Styrke og "irradiation" (bestråling)

Kall meg gjerne elendig på hvilke formula som går for seg i kroppen. Jeg er verre enn ei novise når det kommer til styrketrening og hvordan a virker på b i slike tilfeller. Styrke har alltid vært et tema som har tiltalt gutta (eller menn som blir veldig guttete når temaet tas opp) rundt meg, og de fleste har uttalt seg med mestermine. Når mesterminen tas frem mister jeg interessen. Jeg gidder rett og slett ikke høre på, for det er ingen læring i andres sannheter for min egen del. Jeg må prøve ut selv.

Heldigvis for meg har jeg et nært forhold til en fysioterapeut som også fungerer som min personlige trener på feltet styrke. Utrolig, men sant, har han klart å gjøre det morsomt å løfte jern. I dag viste han meg også en morsom effekt, nemlig "irradiation" eller (be)stråling på bokmål.

Innenfor jernløfting, her kettlebells, kunne jeg prøve strålinga ut på denne måten: Når jeg løfta en kettlebell  ut fra skuldra, og opp i lufta, kunne jeg bare løfte et gitt antall kilo. Når jeg holdt (hardt) rundt ei vekt i den motsatte handa, dvs. den handa som ikke jobbet med løft, klarte jeg å løfte adskillig flere kilo med den armen som jobba med dette. Pussig og artig... Jeg går ut fra at alle mesterne vet dette, for meg var det rett og slett en fin ting å lære om sin egen kropp.

Bilde: Sigurd Leithe

Motbakkeintervall - ei utfordring

En gang i sommer, full av optimisme, fikk jeg være med i et nettverk av løpere kalt Northern Runners (NR). Jeg tvilte på at jeg noen gang kom til å tusle meg på ei trening med den gjengen. Mest fordi jogging er en aktivitet som er valgt fordi jeg kan bedrive det når som helst og alene.

Siden jeg syntes det var flere i vennekretsen som heller kunne tenkes å være med i slikt lag, rekrutterte jeg medlemmer til nettverket der. Der gikk jeg jammen i fella! Rekrutten utfordret meg til å være med på første treninga til NR etter at hun kom fra ferie. Joda, den utfordringa tok jeg. Så viser det seg altså at den første treninga etter hennes ferie er intervalltrening i motbakke. Iiiiik!

To dager er brukt på å grue seg til dette ukjente. Utsikten til 1000 ke age-spark på karatetrening hadde ikke skremt meg halvparten så mye (men det er jo ikke ukjent).

Vel, utfordreren kom og henta meg standsmessig, og vi kjørte bort til Fjellheisen og møtte en liten gjeng veltrente løpere (som jeg har konstatert i tidligere blogg, kan jeg langt fra kalle meg for løper). Jeg overlevde oppvarminga og rundt 20 sekunder av Lensmannsbakken før jeg ga opp jogginga. Det var på luntejoggen til de andre. Allerede her fant jeg det for godt å la dem seile sin egen sjø. Eller rettere sagt: Jeg seilte, mens de tok motoren fatt.

Joda, det gikk helt greit. Lensmannsbakken er en drøy bakke. Jeg tror nok de fleste kommer til å kjenne det litt i beina i morgen. Også jeg, men jeg var noe misfornøyd med at jeg ikke klarte å ta meg helt ut selv om ansiktsfargen tilsa at jeg tok ut temmelig mye. Gleder meg til neste trening - med eller uten Northern Runners, men de blir nok ikke kvitt meg så lett.... eller? Kudos til dem for løpegleden!

Dessverre ingen bilder fra økta. Jeg glemte det helt.

Hjelp - høsten kommer!

Høsten står for døra, og jeg er bekymra. Jeg har egentlig vært bekymra lenge, men bestemt meg for å nyte sommeren så lenge den varte først.

Hva er det så som vekker bekymring? Joda, det er den travle høsten med alle oppgavene som venter på jobb med arbeidstid fra åtte til kvart på fire - og helst et par timer på kvelden minimum et par kvelder i uka. I tillegg bekymrer jeg meg for ungene og å rekke alle aktivitetene de skal starte på. Den største har bestemt seg for tre aktiviteter i uka, mens minsten holder seg til en. Vi voksne må være mer fleksible i våre aktiviteter. Selv skal jeg ha en eller to instruksjoner, trene karate minimum en gang i uka, og gjerne ha en joggetur eller to. I tillegg må jeg nok ta en tur til Oslo eller flere.

Jeg ser at det kan bli vanskelig, og at høsten kommer til å gå fryktelig fort. Snart er det jul i mitt hode.

