søndag 3. februar 2013

Jeg - ei pyse?

Jaja, så har jeg innsett det: Jeg er redd. Redd for den gnagende smerten i foten. Betennelsen.

For redd for å gå kamp når det blir hardt. Redd for å begynne for hardt på joggefronten. Såpass redd at jeg holder meg i tøylene.

Etter å ha innsett det, er det kun et mål som gjelder: Å bli kvitt redselen. Jeg kan ikke bare avfeie den. Det har jeg gjort tidligere, og trent på meg vondt igjen. Denne gang må jeg skaffe meg høreapparat for å kunne lytte til hva kroppen sier. Det vil si: Kroppen og hjernen sier "tren mer!", mens foten sier "aha, vent nå litt!"

Jeg begynte min sakte kamp mot redsel og elendig form på nytt igjen i går kveld. Det var seks-sju kalde grader ute, så jeg kledte meg likegodt for tjue minus. De nye, tilpassa joggeskoene ble tatt i bruk, og jeg vandra det raskeste jeg makta oppover bakkene. Deretter ble det sakte jogging. Så sakte at det var pinlig, men skitt au! Sånn fortsatte det med rask gange og sakte jogging. Jeg turte ikke å ta lange turen. Litt i underkant av 2,5km.

Det kjennes i dag, men betennelsen glimrer med sitt fravær. Altså er det bare å prøve på nytt igjen ved neste korsvei. Et glimt av lys i tunnelen?


Tusler langs veiene igjen...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar