabla inn, få kurven tilbake dit den skal slik at tier/tyveren returneres til deg, sette seg i bilen og kjøre hjemover. ENDELIG! Jeg har overlevd uten at stressnivået nådde de store høyder nok en gang, men det tok si tid. Jeg skulle veldig gjerne ha brukt den tida på ei annen slags trening...

MEN... som nevnt... Denne treninga virker IKKE når småunger er med deg. I hvert fall ikke mine!

Å gjøre det en ikke kan - i dag svømming...

Nordlendinger av min generasjon - jepp, jeg føler meg litt gammel i dag - er stort sett ikke særlig flinke til å svømme.

Når jeg var liten, dro vi ikke til Syden på ferie. Vi dro med campingvogn til Sverige og Finland. Etter at campingvogna var et passert stadium, dro vi med bil sørover og overnatta på hytter. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske veldig mange svømmebasseng fra de turene, og havet var sjelden noe særlig å bade ordentlig i før vi kom til Østlandet. Jeg tok mine første svømmetak i havet, og ble deretter behørig brent opp av brennmaneter.

Neste stadium i svømmeopplæringa var skolens svømmebasseng. Ja, for skolen HADDE faktisk svømmebasseng før i tida. Det er jo noe ingen kan benekte var bedre før. Hva som har gjort det vanskeligere å opprettholde et slikt tilbud er heldigvis ikke opp til meg å finne ut av, men de ansvarlige burde absolutt fått ris på rompa.

Selv de dårligste av oss jentene i klassen klarte til slutt å svømme 25 meter uten hjelpemidler. Jeg var noe flinkere, men noe vidunder var jeg heller ikke i denne idretten. Lang tid seinere klarte jeg heldigvis å svømme meg til dykkerlappen (men det er muligens fordi både jeg og instruktøren mista tellinga i antall langsider?). Etter å ha lagt dykkinga på hylla for godt, gikk det utrolig lang tid før svømming ble noenlunde attraktivt igjen.

Nå for tida holder vi på å lære eldstejenta å svømme. Svigermor er tidligere svømmelærer, og trente med henne under sitt sommerbesøk her i år. Det gjorde underverker. Selv om pappaen er flink i vannet, har farmors kapasitet vært alfa-omega. Det har også ført til at vi er på Alfheim en gang i uka. Utrolig artig å se hvor ungene koser seg i vannet.

Svømming, ski... Mamma kan jo ikke bare være elendig. Jeg kjøpte klorbriller sist: Ekspeditøren skjønte ikke hva jeg mente, og spurte forsiktig om jeg mente svømmebriller. Jeg skjønte ikke om det var noen forskjell på klor- og svømmebriller, og insisterte på klorbriller før jeg ga opp og fikk svømmebriller. De fungerer heldigvis på samme måte.

De første gangene vi var på Alfheim, var jeg sikker på at jeg aldri kom til å klare å svømme 25 meter engang. Sist søndag prøvde jeg meg, og svømte femti. Helt fantastisk. Denne søndagen svømte jeg hundre før jeg rasket meg tilbake til ungene som ventet på full overvåking fra begge foreldrene.

I dag har jeg seriøst begynt å vurdere Actic som et alternativ for vinteren. Tredemølle er på plass, sykler tror jeg også finnes der, man kan svømme (jippi!) og la musklene varme seg godt opp i badstu før det er på tide å raske seg ut i vinterkulden. Hmmm, jeg er i tenkeboksen.

Rooolig joggetur i fantastisk høstvær

Endelig en mulighet til å komme seg ut på tur med joggesko på beina, mens det ennå er lys ute - og attpåtil en fantastisk septemberdag!

Full av optimisme marsjerte jeg opp bakkene til lysløypa. Intensjonen var et rolig milløp. Pulsen ble litt vel høy allerede i oppoverbakkene, så jeg bestemte meg for å ta det som det kom. Kanskje bare jogge en time i tusletempo.

Omgivelsene var de beste for lunting i marka, med sol og de vakreste høstfargene. Nok en gang ble det slik at ånden var villig, men kjødet skrøpelig. Brystet kjentes ut som om det skulle sprenges, og jeg roet ned jogginga og gikk til og med litt innimellom. Det ble fem kilometer. På kroppen kjentes det ut som om jeg hadde LØPT dobbelt så langt. På tide med en tur til legen? Akk, kjedelig!

Uansett var det fabelaktig å komme seg ut i lyset igjen. Nå sitter jeg og funderer over hvordan det kan la seg gjøre oftere. En beskjed til alle de som har muligheten: Kom dere ut og nyt været, folkens! 

Katatrening

I dag har jeg vært på mi første, rene katatrening noensinne i klubbens egen regi (regner da ikke med treningssamlinger).

For de uinnvidde; kata er ulike mønster som vi går på karaten. Vi starter med enkle mønster på nybegynnernivå, og går gradene oppover til de mer avanserte.

Jeg har alltid likt å gå kata, men etter come back'et har jeg merket at mye er glemt, og noe er endret på i den tida jeg var ute. Det er mye som krever sin plass i hjernebarken, og minnet er ikke like bra som tidligere. De mer avanserte kata'ene er derfor vanskelige å huske for meg.

Likevel - jeg har litt lyst på et come back i kata på konkurransenivå. Det hadde vært gøy å prøve seg, men det krever trening. Jeg er ikke sikker på at jeg kan klare den treninga på egen hånd, og treninga i klubbens regi er midt i familiens kjernetid. Det passer utrolig dårlig i tillegg til at den er på fredager etter jobb. Den dagen kropp og hode fungerer dårligst etter ei lang jobb- og treningsuke.

Klarer jeg å bestemme meg for hva jeg vil? Skal jeg være med, eller skal jeg dømme? Uansett skal de kataene læres inn igjen. På tide å få kropp og hode med igjen!

Hovedkata denne måneden: http://www.howcast.com/videos/81594-Seipai-Kyokushinkai-Kata Dessverre klarer jeg visst ikke å få alle elementene inn i hjernebarken...

Hva skjedde med løpegleden?

Høstbilde tatt på vei til jobb.

Jeg tenkte å skrive om dørstokkmila i dag. Trolig er det noen som har møtt den allerede i høstmørket og hverdagen, til tross for at høstværet er det vakreste noensinne. Jeg tenkte å finne noen inspirerende setninger for å dra dem og meg selv i gang igjen. Når jeg skulle sette meg ned, skjønte jeg at den betegnelsen ville bli lite presis fra mi side. Det er ikke dørstokkmila jeg har møtt. Det er savnet etter løpegleden. Løpegleden jeg kjente på uansett vær og føreforhold. Da får jeg vel skrive om det i stedet...



Universitetsrypene har begynt å skifte til vinterdrakt.

Hvor har det blitt av løpegleden? Det begynte nok med en liten skade i låret, og fortsatte med at fremgangen uteble med skaden. Så ble hverdagen overveldende, og så kom det dørgende mørket. Jeg kommer meg jo aldri ut for å jogge før det har blitt stupmørkt ute. Så må jeg vel heller ikke glemme denne tilsynelatende evigvarende forkjølelsen. Jeg blir ikke kvitt den.

Jeg SAVNER løpegleden min, eller mer korrekt å komme meg ut med et fornøyd sinn. Jeg ønsker fremdeles å jogge til jeg løper. Sukk. Nå handler det altså om å ta seg sammen. Jeg trener fremdeles, det er ikke det. Treninga skjer innendørs nå om dagen. Karate og kettlebells. Snart blir det kanskje også sykling på rulle. Det blir minimum tre økter i uka.

Det er i alle fall inspirerende å være med i Northern Runners, å se andres resultater. Da må det jo være mulig å forbedre seg selv også. Det må jo bare bli inspirerende å trene sammen med noen. Jeg må bare prøve å ikke la andres gode form gjøre at jeg selv holder meg borte fra fellesøktene nå som de kommer på løpende bånd. MÅ er et ord som gjentas, og jeg håper å komme over å være nødt til å bruke det. Det er bedre å være sist enn ikke å være med i det hele tatt.

På vei til trening, mens det ennå ikke er helt mørkt.

På gang igjen nå da?