På den andre siden, er jo dette for det meste koselige aktiviteter. Det gjelder å holde på kosefølelsen; at ungene lærer mye og trives på aktivitetene de har valgt seg, og at de voksne har det sosialt og gjør fremgang i det de holder på med. Jeg gleder meg med andre ord også. Tross alt har vi noen frikvelder med ungene, og noen hellige dager.

Jeg gleruder meg!

Joggingens uutholdelige letthet?

Jeg har faktisk klart å forbedre "rekorden" min på fem kilometer med fem minutter. Det er jeg utrolig godt fornøyd med. Nå skal det sies at det ikke er noen bombe at man klarer å forbedre seg fra dårligere enn elendig til elendig. Rekorden min ligger nå på 32 minutter. Jeg drømmer om å komme ned på 30 minutter, og ha muligheten til å komme ned på rundt en time på mila.

Ennå har jeg ikke jogget ei mil i august. Det har å gjøre med redsel for en skade i foten. Jeg har hatt veldig vondt i fotbuen på høyre fot, og har derfor kviet meg for lengre distanser enn femmer'n. I dag tok jeg konsekvensen av dette og krita nye sko i håp om at det var det som skulle til. En utrolig flink selger klarte å få meg til å prøve Nikesko. Jepp, det ble Nike, ikke Asics denne gang. Skulle egentlig prøve de på ei mil i dag, men min favorittgadget, runkeeperen, svikta meg fatalt. Derav var det bare å ta ei kjent rute på fem kilometer. Viktigst av alt: De nye skoene hjalp!!

I dag ble jeg forbiløpt av ei dame i godt driv. Jeg er fast bestemt på at det ikke skal gjøre meg bedrøvet eller nedstemt på noen som helst måte. Det er tross alt ikke mer enn 2-3 måneder siden jeg jublet over å kunne jogge 20 minutter uten å få fryktelig vondt i føttene.

Til nå har jeg sverget til å jogge avgårde helt alene, uten andre til å husje på meg. Førstkommende torsdag har jeg tatt imot ei utfordring fra ei jeg vervet til Northern Runners: Vi skal gå på vår første intervalltrening sammen. Som om ikke det skulle være nok, er det intervall i motbakke. Hva i all verden slags utfordring jeg har vært dum nok til å akseptere får tiden vise. Før den tid er det bare å grue seg!

Instruktørrollen - å være trener

Det finnes mange dyktige instruktører rundt omkring i de forskjellige idrettene. Jeg tror likevel at flere enkeltklubber kan finne det vanskelig å holde på trenerne, kanskje særlig dem som ikke har instruert så lenge.

I denne bloggen bruker jeg Tromsø karateklubb som eksempel. Det er, som nevnt, ikke fordi det er et enestående tilfelle, men fordi det er klubben som står meg nærmest.

Tromsø karateklubb er en klubb som for en stor del drives av god, gammeldags dugnadsånd. Dugnadsånden har rett og slett bygget vår egen sal - vår dojo. Klubben er 36 år gammel. Vi har opp gjennom årene klart å holde mer eller mindre på en del av medlemmene, som også utgjør vår trenerstall. Ulike utfordringer livet byr på gjør også at enkelte må avslutte eller ta en pause i trenergjerningen, og det hadde vært godt om enkeltpersonene hadde vært lette å erstatte med nye, ivrige trenerfjes.

Jeg har stilt meg selv spørsmålet om en del av utfordringa med hensyn til nye instruktører i klubben har vært at den etablerte trenerstallen er så utrolig dyktige. De har funnet sin, personlige stil og er trygge i utøvelsen av trenergjerninga. Det kan være vanskelig å skulle kopiere en annens stil dersom noen nye prøver på det, og det kan være vanskelig å leve opp til allerede etablerte instruktører. Kanskje får selvtilliten seg en knekk når treninga ikke forløper slik en gjerne vil, når flyten uteblir og en får velmenende kommentarer og rettelser i etterkant?

Alt i alt er det sikkert mange grunner til hvorfor ferske instruktører velger å avslutte sin trenergjerning på et relativt tidlig tidspunkt. Jeg skal bare peke på et par grunner jeg tror kan være viktig: Den første har noe med ansvar å gjøre: Man ansvarliggjøres for at ei trening skal kunne foregå, og eventuelt for at de som instrueres skal lære det de er ment å lære. Du er nødt til å møte opp, uansett form (med mindre du er skikkelig syk eller må jobbe). Du er nødt til å ha en sosial profil, kunne møte ulike personligheter.

En annen grunn er at en trener er en autoritet og en tillitsperson. En trener bør jo ha en idé og en grunntanke bak det som læres bort/trenes på, og de som trener må kunne ha tillit til at det de gjør er en del av en helhet. Noe som gjør dem bedre. Det er naturlig å være usikker i situasjoner der en står ovenfor ei (til tider kravstor og kritisk) gruppe. Likeledes er det vanskelig å venne seg til tanken om at det er umulig å gjøre alle til lags, og at alle må gjennom en læringsprosess. I den læringsprosessen ligger også viten om at enhver instruktør har tunge og vanskelige dager, uker og måneder.

