Joggetur i kuldeland

Temperaturmåleren viste nesten ni minusgrader mandags kveld. Med vind i tillegg, ble det vel nærmere 16 kalde grader. Dragningen mot en god sofa, et varmt ullpledd og en varm kopp te var magnetisk. I tillegg var det jo bursdagen min. Hvorfor måtte jeg ut?

Ja, det var dette løpeprogrammet da, som jeg veldig gjerne vil følge. Og opptrening av viljestyrke. Det psykologiske har til tider vært en stor svakhet. Jeg må da tåle å presse meg mer. Yte.

Fem kilometer. Progressivt tempo. Det går da bra.

Dørstokkmila var skyhøy i anledning dagen. Jeg hutret meg inni tre-fire lag klær. Piggskoene ble varmet på ovnen før de ble tatt på. Musikk og pulsklokke er obligatorisk. Brr!

Vel ute var det fremdeles kaldt den første kilometeren. Etterhvert gikk det bedre. Veiene var belagt med stålhard, tykk is med et tynt lag grus oppå. Kulda kjentes i kinnene. Halsen, som jeg hadde dratt opp over haka, ble våt og kald av pusten som ble blåst ut.

Så kom varmen. Tempoet i musikken. Det gode mørket. Stjerneklart og månelyst med snev av nordlys bølgende rundt på himmelvelvingen. Hva kan vel være bedre enn å bevege seg, få igjen varmen i den kalde vinternatta?

Joggeturen i kuldeland ble en gave - til meg selv.

Sein 40-årskrise eller tidlig 50-årskrise?

I går bestemte jeg meg for å prøve et program på aktivtrening.com. Et 12 ukersprogram for å bli raskere på mila. Om jeg har forutsetninger for å lykkes med det, får tiden vise.

Samtidig viser år og kalenderdato at jeg nærmer meg bursdag nummer 42 i rekken. Alder er noe mange ikke vil vedkjenne seg eller blir direkte flau over å kommentere. Jeg synes det er fantastisk å bli et år eldre en gang i året, særlig siden alternativet er fryktelig mye verre.

Er det så viktig om det er 40- eller 50-årskrise? Jeg har hørt omtale av folk i nedsettende ordelag der slike kriser kommenteres. Jeg blir litt pinlig berørt av å overhøre slike samtaler. Enda mer pinlig berørt blir jeg av å tenke gjennom hvorvidt jeg har deltatt i slike eller ei.

Poenget mitt er at jeg nå har overskudd til å begynne å røre på meg igjen, og da er jo neste poeng å ta den utfordringa. Faktisk kjenner jeg en tilfredstillelse ved å skynde meg langsomt. Tidligere hadde jeg ikke den tida. Jeg ønsket at enhver fremgang skulle gå raskt. Jeg ønsket at enhver motgang skulle forsvinne i det blå. Nå takker jeg meg selv for hver gang jeg har holdt ut, og forsøker å omfavne enhver motgang med å fortsette treninga. Hvordan måle fremgang? Det er ikke bare i tid og puls. Det er også i muligheten til å få fortsette å bevege seg. Å få fortsette gleden med å være aktiv deltaker i ungenes liv, og å kunne være en aktiv samfunnsborger i alle de fasetter som finnes - om ønskelig. 40- eller 50-årskrise? Det er bare å omfavne den også dersom den fungerer som øyeåpner!

Roser, Polar FT60 og magebelte
med lommer og drikkeflaske.
Det er ikke utstyret det skal stå på!

Onsdagsrenn på ski

Onsdagsrennene starta i dag. Dette er en enkel og grei innordning for å få barn i alle aldre og deres foresatte til å hute seg ut på ski midt i uka - i allskens vær. De yngste går gjerne en kilometer, mens de som ønsker det går to.

Mitt prosjekt var å få minstemann gjennom sin debut på en slik måte at det ikke ville være første og siste gang. Til og med storesøster syntes det var greit at den oppgaven ble min siden lillebror "er så mammadalt" som hun uten videre dikkedarier konstaterte. Motivator, jaja, det er vel ikke det verste lodd i livet! De andre ungene i barnehagen hadde gjort en god motivasjonsjobb fra før av, og likeledes var storesøsters pokal fra i fjor noe han lenge har siklet etter.

Samtidig som han innbitt ventet på at starten i rennet skulle bli en realitet, var han utrolig trøtt og sliten etter en lang dag i barnehagen. Nå ville han bare ut og få dåden unnagjort.

Vel fremme viste det seg at den største bøygen var å komme seg helskinnet opp på stadion på holkeføre med fantastisk glatte skisko på beina, ski i en arm, unge i den andre og en irriterende kjede av biler som kjørte forbi slik at vi stadig vekk måtte stoppe. Vi hadde selvsagt parkert altfor langt borte.

På stadion fikk vi skiene på, og gutten labbet gjennom startområdet med lykke i fjes og bein. Så kom det noen oppoverbakker og noen fall. Det gikk bra. Enda flere og litt brattere oppoverbakker, og minsten var sliten og skled bakover. Mamma dro ham opp. Nedoverbakke. Fall. Bein og ski i alle retninger. Mamma hjalp ham opp etterhvert. Mer opp, mer ned. Mer fall, mer hyl og skrik. Lengre og brattere oppover. Mamma drar opp med skistaven. Lengre og brattere ned. Gutt setter utfor. Ingen knær bøyd. Faller bakover. Au.

Det var den lengste kilometeren jeg har gått på veldig lenge, og kanskje mest slitsomme også. På den andre siden: For en helt! Han lot seg jammen ikke stoppe av knall og fall. Vel tilbake i bilen igjen spurte jeg minsten om han var fornøyd. Ja. Ville han på renn igjen neste onsdag? Ja. Oppdrag utført, og det kjennes godt å være mamma!


Storesøster - heltinnen - debuterte med to kilometer.



Overskuddet tilbake

I dag var jeg på karatetrening. Det er så godt å kjenne på at man er i gang igjen. Jeg kjenner at overskuddet kommer. Samtidig kjenner jeg på at det er mye jeg er rusten i, og at det er en del jeg gjerne skulle trent mer på. Ikke vet jeg hvor tida til alt skulle kommet fra. Om jeg går inn i den tankebanen, blir det bare stress. Derfor har jeg bestemt meg for å heller bruke tida som hjelp, ikke som mangelressurs.

I mellomtida, mens jeg venter på at rusten skal pusses bort, trives jeg med å ta og kjenne på overskuddet. Så godt det er! I morgen må jeg nok jobbe, ikke trene. Hviledag kalles det visst. Et nødvendig onde etter fire dager trening? Om jeg er riktig flink, kan det kanskje hende jeg får tid til ei lita økt med hjernetrim? Kanskje, kanskje, håpe...

Foto: Sven Johnsson, Tromsø karateklubb.
Med over tredve personer på dagens trening,
er det kanskje ikke rart at overskuddet er tilbake?
Godt å trene sammen!

Intervall på maratondag

Da jeg forskremt slo øynene opp klokka sju i morges, og innså at jeg hadde forsovet meg - og samtidig godt kunne tenkt meg å sove til langt utpå dagen, lurte jeg veldig på hvorfor jeg ikke kan slå meg til tåls med et stille og rolig liv. Hvorfor ikke bare gå på jobb, og si at nok er nok etterpå?

Jobb, administrering av leksearbeid, høre fløyteøvelse, lage middag. Der kom far hjem etter overtidsjobbing. Etter ti minutters ro, var det full fart på instruksjon med karateungene. Det er artig, det, men veldig slitsomt for hodet etter en lang kontordag. 

Så skulle det være intervall med Northern Runners. Holkeføre. Iskaldt. På med ull i flere lag pluss en fleece. Piggsko. Refleksvest. Tomt hode. Tung i kroppen. Hvordan i all verden skulle dette gå?

