mandag 3. september 2012

"From zero to hero"

Det er nesten vanskeligere å ta en hviledag for tida enn å ha ei kort økt også på en hviledag. Ikke fordi jeg har noe imot å hvile. Jeg er ikke treningsnarkoman riktig enda. Tror jeg da.

Det er bare så vanskelig å komme i gang igjen. Hjernen ønsker jo helst å ligge og slange seg på sofaen, eller stresse seg opp over alt som ikke blir gjort når mye av ens tilmålte tid går til trening. Og så begynner det igjen. Hvorfor gidder jeg? Hvorfor ikke begrense trening til 2-3 ganger i uka og være fornøyd med det? Hvorfor går det ikke raskere å løpe? Hvorfor klarer jeg ikke å huske alle kataene/mønstrene ennå? Hvorfor klarer jeg ikke å løfte tyngre? Hvorfor klarer jeg ikke å gjøre dype armhevinger? Og hvorfor i all verden renner ikke kiloene av meg slik at jeg kan fly bortover veiene? Den nedadgående spiralen er i gang.

Hvem vet. Kanskje trener jeg for mye. Kanskje er jeg rett og slett for mye av en "alt eller ingenting"-person.

I alle fall var jeg på vei nedover etter hviledag fredag, ei lett økt på lørdag... og så ble det seint på søndag. Sliten, surkete og alt det der. Da hører jeg samboerens stemme nedenfra. Han konstaterer at det er treningstid. Jaja, tenker jeg med svartfarge i hjernen. Kettlebells og annen styrke. Vi får se.

Vi fikk ikke se. Jeg ble revet med. 20-kiloen svingte i duo med armhevinger (ikke dype), 8 kg i militærpress i samspill med "bearsquats" og til slutt en vakker duett med frontsquats (2x8 kg) og planken. Alt i serier på tre etter oppvarming.

Fra dypt nedi kverna til høyt oppi skyene, men utslitt: "From zero to hero". Så inderlig godt å kjenne på.


2 kommentarer:

  1. Så bra at du lot deg rive med!
    Herleg når deg går frå "zero to hero".
    Rart er det også, å overraske seg sjølv så positivt på den måten.
    Trening er veldig mykje mentalt...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den mentale biten slit eg med! Sjøltilliten er vanskeleg å få bukt med, men vi må jo berre tenke at vi klarer det meste...

      Slett