Travelhetens pris

Jeg har mange jern i ilden. For mange. Lyset brenner ikke kun i begge ender, men til tider smelter det flere steder i midtpartiet også.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er ikke fordi jeg ikke har trent, fordi jeg ikke har hatt lyst eller fordi jeg ikke har hatt ideer til blogginnlegg. Jeg har bare vært sett meg nødt til å omprioritere. Fysisk og psykisk har kroppen min higet etter stillhet, ro og søvn.

Travelhetens pris måtte betales. Jobb, ungenes aktiviteter, og alt et hverdagsliv kan by på. Hvordan får egentlig ledere tid til å trene seg opp til maratonløp, birkebeinere og alt mulig annet når de jobber så mye? Jeg, en skarve rådgiver, sliter i hvert fall med å få mengdetreningen til å fungere. Mitt hode sier: "Gud, det vil ta et par timer pluss alt som må ordnes før og etter. Det er jo all fritid og en del av sovetida mi!"

Jeg har betalt. Nå har jeg betalt nok. Nå begynner treningsgleden å ta meg igjen. Lyset har kommet tilbake. Både bokstavelig og mentalt. Blir du med på ferden?

Joggetur i vinterlandet - påsken 2013

Enhver opptur koster en nedtur?

Tittelen på dette innlegget er henta fra bloggen http://skrivedamer.blogspot.no/ . Det passa bare så utrolig bra på min treningssituasjon for tida.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Ikke egentlig fordi jeg ikke trener, men fordi jeg prøver å få hvilt nok også. Målet er å komme seg i seng rundt elleve på hverdagene. Det har hjulpet, og jeg har energi nok til arbeidsdagen, ungenes aktiviteter, trening og mer til. Når jeg er frisk. Der ligger nedturen. Jeg hadde kommet godt i gang med karatetrening og treningsglede, og kommet noe over redselen for å få vondt og bli skadet. Så kom den. Influensaen. Nedtur.

Jeg hangler fremdeles. Prøver å få nok hvile, men det kjennes aldri nok ut. Jeg tar meg selv i å kjenne på at jeg er sliten.

Denne uka har jeg, tross hangling, trent. To gode karateøkter har det blitt, og i tillegg ble det ei fin kataøkt i dag. Styrketrening, kamptrening og teknikk. Herlig! Plutselig tør jeg litt mer igjen. Så er det bare å håpe på at nedturen lar vente på seg... Sakte, sakte på vei mot bedre form?

Ønsker meg tilbake til gamle høyder hvor teflonhjernen (og ekstrakiloene) ikke hadde gjort sitt inntog.
Her fra NM i kyokushinkai 2000 (foto: Ingunn Jonsdottir)

Jeg - ei pyse?

Jaja, så har jeg innsett det: Jeg er redd. Redd for den gnagende smerten i foten. Betennelsen.

For redd for å gå kamp når det blir hardt. Redd for å begynne for hardt på joggefronten. Såpass redd at jeg holder meg i tøylene.

Etter å ha innsett det, er det kun et mål som gjelder: Å bli kvitt redselen. Jeg kan ikke bare avfeie den. Det har jeg gjort tidligere, og trent på meg vondt igjen. Denne gang må jeg skaffe meg høreapparat for å kunne lytte til hva kroppen sier. Det vil si: Kroppen og hjernen sier "tren mer!", mens foten sier "aha, vent nå litt!"

Jeg begynte min sakte kamp mot redsel og elendig form på nytt igjen i går kveld. Det var seks-sju kalde grader ute, så jeg kledte meg likegodt for tjue minus. De nye, tilpassa joggeskoene ble tatt i bruk, og jeg vandra det raskeste jeg makta oppover bakkene. Deretter ble det sakte jogging. Så sakte at det var pinlig, men skitt au! Sånn fortsatte det med rask gange og sakte jogging. Jeg turte ikke å ta lange turen. Litt i underkant av 2,5km.

Det kjennes i dag, men betennelsen glimrer med sitt fravær. Altså er det bare å prøve på nytt igjen ved neste korsvei. Et glimt av lys i tunnelen?

Tusler langs veiene igjen...

Mestring i ung alder

Ei flott helg har det vært med godvær og sol, inne og ute. Minusgradene har regjert ute, mens det har vært hete møter i dojoen til Tromsø karateklubb. Det heteste møtet på karatefronten, var nok det mellom Ringerike karateklubb med landslagstreneren i spissen og barne- og juniorpartiet til Tromsø- og Finnsnes karateklubb.

Landslagstreneren i shinkyokushin Norge tok med seg flere trenere og utøvere fra Ringerike karateklubb. Et av målene var å se på Tromsø karateklubbs satsing på barn innenfor kyokushin kamp.

Ungene var med fra starten av. De hadde to treninger med landslagstreneren, og ga alt. De skuffer jo heller aldri på stevne. På leirstevnet var det dermed stort oppmøte, fullt trøkk og bånn pinne. Mange debuterte, men det vistes ikke, for de manglet intet i pågangsmot. Andre hadde gått flere stevner tidligere, hvilket også vistes. Det viktigste var at alle fikk gå kamper, og delta. Å vinne eller tape er ikke så nøye. Marginene er små innenfor denne type sport, uansett hvilket nivå man er på. Neste gang er det den som tapte alt nå som har dagen - og vinner kamper så det suser.

Den største vinneren av alle disse flotte barneutøverne våre, var likevel jenta som fikk den store skjelven. Hun måtte overtales til å gå inn på matta med lovnad om at hun kunne avslutte kampen når hun ville. Til slutt hadde hun gått sine fire kamper. Hun tapte alle. Hun hadde gode motstandere, men ingen strålte mer enn henne etter endt stevne.

Jeg vil også nevne en annen vinner. Det er gutten som blir mobba på skolen. Han vant alle sine fire kamper. Jeg håper han tar med seg følelsen av å være en vinner tilbake i hverdagen.

Å få være med på å skape vinnere føles stort - og her var alle vinnere!

foto: Murugasimman, Tromsø kk

Glade deltakere med diplom!

Flere bilder kommer, må bare få tak i dem først!

Her er Tromsø karateklubbs rapport fra vinterleira: http://www.tromso-karateklubb.net/2013/02/kampleir-2

Fine bilder også i landslagstrenerens rapport: http://www.haukis.com/wp/?p=8315

Med sjumilssteg mot herligheten

Dagen i dag har vært preget av misforståelser, elendig forarbeid og dårlig organisering. Når jeg i tillegg klarte å bruke ti minutter ekstra på jobb, lå alt til rette for katastrofe - eller superstress og krangling som det også heter. Heldigvis reddet rutinen oss noe, og unger og samboer kom seg avgårde på deres aktiviteter, mens jeg sank sammen en stakket stund før jeg skulle gjøre meg klar til yoga.

Jeg startet forberedelsene for sykling på vinterføre i god tid. Nok klær, refleksvest, sykkellyktene var klare - alt... Unntatt sykkelnøkkelen. De store kreftene satte inn, adrenalinet pumpet, stressfaktoren var høyrød: Alle nøkler ble prøvd. Ingen virket. Jeg prøvde å ringe min kjære, intet svar. En halv time igjen til yoga. Yoga er noe jeg ikke går glipp av.

For seint å prøve busser, aldri i verden om jeg tar drosje. Da er det jo bare å ta beina fatt. I vintersko (heldigvis med fotseng for bekjempelse av beinhinnebetennelsen) og ellers påkledd for sykkeltur, må vel dette sies å være min første joggetur siden Ti for Grete i september. Det gikk fra gange, til småjogging, tilbake til gange og langjogging (relativt) mot slutten.

Hvor langt det ble til slutt? Aner ikke. Hvor fort det gikk? Aner ikke. Sikkert tregt. Det viktigste var å komme frem, selv om det var i stress og kav, redd for både å skli og å få vondt igjen. Men, på en slik dag går det ikke an å gi seg!

Det gikk bra! Mykyogakurs er helt fantastisk avspennende og deilig! Ukas høydepunkt!

 Dagens moral: En yogatime i uka er det verdt å stresse for... eh....

Fra Inspires yogastudio. En atmosfære av avspenning og velbehag.

Duften av gammel svette om kvelden....

Det er tirsdag kveld. Duften av grønn papaya om morgenen (film fra 90-tallet) er veldig langt borte, og Duften av kvinne (annen film fra 90-tallet) likeså. I alle fall om man tenker seg en nydusjet kvinne.

Duften som dominerer mine nesebor kan derimot karakteriseres som stram, gammel svettelukt. Karatefolket har nettopp tatt av seg hånd- og leggbeskytterne sine. Jeg konstaterer at en del av mine sparringspartnere gjerne kunne ha spandert en liten vask på beskytterne sine, eller i alle fall tatt dem ut av gymbagen til lufting en gang i blant.

Ikke at jeg har vært så mye bedre selv. Det skal sies. Sparringsutstyr skal vel heller ikke lukte såpe. Tilbake, som en sirkushest i manesjen, erkjenner jeg at alt her i livet ikke trenger å lukte godt for å gjøre godt.





Illustrasjonsbilde fra sparring som ikke har noe med duft å gjøre (foto: Sven Jonsson, TKK) 



Klar, ferdig, gå...

Nå har jeg sett bakover (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/tilbakeblikk-pa-2012.html), satt meg nye (realistiske?) mål for 2013 (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/desembertanker.html), og hatt ei ukes forsiktig oppkjøring med styrketrening. Avholdenhet fra trening har i alle fall ført til at beinhinnebetennelsen ikke kjennes for hvert skritt jeg tar. Det er det faktisk slik at jeg kan glemme den i timer av gangen. Jeg jubler, veldig forsiktig og stille, men det er en lettelse å kjenne at betennelsen slipper litt. Jeg har jo behov for såkalte fotsenger og å kjøpe spesielle løpesko, men det er jo ikke ille bare jeg får fortsette å trene.

Den første uka i januar har jeg kun trent styrke. Eller, kun...?? Samboeren har kjørt meg i korte, intensive, tunge økter. Det var veldig greit til å begynne med, og nå har kabalen for årets første måned gått opp. Vi har plotta inn treninger, ungenes aktiviteter, litt andre aktiviteter. Det kan se ut som om årets første måned blir noe hektisk.

Vi begynte i dag, og for min del innebar det årets første karatetrening. Det var heldigvis ikke ei økt som inkluderte mye hopping eller løping, og jeg kjente ingenting til betennelsen. Det er første gang på 3,5 måneder, og det er fem måneder siden jeg trente uten vondter i det hele tatt.

I morgen venter tre timer med karate, og onsdag står yoga på programmet. Det skal bli bare deilig å få tøyd ut en sliten kropp. Torsdag, ja, torsdag, er dagen for en tur ut. Litt forsiktig jogging står på programmet. Jeg er spent!

Håper så inderlig at det fortsetter, for nå er jeg lei av å blogge om skader og slikt. Klar, ferdig, gå!