Uten den sosiale forpliktelsen hadde det aldri blitt noen trening på meg i dag. Jeg trengte påmeldinga. Alt kjekkaseri på facebook. At ei treningsvenninne henta meg. Jeg trengte faktisk at jeg ikke hadde annet enn det jeg stod og gikk i. Hadde jeg hatt egen bil, ville jeg lusket meg hjem før det hele startet.

Aldri kunne jeg ha tenkt meg at dette her ville bli direkte artig! Aldri hadde jeg tenkt meg at jeg faktisk ville klare å la være å gå de 4x4 minuttene det tok. Jeg trodde jo ikke jeg kom til å overleve oppvarminga en gang. Jippi og hurra for Northern Runners - bevegelsen!



Foto: Stian Saur, Northern Runners.



Å gjøre det en ikke kan III - Skøyter

Stakkars foreldrene mine, tre unger og en attpåklatt - meg. Det er ikke rart de var slitne da, og lot meg bli oppdratt til en sofagris, lesehest, osv. Så bekvemt også at jeg er lat av natur.

De forsøkte virkelig å lære meg å svømme, og i det elementet overlever jeg. Alt som har med ski og skøyter å gjøre derimot.... Der mangler det en del i oppdragelsen. Heldige er vi foreldre som har ei skøyteløkke (fotballøkke om sommeren) og skøytehall et par oppoverbakker unna.

Jeg forsøkte meg på skøyter først i godt voksen alder. Jeg stavrer rundt, og er til forveksling lik en noe mer lubben utgave av Bambi på to bein. Det er bare å innrømme at jeg misunner minsten som fikk skøytene trukket på seg i en alder av fire år. Han rager litt over 110 cm over bakken, mens jeg har følelsen av å være to meter der jeg vakler rundt.

Angsten er til å ta og føle på når nye skøyter skulle prøves på i dag. Jeg klamret meg til skøytene med hele foten, og musklene på undersida av føttene fikk jammen kjørt seg. Selvsagt var det kjempeeartig også, og jeg er utrolig glad jeg har kommet meg over det stadiet der jeg skjemmes over å prøve på ting jeg ikke kan.

Ting jeg ikke kan, ja... Dem er det nok av. Hva blir det neste? Slalom? Grøss!!!

Skøytene er ikke kjøpt inn for å bli stående ubrukt!!

Gatelangs - igjen

En ting er om jeg klarer å presse inn fem timer trening i ukeplanen vår (for så lenge jeg er småbarnsmor regner jeg den nesten ikke som bare min). En annen ting er om jeg klarer å gjennomføre fem timer trening i uka. I hvert fall nå på vinteren. Hm.

Det går i hvert fall an å prøve! I kveld lusket jeg meg rolig av gårde langs veien. Stedvis holke uten annet fotfeste enn å stole 110 % på broddene gjorde meg veldig pysete, og venstre sko gnagde. Auauau... Det tok faktisk en kilometer før jeg fikk følelsen av å jogge, men da var det jo bare glede!

Det ble fem kilometer i sinkeføre i dag, men mandag er det på tide å utfordre komfortsonen. Da blir det ny utfordring, ny intervalltrening med Northern Runners. 4x4 - jepp, jeg er klar! (Men er skoene det)?

Fem timer trening, altså. Klarer jeg det? Hvor lenge? 40 minutter ute, 20 minutter inne med kettlebells i kveld. Se det er lørdagskvelden sin, det! Herlig å være i gang.

Mine fine piggsko gnager på stortærnes grunnledd.
Det oppdaget jeg etter ca 7 km på Mørketidsløpet.
I dag gnagde de kun på venstre side. Bør fikses innen mandag. 

Å overskride sine grenser

Det handler ikke om å bli best. Det handler om å overskride sine grenser. På den gode måten.



Ved målgang etter Troms kraft-mila under Mørketidsløpet (foto: Jens Kristian Nilsen)


Jeg har aldri før sett meg selv smile i en så sliten tilstand. Euforisk, kalles det vel, og når jeg ser bildet vet jeg hva det neste målet blir. Mer trening! Jippi!