Trenerrollen kan ses på som en jobb, og man vil gjerne ha en type belønning for det en holder på med. De ulike klubbene har sannsynligvis en eller annen form for belønning de tilbyr sine instruktører. Personlig synes jeg slike belønningssystemer er bra, og fører til at en del personer instruerer lenger enn de ville ha gjort uten. Likevel ser det ut til at det, uansett belønning, er andre faktorer som er utslagsgivende for å holde på (særlig de nyrekrutterte) instruktørene. Jeg har ingen bedre svar enn at en instruktør må tørre å gi av seg selv, bry seg om de som skal trene og å tørre å gi seg selv rom for å feile.

Å trene andre mennesker er alt i alt krevende, og instruktøren må gjennom mange bølgedaler. Som ellers i livet, er det gjerne slik at en kommer styrket ut av en slik bølgedal. På ei annen side, må ikke bølgene gå for høyt da det er fare for drukning.

Fjelltur - beviset på å være i form?

Å komme i form er ikke bare, bare. Motivasjonen er en viktig faktor.

Det verste med å prøve og komme seg i form, er dagene man synes det ikke går fort nok. Man sliter på trening, og selv om resultatene er gode, synes man det er er så tungt, så tungt. Kiloene har ikke lenger lyst til å rase av heller. Det hadde jo forsåvidt vært greit om de bare kunne omfordele seg litt raskere på kroppen, men det skjer jammen heller ikke.

Huff og huff, det er så lett å psyke seg selv ned! Underleppa er langt nede på furtestadiet, og det er da det er topp med en motivator. Heldigvis var samboeren min den motivatoren jeg behøvde i dag,og jammen klarte jeg å få ham med på fjelltur også.

Smiler, men litt surkete også...

Den etterlengtede fjellturen ble satt i verk selv med truende tåkeskyer på himmelen. Da falt motivasjonen igjen. Surleppa kom frem, og jeg var heeeelt sikker på at jeg ikke kom til å klare meg helt opp ettersom pusten gikk som en blåsebelg og svetten silte kun etter en kilometer. Det var da min kjære overbeviste meg med en kommentar som falt i svært god jord: "Om du hadde vært i så elendig form, hadde du ikke insistert på å dra på fjelltur i dag. Du hadde heller okkupert godstolen hjemme med pizza, brus og potetgull. I fjor på denne tida hadde du også vegret deg for å gå på fjelltur." Det at jeg hadde fått med meg ham på tur, og gledet meg til å komme opp på fjellet igjen, er altså et bevis på at formen kommer seg. Nesten et bevis på å være i god form. Jeg kjøper den, og har allerede begynt å planlegge sykkeltur for morgendagen... Med et påfølgende langt bad!

Treningsverk - rett og slett gangsperra!

Vegringa for å bevege seg i retning nedover, enten det er ei trapp eller en av Tromsøs mange bakker, er påtakelig i dag. Jeg biter tennene sammen og tenker et au for hvert skritt. Treningsiveren ble for stor i går: Det ble en femkilometer av det raskeste jeg klarte-slaget etter en lørdag med styrketrening. Etterpå prøvde jeg ut flere styrkeøvelser som skal hjelpe løpshastighet og -styrke fremover. Krampa tok meg, og dagen i dag har vært preget av vonde lårmuskler.

Det er lenge siden jeg har hatt denne typen seriøs treningsverk - eller gangsperre (og det er et nøyaktig ord for følelsen jeg sitter med nå). Da jeg var veldig aktiv karateutøver, kunne jeg kjenne verken etter en periode med intensivt hardkjør. Jeg løste det som oftest med å trene litt lettere påfølgende dag. Når jeg starta opp med karatetreningene igjen for vel et år siden, hadde jeg gjerne treningsverk i dagesvis etterpå. I tillegg var jeg altfor sliten til å prøve meg på noe særlig aktivitet dagen etterpå. All trening var da som hard trening å regne - til og med å bevege seg normalt. Heldigvis varte denne perioden en relativt kort periode. Et skammens kapittel...

Etter å ha intensivert treningsinnsatsen min betydelig denne sommeren, har det gått veldig bra. Kroppen har restituert seg raskt, og jeg har klart å lytte godt nok til å ta hviledag når den har vært for sliten til trening. Den siste uka har jeg hatt tendenser til krampe etter lange/raske joggeturer der jeg har tatt meg helt ut. Det er nok på tide å tenke på å tilføre kroppen litt mer salter og slikt etter en krevende tur.