Jeg er så ufattelig heldig å ha en fysioterapeut i nærmeste omgivelse når noe skjærer seg! Fredag og lørdag fikk jeg behørig behandling for låret. Det gjorde selvsagt ikke bare godt, men hvem bryr seg når det faktisk blir mye bedre? Gode fysioterapeuter er gull verdt. Skulle ønske det offentlige også kunne innse det.

I går ble jeg sendt på prøvetur for å teste ut dette sabla låret. Det må innrømmes at høsten hadde nådd meg, og jeg var ikke helt lysten på å luske ut - frosen og trøtt som jeg var. Den ugne følelsen av å ikke være i form holdt seg, men jeg måtte da yte noe for den gode behandlingen jeg hadde fått. Dermed var lysløypa og gamleruta for en femkilometer det jeg satset på.

La meg si det med en gang: Jeg stemmer for mer lys i lysløypa! Man trenger ikke å vær mørkeredd for å mistrives der. Mange partier var helt mørke, og det var vanskelig å la være og treffe sølepytter og å snuble på litt ujevne grusstier. I de opplyste partiene var alt bare bra, men jeg ville jo teste fart - og det ble vanskelig når en måtte passe seg for dype sølepytter.

Jeg halset meg ut av lysløypa, og reddet tid og fart med noen lange nedoverbakker. Det ble ikke rekord, men temmelig tett ved. En rekord hadde vel vært for mye å forlange med forkjølelsen som lager pusten min om til heseblesing. Jeg er utrolig fornøyd med å ha kommet meg ut på tur, men savner godfølelsen av å løpe. Det gjør jeg altså ennå ikke.

Låret? Ja, det tålte den temmelig harde belastninga bra. Det er langt fra like ille i dag. Jeg håper på at ei behandling til gjør de siste underverkene.

Litt motgang å bryne seg på

Hva gjelder motgangen? En tilsynelatende evigvarende halting på grunn av vondt i høyre lår, og en likeledes tilsynelatende evigvarende forkjølelse (eller kanskje det er virus nummer to, tre eller fem i rekka - hva vet jeg...). Kommende mørketid og vintertid på jobb gidder jeg ikke å ta innover meg. Så lenge formen kan dyrkes og skadene/sykdom uteblir, får tidsklemma være ei mindre utfordring.

Vondtet i høyre lår er særlig irriterende. Heldigvis merker jeg lite eller ingenting til det under karatetrening med mindre vi skal jogge litt i oppvarminga eller noen sparker på låret. Da er det imidlertid litt heftig. Jeg trodde irritasjonen hadde gått over, og prøvde meg på et par joggeturer i forrige uke. Det gikk relativt greit under selve øvelsen, men å gå rundt og halte i dagesvis etterpå er ikke fullt så spennende.

Månelys treningstid. Foto: meg

I kveld skulle vært min herlige kveld da samboer fysioterapeut hadde satt av tid til behandling av fenomenet "vondt i låret". Slik skulle det ikke gå. Minsten våkna, og det hjalp verken med fornuft, kjærlighet, irettesettelser, lovnader om gull og grønne skoger eller sinne for den saks skyld: Jeg måtte innse at han trengte sin mamma, og at han hadde bestemt seg for å kose seg langt inn i soveland med henne ved sin side.

Forkjølelsen? Ja, den går vel over. Et irritasjonsmoment er det imidlertid at disse luftveisinfeksjonene ser ut til å være så glade i meg at de ikke vil gi slipp når de først får tak i meg. Det er vel bare å håpe at de ikke strammer grepet! I det stadiet av forkjølelse jeg er i nå, gidder jeg ikke å sitte hjemme og vente på at den skal gå over. Nei, her er det bare å trene det kroppen tåler. Hvis ikke blir nok humøret taperen, og det vil vi jo ikke. Jippija!

Kampsport - når kvinner blir overfalt

Fredag leste jeg liten snutt av en artikkel: "La jenter lære selvforsvar på skolen" het den http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7784043 . Det var et valgkamputspill, men tankene begynte å kretse rundt hva som er selvforsvar, hvilke vansker implementering av et slikt forslag ville møte, med mer.