Inspirasjon og glede

Januar! I år har måneden vært så utrolig mye lettere enn tidligere. Jeg sier ikke at den er lett, men mye lettere enn de siste årene som har vært preget av diverse febersykdommer, tungsinn tilnærmet mørketidsdepresjon og annet fælt. Januar har tradisjonelt vært måneden der to måneders mørketid har tatt innersvingen på meg.

Selvsagt merkes det i år også. Jeg er ikke i form, har hatt vanskelig for å trene, må legge meg tidligere og alt det der. Likevel ser jeg at livet er i ferd med å bedre seg dramatisk, og jeg tror at det meste av dette kan tilskrives trening. Kanskje ikke alltid treningsglede, men trening.

Etter Mørketidsløpet har jeg gått litt i dvale. Jobbet mye, trent veldig lite, men meditert og sovet mer enn vanlig. Jeg har følt meg kokt i hodet etter en lang dag på jobb, men har ikke gått i kjelleren og fått feber eller blitt ordentlig syk. Ikke ennå i hvert fall.

Bare denne forbedringen har gitt meg inspirasjon. I tillegg er det inspirerende å lese om andre som har hatt veldig positive opplevelser og fått bedret sin livskvalitet radikalt etter å ha startet et nytt liv med svette og slitsomme treningsøkter. I bloggen "Winning the battle within" http://www.motherfitness.com/winning-the-battle-within/ forteller Kellie Davis om sin lange vei mot bedre livskvalitet, og forsøker å inspirere kvinner til å ta bedre vare på seg selv. Fred Arthur Asdal har på sin side skrevet bok om veien fra sofagris til ironman http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7951168. Det handler om å klare dørstokkmila. Ikke bare den første gangen, men mange ganger. Det handler også om å ikke hoppe for høyt over dørstokkmila slik at skadene tar over for gleden.

Jeg overvant årsskiftet med Mørketidsmila. I ettertid har jeg kun hatt rolige treninger, men er tilbake på kettlebells- og karatetrening. Jippi! Jeg leter også etter nye mål nå. Et av dem blir Adidasmila under Midnight Sun Marathon. I mellomtida skal jeg nå minst ett mål til... Jeg må bare mote meg opp litt til!

Sola er snart tilbake her i Tromsø nå. Også den til inspirasjon og glede! Husk å ta vare på lykkefølelsen etter hver gang du har trent!



Spenn beltet, tren videre!



Å sove seg opp?

Det er jo temmelig pinlig å si det, men det er vel best å være ærlig: Jeg har ikke klart å trene ordentlig en eneste gang siden lørdagens Mørketidsløp!

Jeg hadde gledet meg til å trene med litt diverse i stedet for "bare" jogging etter å ha terset meg gjennom på lørdagen. Kettlebellstreninger, karate og spinning stod på programmet, og ikke skulle jeg la det gå lang tid før de fine, nye joggeskoene ble tatt frem igjen heller.

Den gang ei. Jeg sliter. Greit nok at det er en del timer å ta igjen på jobb, og at det er mer enn nok å gjøre der. Greit nok at man må yte sin skjerv på hjemmefronten også, men det er da som forventet. Likevel - jeg er trøtt som en dupp, og har vært nødt til å legge meg tidlig hver kveld.

Det kjennes ut som om hjernen er utslitt, mens kroppen har restituert seg for ei god stund siden. Det kjennes ikke ut som dørstokkmila. Jeg har lyst å trene, men hjernen nekter å forholde seg til slike lyster.

Hva er dette? Må jeg sove meg opp, eller rett og slett sparke meg selv bak?

Mørketidsløpet - vinnende taper

Sist jeg bevegde meg over 10 kilometer, gikk jeg. 31. oktober var det. Sist jeg jogget 10 kilometer var 25. august. Da ble tiden 01:05:54. Etter det har det bare gått nedover.

I dag klarte jeg det igjen! Jeg nådde målsetningen min om å fullføre. Av ulike grunner var det supertøft ute i løypa, men jeg velger å legge hovedvekta på at jeg rett og slett ikke har trent meg godt nok opp. Når du ikke har noe å gå på i forkant, blir det slitsomt å prestere.

