Vindfulle februar

Det som er deilig med utetrening, er at det er så mye vær. Så også i februar. Måneden startet med iskulde og sluttet av med nullføre. Snøen kom lavende, og vinterføret gjorde onsdagsrenn og skiturer lettere å gjennomføre. Lyset har også kommet gradvis tilbake, og treningslysten er på topp. Iveren ble stagget noe da sykdom slo inn mot slutten av måneden. Likevel, en faktor har vært relativt stabil: Vinden.

To eventer skiller seg ut i februar: Styrkeseminaret med Steve Maxwell og kamptrening i kyokushin med Steffen Haukedalen. I tillegg kommer lykken jeg oppdaget i å løpe sammen med andre. Jippi!

Jeg gleder meg til mars, mer lys og forhåpentligvis frisk i sinn og skinn!

Torsdagsmila, første gang. 5km med Unn-Doris i vinden.

Torsdagsmila, andre gang. Nesten 6km med Katrine, nok en gang i vinden.

Lykkelig før og etter jogging!

 

Tung kos med kettlebells!

4x4 min med Northern Runners (foto: Thomas Føre, Northern Runners)

Northern Runnersjenter i nesten-storm (foto: Cathrine Emilie, Northern Runners)

Risgange, styrkeseminar med Steve Maxwell.

Karl Kristian Indregaard fra Oslo kettlebell gym, Steve Maxwell
og Bjørn Solberg fra Norges kampsportforund

4x4-intervall i vinden, en trofast følgesvenn

Ei stor gruppe løpeglade i kulingen (foto: Thomas Føre, Northern Runners)

I Tromsø er Balsfjordvinden et fenomen, og langs Kvaløyveien er den ekstra merkbar. Det vet jeg etter å ha bodd der i alle barne- og ungdomsår. I dag gikk løypa for Northern Runners-intervallen fra Telegrafbukta, forbi barndomshjemmet mitt og forbi alle barndommens kjente egner. Ei (relativt) flat og fin intervalløype.

Utrolig mange av bevegelsens medlemmer hadde trosset dørstokkmila. Noe som er utrolig bra for videre motivasjon og felles glede nå mens vi ennå er i vinterhalvåret.

Jeg kjenner på at jeg må trene på å jogge/løpe sammen med andre. Det jeg sliter med er en negativ tankebane, og, ja, jeg jobber med å endre på den! Jeg er så vant med å komme sist i alt som har med løping, sykling og annet å gjøre, at jeg tenker meg selv sist - alltid.

I dag gjennomførte vi to intervaller i god medvind og to i ditto motvind. Vinden har visst blitt en trofast følgesvenn, men det er fremdeles noe uvant kost å nesten bli blåst avgårde idet en prøver å komme seg fremover.

Fra oppvarminga (foto: Øyvind Sørensen, Northern Runners)

Joggetest etter sykdom

Det er på dagen ei uke siden jeg sa meg for elendig i kroppen til å trene. Etter et lite skremmeskudd tirsdag som førte til utredning og oppstukne armer, har jeg kommet meg og blitt stadig bedre.

Allerede torsdag var det styrkeseminar med Steve Maxwell - en mulighet jeg ikke kunne la løpe fra meg uansett. Jeg har derimot ikke prøvd meg på kondisjonstrening før i dag. Jeg har valgt å vente litt lenger, enn å starte for tidlig. For en gangs skyld.

Fem kilometer ble det i dag. Jeg kjente at det hadde vært et opphold som involverte sykdom, men det var ei deilig gjennomføring. Etter store joggeabstinenser er man endelig fornøyd!

"I feel good...."

Karl Kristian fra Oslo Kettlebell gym, Steve Maxwell og Bjørn Solberg
fra Norges kampsportforbund.

Torsdag 23. februar har vært en magisk dato for meg etter at jeg fikk høre at guruen Steve Maxwell skulle komme til byen. Jeg har vært litt plaget med helsa de siste dagene, men satset på det beste og dro for å overvære de fire, fine timene.

Dette seminaret var ei god investering med mye god lærdom. Personlig er jeg opptatt av å lære meg ordentlige armhevinger. Jeg fikk en del innspill og hjelp på seminaret som jeg ellers ikke ville fått.