I går var det tid for et milløp i høstmørket. Enkelte steder virket ikke lysene, og jeg merket at den gode, gamle tenkingen rundt "hvordan forsvare seg hvis..." dukket opp igjen. Det var jo den klassiske scenen med en galning som overfaller joggende dame i mørket. Pussig hvordan en dame med prustende, nær astmatisk pust, silende svette i et rødt ansikt, en noe for omfangsrik midje og ikke særlig ung lenger, skulle kunne utløse noen lyster i det hele tatt. Likevel: jeg var egentlig temmelig forberedt på at en eller annen galning som ønsket å få utrykt sine lyster skulle hoppe fram fra nærmeste busk eller fra bak et tre. I begynnelsen hadde det passet litt dårlig da hendene var temmelig kalde, men lettet merket jeg at de ble varmere jo lenger ut i turen jeg kom.

De to hendelsene rundt selvforsvar for jenter på skolen og jogging i mørket ble satt i sammenheng, og i tillegg til å myse mistenksomt på alle jeg passerte på min vei, kretset nå tankene rundt hvordan et overfall ville ha trigget mange ulike reaksjoner.

Jeg må i bunn og grunn innrømme at jeg ikke aner hvordan jeg selv ville ha reagert dersom jeg hadde blitt overfalt. Håpet er at jeg er såpass drillet innenfor det jeg driver med, at den som overfalt ville ha angret.

Hvordan er det egentlig med oss kvinner/jenter? Hvordan reagerer vi egentlig? Er vi forberedt på å skade, eller i ytterste konsekvens drepe, et menneske - den som overfaller - for å redde oss selv? Hvordan reagerer vi på å kunne bli et offer?

Etter min mening blir en person som blir overfalt uansett et offer. Voldsepisoden vil sette seg som et ubehagelig minne som i størrre eller mindre grad vil forme offeret som person. Det som gjelder er å minimere graden av skaden vold utgjør. Psykisk og fysisk.

Jeg er glad jeg driver med kamsport, og særlig at jeg driver med en kampsport som kyokushinkai karate. En fullkontaktsport, noe som betyr at jeg er vant til å motta slag og spark like mye som jeg er vant til å dele dem ut. Det gjør meg selvsikker i hvert fall.

Det var forresten ingen andre ensomme damer ute og jogget eller gikk i går.

Hvile - og så styrke

I går hadde jeg hviledag. Jeg kjente det allerede når jeg stod opp. Tre temmelig harde økter, tre dager på rad hadde vært tøft likevel. Selv om det kjentes helt greit ut etter siste økt på torsdag. Restitusjonen hadde nok ikke vært den beste heller. Å være i fulltidsjobb og trene hardt med små barn krever sin kvinne. Siste par måneders omprioritering av tid tilsier likevel at det går an. Støtte hjemmefra er det som trengs.

Det var litt vanskelig å se i øynene i går da det, som vanlig, var full rulle på jobb. Man skal jo ikke skulke unna heller! Sånn sett var det ikke vanskelig å bare ta det helt med ro i går. Det var rett og slett ikke energi nok igjen til annet etter at ungene hadde lagt seg.

Jeg fikk sove litt ekstra i dag, og hadde ellers en riktig fin dag. Å hente seg inn med ei helg innimellom hver arbeidsuke bør ikke undervurderes. Når kvelden kom var jeg igjen i slag, og kettlebells'ene ropte på oss nede fra kjelleren.

Det var på høy tid å ha ei økt med rein styrketrening igjen. Faktisk er det to uker og en dag siden sist. Altfor lenge! Grunnen er nok at jeg satset på trening med høy puls etter at det verste av forkjølelsen takket for seg.

Heldigvis gikk det overraskende bra. Nivået hadde ikke tapt seg for mye, men jeg hadde heller ikke mulighet til å gå noe særlig opp i antall svingte kilo. På stedet hvil etter et par uker borte kan jeg vel ikke klage på likevel. Her er det bare å hive seg i treninga igjen. Det blir artig å se om fremgangen fra jeg begynte fortsetter.



I farta! Denne øvelsen var ennå litt vond for høyre lår. Irriterende med slike vondter.
Foto: Sigurd Leithe



Konsentrert rundt temaet "Bli kvitt grevinneheng".
Foto: Sigurd Leithe



Tilværelsens uutholdelige letthet

Det er så utrolig godt å få bevege seg, løpe, trene karate, styrketrening, gå på fjelltur - og ikke minst alle aktivitetene man gjør sammen med ungene. Jeg gikk hjem fra trening i dag og tenkte på akkurat det - så heldig jeg er som får lov til å bruke kroppen min, og som får lov til å trene den opp uten noen sykdom av noe slag. Jeg er så evig takknemlig for at det ser ut til at samboeren og ungene mine også er friske nok til å kunne trene opp kroppen sin til akkurat det de vil.

Rett nok er våren ei mare med mye støv i lufta og pollenallergi, men det er da bare for en bagatell å regne i forhold til hva andre sliter med.

Jeg har vært nede i en liten bølgedal, men er på tur opp igjen. Da er det viktig å kjenne på hvor heldig en er.

Takknemlig og ydmyk ovenfor livet. Det er ingen selvfølge å få ha det slik.

Milan Kundera sa det slik: "Tilværelsens uutholdelige letthet". Jeg holder den ut!

På (trenings)galeien igjen!

Jippi! Jeg måtte ta en sykedag og deretter en jobbedag før jeg kjente på kroppen at jeg kunne tåle ei trening. Det ble kjørt relativt hardt på gårsdagens karatetrening, og jeg klarte meg bedre enn (jeg hadde) forventet. Hvilket gjorde utrolig godt.

Jeg er utrolig slurvete med uttøying for tida, og grudde meg dermed til en ille dag i dag. Jeg er nemlig av den gammeldagse sorten som i bunn og grunn liker å tøye ut etter trening. Det er bare det at jeg ofte ikke tar meg tid til den delen lenger. Veldig dumt så lenge fleksibiliteten ikke er hva den engang var.

I dag var kroppen klar som et egg til mer trening. Når samboeren kapitulerte for trøttheten, var det bare å slå til og løpe seg en tur selv. Herlig. Jeg hadde i bunn og grunn håpet å få tid til ei mil, men tiden strakk ikke til der. Det ble en femkilometer. Jeg valgte ei ny rute, men er litt dusement fordi jeg ikke får ned kilometertiden ytterligere. Jeg ligger på ca 6.30 på relativt flat mark, og det begynner å føles utrolig tregt. Heldigvis reddet noen drøye nedoverbakker æren, men jeg jubler likevel ikke for å ha løpt. Det mangler ennå litt over ett minutt til den tid. Det er mulig jeg har noe mer å hente på mila med bare å trene slik jeg har gjort til nå, men ellers er det nok på høy tid med intervalltrening. Fart er ikke min forse. Sukk.

Fartslek i mørket i lysløypa... Ja, det er vel det det blir til. Ei artig utfordring, vil jeg tro.

Undres også om jeg er klar for ei ny karatetrening i morgen? Da må jeg i hvert fall få meg litt søvn først!

Barn og karate - vinn eller forsvinn?

Da jeg begynte å trene karate i 1993, var vi rundt 50-60 personer på nybegynnerpartiet. Etter et år var gruppa godt og vel halvert, og etter to år var det kanskje mellom fem og ti fra det samme partiet som trente ennå. Karate er ikke for alle, men dessverre var frafallet de to første årene større enn det det burde ha vært. Karate passer for flere enn den tilsynelatende konklusjonen som kunne trekkes fra det nybegynnerpartiet jeg startet på.

Nå for tida, ser det ut til at de fleste seniorene som begynner med karate holder ut. Lenge. Det er veldig bra for klubben. Flere faktorer spiller nok inn her, men først og fremst er det trolig miljøet i klubben som har gjort denne utviklinga mulig.

Like fullt er forholdet gjerne som tidligere på juniorsida. Barn vil gjerne prøve ut. Karate høres spennende ut, men de er også i en alder der de vil prøve ut nye aktiviteter - gjerne en hvert semester om så. Det gjelder derfor å vinne dem, skape energi og glede raskt slik at de holder ut. Samtidig er det viktig å huske at unger ønsker regler å rette seg etter. De ønsker disiplin. Kanskje ikke kadaverdisiplin, men like fullt må de ha et sett regler. Uansett hvor mye de forsøker å tøye og bøye på reglene i nået, oppfattes det som urettferdig og urettmessig dersom noen andre bryter en regel uten å bli satt på plass.

Følelsen av mestring er dessuten viktig i all slags aktivitet med barn. Dersom de ikke føler at de mestrer, eller at de blir pålagt så store oppgaver at de tror de aldri blir å mestre dem, faller de fra. Derav blir det gjerne et vinn eller forsvinn med barn. De må få oppgaver som de mestrer, men som ikke kjeder dem. Det må ikke terpes for mye på vanlige treninger, men være et skifte av aktiviteter med ujevne (men gjerne tette) mellomrom. Samhold er også viktig innenfor barnegruppa. Det må være mulighet for lek før trening, og gjerne litt i treninga. I tillegg bør det stilles opp for noe sosial aktivitet. Får vi det til, kan vi kanskje vinne ungene i stedet for at de forsvinner?

(Foto: Ingrid Leithe)

Barn og karate - instruktørrollen

Hilsen før trening (foto: Ingrid Leithe)

I dag må jeg rett og slett skrive om å instruere barn. Mandager er nemlig min instruksjonsdag.

Jeg har instruert unger innenfor kyokushinkai karate i årene 1993 til 2003, og fra 2010 til i dag. De to-tre første årene var jeg hjelpeinstruktør, mens jeg senere har fungert som instruktør.

Samlet sett ser jeg tilbake på tiden jeg har trent ungene, eller juniorene som vi kaller dem, med glede.

(foto: Ingrid Leithe)

Det som er spesielt med å trene de yngste, er at du må gi så mye av deg selv, og du må være deg selv. Du må tørre å utfordre dine sterke og svake sider - og du må være ærlig og rettferdig (eller i alle fall klar på hvorfor du er urettferdig). Ungene gir alt. De følger deg som instruktør, og dine ord er lov - i alle fall innenfor dojoens grenser. Lover terses hele veien og grensene prøves ut. Det gjelder derfor å ha ungene med seg, ikke mot seg, og det er derfor du må gi hele tiden. De ser rett gjennom deg dersom du ikke er med selv.

(Foto: Ingrid Leithe)

Det har ikke alltid vært like lett å være instruktør. Spesielt i de første årene slet jeg, og det går ennå i bølger. Noen ganger kjenner en på motgang. Mest når en selv er trøtt, sliten og fantasiløs. En tommelfingerregel for instruktører, er gjerne å ha planlagt 70 % av treninga på forhånd. Jeg må innrømme at jeg nesten ikke orker det lenger. Treninga blir nesten aldri som forutsett når jeg har juniorene. Jeg tenker over noen hovedmål for instruksjonen, og prøver å få dem til. Som regel må treninga bli til mens vi er der, for det dukker alltid opp noe underveis. Enkelte ganger tar ungene ting mye raskere enn forventet. Andre ganger går ikke teknikkene inn i det hele tatt.

(Foto: Ingrid Leithe)

Uansett er jeg veldig takknemlig og ydmyk for å få lov til å lære juniorene alt dette artige, tøffe, farlige. Det er et stort ansvar foreldrene deres har gitt meg, og det er bare å håpe og tro at jeg forvalter det på best mulig måte.

Til slutt reklamen: Tromsø karateklubb tar opp medlemmer (fra 6 år og oppover) i hele september. Det betyr at det er mulig å trene i september, mens du bestemmer deg for at du ønsker å fortsette uten å betale. For å få vite mer om klubben, er det bare å sjekke nettsidene http://www.tromso-karateklubb.net/

Forsøk: å jogge bort forkjølelse

Papirlommetørkler er for tida gode å ha i nærheten. Det samme
nedfallsrosene ungene reddet fra hagen. Et glimt av skjønnhet.

"Un nez qui coule", sier de på fransk. Jeg tenker på frasen hver gang det renner fra nesen. Noen synes alt høres bedre ut på fransk, jeg synes i hvert fall dette høres bedre ut enn "rennende nese". For å avslutte denne uappetitlige introduksjonen: Jeg er fortsatt nysende forkjølt.

I tillegg til å være nysende forkjølt, har jeg hatt joggeabstinenser som går på humøret løs siden torsdag. Til i dag har jeg klart å la være å trene av meg forkjølelsen, men nå klarte jeg det ikke lenger!

Mens ungene var opptatt med barne-TV, skyndte jeg meg i joggeskoene og hastet ut døra. Jeg tok meg tid til ei god oppvarming, men her skulle det jogges (og helst løpes) fem kilometer. Jeg gjorde alt feil! Fra å ta ei ny rute som begynte med en hardere motbakke enn det mitt ulne hode hadde sett for seg, til å stresse med å forbedre kilometertida hvert steg. Det var et slit for pusten til og med i nedoverbakker. Etter fire kilometer var jeg nesten hjemme, og da var det heller ikke mer å hente. Heldigvis tok jeg til fornuft, men det satt langt inne. Jeg lot den siste kilometeren være, og lusket hjemover. Stakkåndet, kvalm, vekselvis varm og kald, med antydning til øresting og fremdeles med rennende nese.

Hva har jeg lært: Nei, jeg kan ikke jogge meg bort fra forkjølelsen. Kanskje andre kan, jeg kan ikke. OG - det er utrolig surt!

Heldigvis er det jo slik at forkjølelser går over. Selv de som varer flere dager. Da er det bare å være klar igjen. Lysløypenettet og veiene i Tromsø har ikke sett det siste av meg, nei. Så til alle dere andre trimmere: Vi ses!

Skrekkvekt eller vektskrekk?



Ny vekt. Dratt frem fra skjulestedet.

Det er fjerde dag uten trening. Fjerde dag med en forkjølelse som ikke vil slippe taket. I morgen er det ut på veiene uansett.. Jaja, med mindre det er feber i tillegg da.

I dag var i alle fall dagen for å gå til innkjøp av ny vekt. Til tross for ei halv ukes treningsopphold og litt mye mat - og til og med litt mye vin i helgestarten, hadde jeg ikke regnet med at vektøkninga skulle bli dramatisk. Badevekta skulle til pers under de verst rådende omstendigheter: Kveld, tunge klær på, hele kjernefamilien samla til ungenes kveldsstell på vårt lille bad...

NEI, jeg kunne nesten ikke tro det. Vekta viste sikkert like mye som da jeg startet opp seriøs trenging i begynnelsen av juli. Fysj og fy! Etter at ungene hadde lagt seg, måtte jeg ta en kontroll uten alle tunge klær. De hadde veid en kilo, men likevel... Fornøyd ble jeg ikke! Håper bare ikke jeg har gått tilsvarende tilbake i form.

Det er en ny diktator i huset. Badevekta. En rosarød diktator. Jeg skal nok vinne over den også, bare vent!!

Forkjølelsesdiktatoren

Dette blir andre hviledag på rad, og det er ikke frivillig. Trøtt, slapp, uggen i halsen og urven i hodet forstår jeg at et eller annet virus har fått seg et spillerom i kroppen. Ikke ville jeg taklet ei karatetrening, og mila kunne jeg bare drømt - eller fått feberfantasier - om. Det skulle nemlig vært en av delene i dag. Nå er jeg rett og slett mest sliten.

Jeg vurderte å jogge av meg hele forkjølelsen, men leste en løpeblogg (http://www.lettbent.com/ ) der ei hadde prøvd seg på den innfallsvinkelen uten særlig hell. Siden jeg kom til å tenke på at jeg i tidligere tider trente omtrent uansett virus, fant jeg ut at det kan være greit å holde seg på matta denne gangen. Det er dessverre slik at sykdom gjerne holder seg litt lenger i kroppen dersom jeg sliter den ut fysisk i tillegg.

Jaja, om ikke annet er det Døgnvillfestival i Tromsø i helga. Roxette høres nå gjennom veggen her hjemme. Det er trivelig å ta del i festivalen på denne måten også. Jeg er faktisk glad jeg ikke har prioritert å gå på konserter i det hele tatt. Det hadde vært trasig i denne tilstanden. Artig å tenke på at jeg ikke hadde trengt spotify i alle fall på en joggetur.

Uansett har forkjølelsesdiktatoren talt: I kveld blir det tekos...