Northug og jeg

Det er særdeles få områder her i livet der jeg kan sammenligne meg med skiesset Petter Northug. Trolig er det kun ett område: Vi bør begge tie helt stille når en journalist nærmer seg med blokka. Det er utrolig hvor ubetenksom og sleivete man kan bli i samtale med disse menneskene bevæpnet med skriveblokk eller mikrofon eller hva det måtte være.

Jeg husker godt mitt første intervju som ble slått opp omtrent som en kontaktannonse i lokalavisa. Skrekk og gru. Bakgrunnen? Jeg hadde blitt adm.leder i karateklubben. Den første kvinnelige sådanne.

Jeg har siden stilt opp på mangt og mye, men det meste har jeg lyst å glemme snarest mulig. Kanskje jeg burde skjermes mot media i resten av mi levetid?

I dag er det likevel på'an igjen. Heldigvis er jeg ikke alene denne gangen.Over halvparten av deltakerne på Mørketidsløpet er kvinner. Da skulle så mange som mulig stille til bildetaking og kanskje kommentarer. Hvorfor stiller jeg? Jo, jeg ble selvsagt utfordret av folk jeg har utfordret til å stille på lørdag. Jeg kan jo ikke si nei da, selv om jeg slett ikke har tid eller har lyst til å glemme flere medieoppslag.

Jeg ankommer stresset i siste liten, og oppdager at det er utrolig få damer der. Heldigvis skal vi slippe å si noe. Bilder kan man vel stille på, men er jeg nødt å skravle så mye likevel?

Jaja, Petter, det er ikke dette vi er født til å gjøre!

Foto: Thomas Føre, Northern Runners