Jeg jublet, og tenkte at det å tromme sammen et lag på 15 personer innenfor Northern Runners-nettverket ikke kunne være noen sak... Vel, det var noen som meldte sin interesse, men ikke nok til at jeg torte å melde på noe lag. Etterhvert som 2013 vandret avgårde med stormskritt, og løpeformen ikke ble noe bedre, mista jeg håpet. Da var det heldigvis andre som tok opp stafettpinnen. Nettverket Northern Runners er jo fabelaktig sånn sett! Når folk til og med hadde flyttet på konfirmasjon, stilte opp for å løpe to etapper og viste stor entusiasme, var det bare å hoppe i det.
Til slutt var 14 av femten etapper tatt, og min skjebne ble sisteetappe. Fra maratonporten, og inn for å løpe 500 meter på selveste Bislett. Hjelpes meg vel. Jeg så for meg at beina ikke klarte å holde meg oppe, og allskens rare situasjoner... og ikke har jeg rørt meg raskere enn i gangfart på banedekke tidligere heller.
Men stille opp, ja, det var jeg jo nødt til! Man psyker ikke ut og lar et helt lag lide! Etter to dager med bolle- og kakebaking til konfirmasjon, var det derfor klart for å møte resten av laget. Flotte, motiverte folk som hadde løpt mange ganger før i år.
Det ble en hustrig opplevelse å vente på veksling. Ferdig oppvarmet, torde jeg ikke annet enn å stå og vente i målområdet. Det ble ei stund å vente, og ivrig som få tok jeg i mot pinnen og guffet på det jeg hadde. Litt innpå Bislett stivna lårene, og jeg løp så godt jeg kunne på to tømmerstokker. Jeg hadde mest lyst å stoppe for å gå, men det er helt umulig på slikt et sted. Jeg kom meg i mål, Northern Runners hadde fullført med eller uten stil. Livet var fantastisk, og blodsmaken i munnen satt igjen lenge etterpå.
 |
| Den flotteste buketten av alle - Northern Runners klar for Holemkollstafetten 2013 (foto: Jarle Normann Nilssen) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar