Skader hører vel til et aktivt liv, og litt må man tåle. I dag falt jeg for tredje gang i hele mitt lange liv på sykkel. I alle fall det tredje fallet jeg kan huske.
Det første fallet i mitt liv etterlot et hesteskoformet arr etter et hardt møte med rattet på en eldre herresykkel som sjuåring. Sykkelen var selvsagt altfor stor for en sjuåring, med stang og gode greier, og denne jenta var altfor tøff i trynet.
Fall nummer to var med min nyvinning av en tjueen-girs Merida off-road-sykkel for et halvt liv siden. Det ble ingen arr, men jeg husker det godt siden jeg ble fryktelig redd for at min fantastiske sykkel kanskje hadde fått riper i lakken eller at andre, uopprettelige skader hadde oppstått - på sykkelen altså. Min medsyklist ble nok temmelig oppgitt over akkurat den innstillinga.
Så kom dagen for fall nummer tre. Det skulle bli en hyggelig familietur, og veslas første lengre tur på egen sykkel. Jeg vurderte om klikkpedaler var det rette ettersom hun har det med en del bråstopp innimellom. Siden jeg ikke gadd det bryet, instruerte jeg førstegangssyklisten om slikt og sånn.
Denne gangen hjalp ikke den type forutseenhet. Vi var på det smaleste av Strandveien når hun prøvde ut bremsene, og jeg var altfor nær henne. Jeg bremset og fikk svingt utenom, men forstod at jeg kom til å tryne skikkelig da pedalene ikke ville gi slipp på føttene raskt nok. I sakte film deiset kroppen sideveis i asfalten, heldigvis så sakte at jeg rakk å huske at det ikke ville være lurt å ta seg for med hendene og å vippe hodet godt bort fra asfalten. Dessverre førte den vippen til at speilet på styret tok i haka.
![]() |
Lokalbedøvd og dermed smilende, sydd og behørig
plastret med fremskutt hake utenfor legekontoret.
Foto: Sigurd Leithe |
Jeg skyndte meg opp på beina før eventuelle biler skulle komme, noe tummelumsk, og skulle til å hive meg opp på sykkelen igjen da jeg hørte klapring av skosåler på asfalten og noen forfære turister som snakket til meg på et språk jeg ennå ikke klarer å identifisere. Jeg prøvde å roe dem ned med å si at alt var ok med meg da jeg ble oppmerksom på at det dryppet blod ned på sykkelen min. Hm, jeg blødde altså. Temmelig mye. Det gjør man jo fra ansiktet. Denne gang fra haka. Huffda. Det verste ble tørket opp med kleenex fra de velvillige turistene, og de roet seg ned da min kjære kom syklende tilbake og tok vare på meg.
Vi kom oss videre, og stoppet på Bjerkaker som avtalt. Plastret såret, og vurderte å dra videre. Siden blodet ikke ville stoppe, dro vi heller tilbake til byen og fastlegen. Der ristet de på hodet, sydde to sting og spurte hvor jeg ellers hadde slått meg. Forutenom et gedigent blåmerke på venstre side, aner jeg ikke. Det står ikke klart for meg hva som er stølhet etter gårsdagens økt og hva som skyldes fallet. Bare det ikke er ledd som har lidt overlast, må jeg innrømme at jeg er mer interessert i når sårene skal slutte å blø slik at jeg kan trene igjen - og ikke minst sitte i tannlegestolen i morgen eller få meg et godt måltid. Gaping er jeg ikke helt lysten på ennå.
Sykkelen er, til etterretning, ennå min aller kjæreste eiendel, og til jentungen var jeg selvsagt klar på at et slikt stykke dumt fall helt og fullt var min egen feil - ikke hennes.