Maxwell gikk gjennom øvelser for hele kroppen, og han snakket både om utfordringer for kampsportutøvere og for eksempel for løpere. For sistnevnte kategori, ble trenden med barfotløping hyllet. Det kan være noe å prøve seg på, ja!

Etter seminaret klarte jeg kun å tenke på den ene strofen i James Brown-låta "I feel good, and I knew that I would...". Resten av teksten var borte, men det var ikke så nøye. Den ene linja beskrev hele tilværelsen.




Risgangen, framført av Oscar og Marleen i Tromsø karateklubb.


Sak på Tromsø karateklubbs sider: http://www.tromso-karateklubb.net/2012/02/styrkeseminar-med-steve-maxwell?fb_ref=addtoany&fb_source=tickerdialog_oneline

En liten oppvekker

"Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar...".

Jeg har hatt en infeksjon i kroppen ei stund. Den ble ignorert helt til lørdag - fem dager siden nå. Fra lørdag til mandag tenkte jeg at det var noe som kom til å gå over, eller utvikle seg til en kraftig forkjølelse/influensa. 

Et lokk over- og litt stikking i brystet samt pusting og pesing bare jeg gikk opp ei trapp hjemme gjorde at jeg mistenkte bronkitt, lungebetennelse eller noe i den gata, og tuslet til legen. Bokstavelig talt.

Legen, derimot, fryktet for hjertet. Særlig siden familien min har hatt sine hjertehistorier. Det er veldig flott å bli tatt på alvor, men jeg hadde jo aldri trodd at det skulle være så alvorlig. Jeg ble nå derfor litt skremt.

Det gode med å bli tatt såpass på alvor, er at man blir skikkelig utredet, og at det er verdier på det meste. Noen av de verdiene kan tas med videre i treningssammenheng med en større visshet om hvor man ligger i løypa. Jeg synes det er betryggende å vite at blodsukkeret er normalt, blodprosenten er perfekt og at blodtrykket er helt fint. Videre er det litt morsomt å være sikker på at hvilepulsen er under 60, men jeg hadde jo syntes om å få målt en makspuls også - i en annen sammenheng.

Engstelsen er selvsagt et sterkt element idet alle disse prøvene blir tatt, men hjertet mitt ble i hvert fall friskmeldt denne gangen. Jeg skal være glad når dette gir seg, og håper det blir snart. Veiene og dojoen lokker.

En oppvekker var det: Man eldes.

"Hardt og langt. Fra sofagris til Ironman"

Overskrifta denne gang er tittelen på boka til Fred Arthur Asdal som kom ut i år, 2012. Egentlig er dette ei bok som kunne ha ligget under manges juletre. Hvordan den hadde gjort seg på oversikta over årets mest bytta bok etter jul, er en helt annen historie.

Asdal skriver ei bok til inspirasjon, glede og fortrøstning. Boka handler, slik tittelen insinuerer, i all enkelhet om omstillinga hans fra å være sofagris til å bli en triatlet med deltakelse i flere ironman-konkurranser.

Det er ei bok som er ment å gi inspirasjon, og i de rette hender, oppfyller boka alle gode kriterier. Først og fremst er boka rettet mot menn i alderen 35+. Kvinner har selvsagt all mulig glede av å lese den, de også. Her finnes en mengde gode råd, ned til detaljnivå, om hvordan en skal innrette seg i en triatlonkonkurranse (ikke bare ironman). Det er ei bok til inspirasjon for å trene mye til tross for at man har passert middagshøyden. Det er ei bok for de som ser for seg de lange distansene, enten innenfor en gren eller alle tre. Dette er også boka som gir alle (oss) mellom 35 og 55(60) et alibi for vår higen etter å bryte våre egne barrierer. Den gir en støtte for oss som kritikerne mener er inne i en eller annen form for (eksistensiell?) krise.

Samtidig er ikke dette boka for de som vil lese høyverdig litteratur samtidig som de ønsker ei bok om trening. Der anbefales Haruki Murakamis bok "Det jeg snakker om når jeg snakker om løping". Denne boka er skrevet i et språk fylt av overskrifter, raske (til tider gode) replikker, et bloggerspråk. Dette er kanskje boka for den som ikke leser altfor mye. Den er spedt med mange bilder, mange innlegg i den jevne teksten - faktabokser, huskelister og lignende.