For et år siden hadde jeg aldri klart å gjennomføre ei mil. Jeg hadde knapt klart å gå den. Siden jeg har hatt mine vansker i høst, der fremgangen ikke har vært like stor som i sommer, sier jeg meg fornøyd med å ha gjennomført. Det var det realistiske målet.

Jeg tror til og med jeg klarte å nå det andre målet mitt: Å komme under 1:20, men det er jeg jammen ikke sikker på før jeg får offisiell tid.

Jeg tror jeg kom sist, men jeg vant - jeg fullførte!

Neste løp blir Adidas mila under Midnight Sun Marathon. Kan jeg, kan du. Tar du utfordringen?

(Bilder kommer vel etterhvert...).

Før debuten

Det er mye som skal gjøres før debuten i et løp. De siste dagene har bestått av å gruglede seg på sosiale media, bli tatt bilder av i lokalavisa, hente den fine refleksvesten til Northern Runners og ignorere de ville sommerfuglene, som nå begynner å utvikle seg til drager. De sistnevnte holder til i magen min. Dette i tillegg til de vanlige, hverdagslige gjøremålene selvsagt. Jeg spinner rundt min egen akse og glemmer det meste. Jeg tror og håper jeg har fått hvilt bort de verste infeksjonene. De forventes tilbake i fullt angrep dersom kulda holder seg, men det er etter løpet.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha klart å gjøre dette på en mer stillferdig måte, men da er jeg helt sikker på at det aldri hadde blitt noe løp. Nå har jeg laget meg sosiale forpliktelser så det holder: Northern Runners skal bli det største laget (hold ut hele distansen Northern Runners!), jeg skal jogge gjennom løypa sammen med noen (tenk at det er jeg som sier det - frøkena som bare vil jogge alene!), jeg har fått flere til å bli med på løpet, og jeg har jammen fått beskjed om at jeg er til inspirasjon gjennom denne utleverende bloggen! Så bra! Nå må jeg bare ikke bli syk sånn at jeg kan stille - og gjennomføre. Om ikke med glans, så skal jeg gjøre mitt beste. Alt annet vil være en veldig nedtur.

Alle foto: Thomas K. Føre, Northern Runners

Tusen takk til alle dere som har gitt meg positive tilbakemeldinger og heier meg frem. Om dere hæres å stå ute og se på oss i morgen, må dere sikkert vente ei stund på meg. Jogg gjerne litt sammen med meg. Jeg kommer til å slite!

Thomas K. Føre fra Northern Runners har tatt alle bildene i dette blogginnlegget. Northern Runners er et veldig bra konsept. Si fra om dere trenger et spark bak til å starte opp et nytt og bedre liv. Dette er gruppa som vil framløpe deg!

Northug og jeg

Det er særdeles få områder her i livet der jeg kan sammenligne meg med skiesset Petter Northug. Trolig er det kun ett område: Vi bør begge tie helt stille når en journalist nærmer seg med blokka. Det er utrolig hvor ubetenksom og sleivete man kan bli i samtale med disse menneskene bevæpnet med skriveblokk eller mikrofon eller hva det måtte være.

Jeg husker godt mitt første intervju som ble slått opp omtrent som en kontaktannonse i lokalavisa. Skrekk og gru. Bakgrunnen? Jeg hadde blitt adm.leder i karateklubben. Den første kvinnelige sådanne.

Jeg har siden stilt opp på mangt og mye, men det meste har jeg lyst å glemme snarest mulig. Kanskje jeg burde skjermes mot media i resten av mi levetid?

I dag er det likevel på'an igjen. Heldigvis er jeg ikke alene denne gangen.Over halvparten av deltakerne på Mørketidsløpet er kvinner. Da skulle så mange som mulig stille til bildetaking og kanskje kommentarer. Hvorfor stiller jeg? Jo, jeg ble selvsagt utfordret av folk jeg har utfordret til å stille på lørdag. Jeg kan jo ikke si nei da, selv om jeg slett ikke har tid eller har lyst til å glemme flere medieoppslag.

