Ikke sitter jeg på trappa. Senga er mitt tryggeste tilholdssted. Jeg prøvde meg på jobb i dag. Det var mislykket. Lege og sykemelding. Og, nei, ingen banneord. Resignasjon. Tilbake til senga.
Seks dager siden er det nå. Jeg skulle ha instruksjon og egentrening. En av de sedvanlige tirsdagene hvor 4,5 timer av kvelden tilbringes i dojo'en - Tromsø karateklubbs storstue. Vanligvis returnerer jeg hjem med et stort, slitent smil om munnen.
Denne tirsdagen hadde jeg følelsen av at ei stor klo hadde satt seg fast nede i høyre legg. Jeg regnet med at trening med god oppvarming var det som kunne hjelpe. Det gjorde riktignok vondt innimellom, men jeg prøvde å avpasse innsats og smerte. Helt til kvarteret før slutt. Jeg skulle sette beinet bak. Det hørtes. Lyden av noe som røk - delvis, og en intens smerte i indre del av tjukkleggen.
Jeg klarte å komme meg hjem alene. Jeg er glad om ikke akkurat den sekvensen legges ut på nettet. Etter det har jeg ikke klart så mye. Men det kan jo bare bli bedre, og det finnes alltid nye muligheter. Nå gjelder det bare å bli bra igjen, men fy så dum jeg var!
Nå blir det nok et par uker til med krykker. Etter det kan jeg kanskje kaste den ene av dem, om jeg skal tro legen. Diagnose: Delvis avrevne muskefibre, eller en strekk i muskelen. Det er like vondt som det ser ut som, men bare det går over, kan jeg holde ut.
 |
| Om ikke annet, kan samboeren øve seg på taping. Så langt har det ikke hjulpet mye. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar