"The Noble Art of Self-Defence"

Boksing, eller "the Noble Art of Self-Defence", som min avdøde far kalte sporten. Jeg husker jo å ha sett på boksefilmer, filmer av syttitallets helter på bånd. Før nettets inntog selvsagt. Før Tysons skandaløse biting av Evander Holyfields øre.

Jeg tviler vel på at min far ville ansett dagens avarter av boksing - muay thai, MMA og annet som noe nobelt. Langt mindre ville han vel likt gatens slosskamper, street fighting, håper jeg.

Denne helga går med på å tenke selvforsvar for å ha en sjanse til å hamle opp med gatens slosskjempere - basert på boksing, grabbling, MMA-baserte teknikker, alt med kyokushinkai karate i grunnen. Det er spennende å trene på, og det er skremmende å tenke på. All boksetreninga fikk meg til å gå i barndommen, mens det å gå i kroppen på partneren fikk meg til å forstå  hvorfor jeg endte opp med karate. Selvforsvar må vi jo likevel øve inn, og håpe at vi aldri blir nødt til å bruke. Fem timer i aktivitet denne lørdagen trygger bare et aldri så lite innblikk. Etter å ha sett på to minutter på gateslåssing på nettet, er jeg overbevist om at det var vel anvendte timer. Likevel - må jeg aldri få bruk for å benytte meg av dette mot noen!

Da boksing i ringen mistet sin nobilitet. Mike Tyson biter av Evander Holyfields øre i 1997.
Holyfield vant kampen, men ville han ha vunnet på gata?

Gjensyn med gamle helter

I dag var dagen jeg hadde grugledet meg til: Shihan Budtz og sønnen hans, som er sensei, skulle komme til Tromsø igjen. De var her nesten hvert år sist jeg var aktiv for rundt elleve år siden, og nå var det endelig dags for et koselig gjensyn.

Så hvorfor grugledet jeg meg da? Jo, her var det gode instruktører fra toppen av min karateperiode, i perioden fra jeg hadde gult belte frem til jeg graderte meg til 2. dan som skulle komme. På den tiden var jeg dedikert kun til kyokushinkai, tynn som en stilk - og noe mer lovende enn nå til dags. Jeg føler meg temmelig gammel!

Selvsagt ble det et godt møte. Det var så fint å se dem igjen begge to. Jeg ser frem til resten av treningshelga, og håper at det ikke blir like lenge til neste gang!

I Shihan Budtz dojo i 2000 (foto: Tromsø karateklubb)

Shihan Budtz anno 2001.

Tromsdalen trill rundt

Jeg  har jogget lite etter 22. september 2012. Derav fulgte også en aversjon mot å stille med startnummer på brystet. Men det var før kriblinga begynte!

Det kribler så utrolig! Jeg har så lyst å stille i løp! Med kondis verre enn en middels nikotinslave og gjennomgående redsel for overtråkk, trekkes jeg mot å stille i det ene etter det andre...

Nytt av året er stafetter: Tromsdalen rundt stod for dør. Flere fra løpenettverket Northern Runners pådro seg skader i iveren etter å forsere nye muligheter under fjorårssesongen. Det skal derimot mer til enn gamle, ikke helt helete skader, for å stoppe løpeønsket og -gleden. Den ene dro den andre i gang. Slik er det vel med velfungerende nettverk?

Det hele endte med at vi stilte lag: Northern Runners - Reservedeler søkes. Ambisjonen var å være med, og å fullføre. Det gjorde ingenting å bli sist, men vi håpte selvsagt på at ikke alle funksjonærene hadde pakket sammen før vi kom i mål.

Vi klarte det, og vi var jammen ikke så langt bak nest siste lag! Og det var kjempeartig!

Det følger et aldri så lite ps med til denne historien. Vi ble faktisk trukket ut til å få en premie - JIPPI! Det har ikke skjedd meg før. Hva var så premien? Startkontigent til et 8km langt terrengløp... Da er det bare å spisse formen fram mot 7. juni, eller hva sier beinhinnebetennelsen (fornuften spør jeg ikke engang!)

Reservedeler søkes med ekstrareserve - før Tromsdalen rundt 2013
(foto: Northern Runners)

Travelhetens pris

Jeg har mange jern i ilden. For mange. Lyset brenner ikke kun i begge ender, men til tider smelter det flere steder i midtpartiet også.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er ikke fordi jeg ikke har trent, fordi jeg ikke har hatt lyst eller fordi jeg ikke har hatt ideer til blogginnlegg. Jeg har bare vært sett meg nødt til å omprioritere. Fysisk og psykisk har kroppen min higet etter stillhet, ro og søvn.

Travelhetens pris måtte betales. Jobb, ungenes aktiviteter, og alt et hverdagsliv kan by på. Hvordan får egentlig ledere tid til å trene seg opp til maratonløp, birkebeinere og alt mulig annet når de jobber så mye? Jeg, en skarve rådgiver, sliter i hvert fall med å få mengdetreningen til å fungere. Mitt hode sier: "Gud, det vil ta et par timer pluss alt som må ordnes før og etter. Det er jo all fritid og en del av sovetida mi!"

Jeg har betalt. Nå har jeg betalt nok. Nå begynner treningsgleden å ta meg igjen. Lyset har kommet tilbake. Både bokstavelig og mentalt. Blir du med på ferden?

Joggetur i vinterlandet - påsken 2013

Enhver opptur koster en nedtur?

Tittelen på dette innlegget er henta fra bloggen http://skrivedamer.blogspot.no/ . Det passa bare så utrolig bra på min treningssituasjon for tida.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Ikke egentlig fordi jeg ikke trener, men fordi jeg prøver å få hvilt nok også. Målet er å komme seg i seng rundt elleve på hverdagene. Det har hjulpet, og jeg har energi nok til arbeidsdagen, ungenes aktiviteter, trening og mer til. Når jeg er frisk. Der ligger nedturen. Jeg hadde kommet godt i gang med karatetrening og treningsglede, og kommet noe over redselen for å få vondt og bli skadet. Så kom den. Influensaen. Nedtur.

Jeg hangler fremdeles. Prøver å få nok hvile, men det kjennes aldri nok ut. Jeg tar meg selv i å kjenne på at jeg er sliten.

Denne uka har jeg, tross hangling, trent. To gode karateøkter har det blitt, og i tillegg ble det ei fin kataøkt i dag. Styrketrening, kamptrening og teknikk. Herlig! Plutselig tør jeg litt mer igjen. Så er det bare å håpe på at nedturen lar vente på seg... Sakte, sakte på vei mot bedre form?

Ønsker meg tilbake til gamle høyder hvor teflonhjernen (og ekstrakiloene) ikke hadde gjort sitt inntog.
Her fra NM i kyokushinkai 2000 (foto: Ingunn Jonsdottir)

Jeg - ei pyse?

Jaja, så har jeg innsett det: Jeg er redd. Redd for den gnagende smerten i foten. Betennelsen.

For redd for å gå kamp når det blir hardt. Redd for å begynne for hardt på joggefronten. Såpass redd at jeg holder meg i tøylene.

Etter å ha innsett det, er det kun et mål som gjelder: Å bli kvitt redselen. Jeg kan ikke bare avfeie den. Det har jeg gjort tidligere, og trent på meg vondt igjen. Denne gang må jeg skaffe meg høreapparat for å kunne lytte til hva kroppen sier. Det vil si: Kroppen og hjernen sier "tren mer!", mens foten sier "aha, vent nå litt!"

Jeg begynte min sakte kamp mot redsel og elendig form på nytt igjen i går kveld. Det var seks-sju kalde grader ute, så jeg kledte meg likegodt for tjue minus. De nye, tilpassa joggeskoene ble tatt i bruk, og jeg vandra det raskeste jeg makta oppover bakkene. Deretter ble det sakte jogging. Så sakte at det var pinlig, men skitt au! Sånn fortsatte det med rask gange og sakte jogging. Jeg turte ikke å ta lange turen. Litt i underkant av 2,5km.

Det kjennes i dag, men betennelsen glimrer med sitt fravær. Altså er det bare å prøve på nytt igjen ved neste korsvei. Et glimt av lys i tunnelen?

Tusler langs veiene igjen...

Mestring i ung alder

Ei flott helg har det vært med godvær og sol, inne og ute. Minusgradene har regjert ute, mens det har vært hete møter i dojoen til Tromsø karateklubb. Det heteste møtet på karatefronten, var nok det mellom Ringerike karateklubb med landslagstreneren i spissen og barne- og juniorpartiet til Tromsø- og Finnsnes karateklubb.

Landslagstreneren i shinkyokushin Norge tok med seg flere trenere og utøvere fra Ringerike karateklubb. Et av målene var å se på Tromsø karateklubbs satsing på barn innenfor kyokushin kamp.

Ungene var med fra starten av. De hadde to treninger med landslagstreneren, og ga alt. De skuffer jo heller aldri på stevne. På leirstevnet var det dermed stort oppmøte, fullt trøkk og bånn pinne. Mange debuterte, men det vistes ikke, for de manglet intet i pågangsmot. Andre hadde gått flere stevner tidligere, hvilket også vistes. Det viktigste var at alle fikk gå kamper, og delta. Å vinne eller tape er ikke så nøye. Marginene er små innenfor denne type sport, uansett hvilket nivå man er på. Neste gang er det den som tapte alt nå som har dagen - og vinner kamper så det suser.

Den største vinneren av alle disse flotte barneutøverne våre, var likevel jenta som fikk den store skjelven. Hun måtte overtales til å gå inn på matta med lovnad om at hun kunne avslutte kampen når hun ville. Til slutt hadde hun gått sine fire kamper. Hun tapte alle. Hun hadde gode motstandere, men ingen strålte mer enn henne etter endt stevne.

Jeg vil også nevne en annen vinner. Det er gutten som blir mobba på skolen. Han vant alle sine fire kamper. Jeg håper han tar med seg følelsen av å være en vinner tilbake i hverdagen.

Å få være med på å skape vinnere føles stort - og her var alle vinnere!

foto: Murugasimman, Tromsø kk

Glade deltakere med diplom!

Flere bilder kommer, må bare få tak i dem først!

Her er Tromsø karateklubbs rapport fra vinterleira: http://www.tromso-karateklubb.net/2013/02/kampleir-2

Fine bilder også i landslagstrenerens rapport: http://www.haukis.com/wp/?p=8315