Jeg ankommer stresset i siste liten, og oppdager at det er utrolig få damer der. Heldigvis skal vi slippe å si noe. Bilder kan man vel stille på, men er jeg nødt å skravle så mye likevel?

Jaja, Petter, det er ikke dette vi er født til å gjøre!

Foto: Thomas Føre, Northern Runners

Nye sko, nye muligheter?

Joggeskoene mine er fem måneder gamle, og brukt opp. Eller kanskje var det bare årstidene som endret seg? Jeg har vært på utkikk etter sko en liten måned da de oppbrukte fikk frem slitasjen under høyre fotbue og fremmet en stadig blåere stortånegl på venstrefoten. Jeg så ikke frem til å skulle ha dem på under en joggetur på ei mil.

Jeg har forklart føttene mine og prøvd sko på veldig mange av byens sportsbutikker utenfor selve sentrum, men jeg har ikke klart å bestemme meg for et par som kunne testes en gang. Muligens var grunnen at det hadde kommet meg for øret at byens løpeskoorakel befinner seg på Intersport i sentrum av Tromsø by, og heter Ivar Rønne.

I dag tok jeg bilen med på jobb, lot lunsj være lunsj og tok turen til Orakelet. Han skuffet ikke. Aldri har jeg brukt så lang tid på å kjøpe sko. Aldri har jeg sjanset så mye på at både han og jeg - og ikke minst fotfølelsen - hadde rett. Aldri har jeg følt meg riktig så ivaretatt. Nybegynner, bitt av ønsket om å løpe. Riktig mann, ja!

Jeg dro derfra med to par sko. Like forelsket i dem begge. Et par med pigger, et par uten. De kjentes fantastiske ut på, begge parene.

Ettermiddagen falt ikke like godt ut som ønsket, men ungene sovnet i hvert fall tidlig, og da var det på tide med en testtur. Nei, Ivar, jeg tok det ikke rolig. Jeg kan da ikke gå heller...?! Jeg jogget det jeg var god for, jeg. Akkurat nå. Ingen plager, ingen vondter. Herlig!

Jeg må vel også si at nye sko ikke gjorde noen mirakler med formen eller tiden. Jeg blir glad om jeg klarer å fullføre. Jeg blir enda mer glad om jeg klarer å fullføre på 1:20 eller bedre. Noe bedre er forøvrig komplett urealistisk.

Grugleder meg til å kjenne på beina i morgen. Da er det på tide med den siste testen før lørdagens fest/mareritt.

Nyttårsforsetter?

Er det noen som har laget seg nyttårsforsetter? Begynne å trene, gå ned i vekt, slutte å røyke/snuse, drikke mindre, eller noe annet ved livsførselen som ikke er bra for samvittigheten?

Jeg har ingen tro på nyttårsforsetter. Jeg har bare bestemt meg for å fortsette med å gjøre det jeg trives med. Trene, være sosial, meditere, kose meg... Slanking er kun en tenkt bieffekt av trening i mitt prosjekt. Jeg skal innrømme at kiloene ikke akkurat har sluppet taket velvillig, men faktisk bryr jeg meg ikke så mye om det. Å kjenne at formen blir bedre, at humøret er betydelig lettere og at overskuddet er betydelig økt, gjør at jeg kjenner meg mye bedre - plusskilo eller ei!

Jogging er ikke en favorittaktivitet, men når fremskrittet kommer, er jeg bitt av basillen. Lørdag 7. januar skal jeg prøve å nå et mål - å være med i mitt første gateløp og å fullføre det.

Jeg ønsker alle i Tromsø karateklubb, Northern Runners, her på hjemmebane og ikke minst dere som leser bloggen min et riktig GODT nytt år. Jeg håper dere ikke lager dere nyttårsforsetter, men bare bestemmer dere for å gjøre noe med akkurat det DU er misfornøyd med. Fremfor alt håper jeg DU begynner å trene. Da er det mye lettere å gjøre noe med eventuelt annet du er misfornøyd med i livet ditt.Tro meg. Det hjelper!

Ninja-jogger. Iskaldt og litt hat, men utrolig godt etterpå!