Jeg tar meg i å lure på hvor mye kona til Fred A. Asdal får tid til å trene om hun skulle være interessert i det, men for all del...

"Hardt og langt. Fra sofagris til Ironman" er skrevet i et ungdommelig språk med et godt innebygd tempo til de spreke 40-åringene (de som er i bedre form, eller skulle ønske de var det, enn dagens tyveåringer).

Lesbar, javisst, for den rette årsklassen. For dem som befinner seg i tyveårene, kan vel denne boka vise seg å være relativt irriterende. Noen som kunne tenke seg en triatlon? Dette er kanskje boka som kan inspirere deg!

Å vinne over tanken på å få vondt

Skikkelig bananspark. Dvs. dårlig teknikk.

Denne helga hadde Tromsø karateklubb invitert senpai Steffen Haukedalen fra Ringerrike karateklubb for å lede kamptreninger - hele fem økter fra fredag til søndag. Det var bare tidlig å innse at man ikke kunne få med seg alt da det krasjet med familiære aktiviteter.

En annen sak er at jeg ikke har gått på ei eneste ren kamptrening etter comebacket mitt. Det vil sannelig si at jeg ikke har deltatt på ei slik trening på i hvert fall ti år. Grøss og gru! Det er nok heldig at vi går en del kamp på treningene tirsdager slik at jeg gradvis har vent meg til det igjen. Jeg har i hvert fall klart å tenke på at jeg skal gå på ei kamptrening igjen.

Kamp har vel aldri vært helt min greie. Jeg har prøvd. På vei opp til de grønne, brune og svarte beltene jeg har karret til meg, har jeg vært på en god del kamptreninger. Ofte var jeg den eneste jenta på disse treningene. Det kan både være inspirerende, demotiverende og ei sovepute.

Inspirerende har det vært de gangene jeg klarte å "fyre meg opp". Jeg ville bli like god som gutta. Det skjedde gjerne når de fikk inn en treffer som gjorde vondt, eller at jeg følte at jeg mestret kampsituasjonen. Det kunne jo faktisk hende jeg fikk inn en teknikk. Som oftest fikk jeg ikke den gleden.



Alt blir bedre av å smile!

 Det var demotiverende å trene kamp med gutta når jeg bare ble truffet, bare fikk vondt når jeg traff dem med en teknikk eller blokket en av deres teknikker. Demotivasjonen kunne også komme de gangene jeg unskyldte meg selv med å være jente, og derav dårligere enn dem. Joda, det er jammen meg mange negative tanker som kan tre inn i et slitent hode. Det å være eneste jente blant gutta ble ei sovepute. Jeg klarte ikke å få fram mitt ytterste, og det var vanskelig å tro på ros.

Etter comebacket mitt har det blitt mye morsommere å gå kamp. Det trenes mye mer teknisk, og det er få som går for å vinne en kamp på trening. Nå anses jeg nok også for en gammel dame som gjør comeback, så det er kanskje noe med det også.

Jeg måtte veie lenge for og imot for å entre ei kamptrening igjen, og endatil med en landslagstrener innen fullkontakt. Jeg bestemte meg for å prøve. To eller tre treninger kunne jeg få til med velsignelse hjemmefra denne helga.

Fredag kveld var jeg der. Trente. Fullførte. Hadde det kjempefint! Ei flott teknisk trening. Noen blåflekker blir det jo når man har det gøy uten beskyttere. Likevel - inspirerende! Jeg hadde gått på treninga, skjøvet tankene om en eventuell skade, å bli utslitt eller annet i bakgrunnen. Jeg vant over tanken på å få vondt.

Lørdag hadde en virus tatt bolig i kroppen. Halsen var sår og vond. Kroppen sliten. Ja, jeg hadde kanskje klart ei trening til, ei rolig trening, men da hadde jeg nok blitt temmelig sjuk etterpå. Med en bitter resignasjon valgte jeg å la være.

Seieren er der likevel. Klarte det! Denne gangen.



Senpai Steffen. Plutselig lå en fot inntil kinnet til den han demonstrerte på.
Voi-voi, og han har avslutta karrieren sin! (foto: Sven Jonsson, Tromsø karateklubb)