Viljetrening - shitsurei shimasu

I dag var dagen for selvvalgt utfordring. Først skulle jeg delta i Tromsøkarusellen for første gang i år. Løpet var en femkilometer med mange oppoverbakker - ca fire kilometer føltes det som, og en nedoverbakke. Deretter var det å hive seg i bilen for å komme minst mulig for seint til karatetrening.

Jeg hadde tenkt å ta det med ro på løpet, men samtidig måtte jeg altså prøve å ikke komme så seint på karaten. Været var selvsagt ikke på løpernes side i dag, men det var ikke så merkbart så lenge jeg konsentrerte meg om å komme meg fremover. Jeg lurer jo veldig på hvorfor det ikke går lettere å løpe enn det gjør nå, men jeg stoppet ikke for å fundere.

Når vi endelig kom til nedoverbakken, var det bare å gasse på. Deilig! Vel i mål, var blodsmaken i munnen, men det var bare å komme seg raskest mulig til bilen samtidig som jeg forsøkte å få pulsen ned.

Jeg ble litt forsinka av mye biler og folk som skulle hit og dit, men tror ikke jeg var mer enn et kvarter for seint til karatetreninga. Det var avtalt på forhånd med instruktøren, men jeg hadde likevel lært meg frasen "shitsurei shimasu" (uttales visstnok  "shtsurei shmas") og belaget meg på å stille bakerst på rekka. Heldigvis slapp jeg det, og heldigvis var treninga normalt hard. Det ble både hjernetrim med en del kombinasjoner med teknikker, høye og mange spark, kata og kyokushin kamp ispedd styrketrening innimellom.

Jeg innrømmer det: Det var tungt! En del ganger på karatetreninga tok jeg meg i å bruke femkilometeren som ei hvilepute. Det er jo ikke slik jeg ville at det skulle fungere. Det skulle heller ha vært tanken "Se, dette klarer jeg like greit selv om jeg har en femkilometer i beina!" Viljetrening ble det uansett, og ei bra økt!

I dag ble det ikke tid til bildetaking. Dette bildet er
fra ei tidligere trening (foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb)