Follow by Email

onsdag 16. januar 2013

Med sjumilssteg mot herligheten

Dagen i dag har vært preget av misforståelser, elendig forarbeid og dårlig organisering. Når jeg i tillegg klarte å bruke ti minutter ekstra på jobb, lå alt til rette for katastrofe - eller superstress og krangling som det også heter. Heldigvis reddet rutinen oss noe, og unger og samboer kom seg avgårde på deres aktiviteter, mens jeg sank sammen en stakket stund før jeg skulle gjøre meg klar til yoga.

Jeg startet forberedelsene for sykling på vinterføre i god tid. Nok klær, refleksvest, sykkellyktene var klare - alt... Unntatt sykkelnøkkelen. De store kreftene satte inn, adrenalinet pumpet, stressfaktoren var høyrød: Alle nøkler ble prøvd. Ingen virket. Jeg prøvde å ringe min kjære, intet svar. En halv time igjen til yoga. Yoga er noe jeg ikke går glipp av.

For seint å prøve busser, aldri i verden om jeg tar drosje. Da er det jo bare å ta beina fatt. I vintersko (heldigvis med fotseng for bekjempelse av beinhinnebetennelsen) og ellers påkledd for sykkeltur, må vel dette sies å være min første joggetur siden Ti for Grete i september. Det gikk fra gange, til småjogging, tilbake til gange og langjogging (relativt) mot slutten.

Hvor langt det ble til slutt? Aner ikke. Hvor fort det gikk? Aner ikke. Sikkert tregt. Det viktigste var å komme frem, selv om det var i stress og kav, redd for både å skli og å få vondt igjen. Men, på en slik dag går det ikke an å gi seg!

Det gikk bra! Mykyogakurs er helt fantastisk avspennende og deilig! Ukas høydepunkt!

 Dagens moral: En yogatime i uka er det verdt å stresse for... eh....

Fra Inspires yogastudio. En atmosfære av avspenning og velbehag.

onsdag 9. januar 2013

Duften av gammel svette om kvelden....

Det er tirsdag kveld. Duften av grønn papaya om morgenen (film fra 90-tallet) er veldig langt borte, og Duften av kvinne (annen film fra 90-tallet) likeså. I alle fall om man tenker seg en nydusjet kvinne.

Duften som dominerer mine nesebor kan derimot karakteriseres som stram, gammel svettelukt. Karatefolket har nettopp tatt av seg hånd- og leggbeskytterne sine. Jeg konstaterer at en del av mine sparringspartnere gjerne kunne ha spandert en liten vask på beskytterne sine, eller i alle fall tatt dem ut av gymbagen til lufting en gang i blant.

Ikke at jeg har vært så mye bedre selv. Det skal sies. Sparringsutstyr skal vel heller ikke lukte såpe. Tilbake, som en sirkushest i manesjen, erkjenner jeg at alt her i livet ikke trenger å lukte godt for å gjøre godt.




Illustrasjonsbilde fra sparring som ikke har noe med duft å gjøre (foto: Sven Jonsson, TKK) 


mandag 7. januar 2013

Klar, ferdig, gå...

Nå har jeg sett bakover (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/tilbakeblikk-pa-2012.html), satt meg nye (realistiske?) mål for 2013 (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/desembertanker.html), og hatt ei ukes forsiktig oppkjøring med styrketrening. Avholdenhet fra trening har i alle fall ført til at beinhinnebetennelsen ikke kjennes for hvert skritt jeg tar. Det er det faktisk slik at jeg kan glemme den i timer av gangen. Jeg jubler, veldig forsiktig og stille, men det er en lettelse å kjenne at betennelsen slipper litt. Jeg har jo behov for såkalte fotsenger og å kjøpe spesielle løpesko, men det er jo ikke ille bare jeg får fortsette å trene.

Den første uka i januar har jeg kun trent styrke. Eller, kun...?? Samboeren har kjørt meg i korte, intensive, tunge økter. Det var veldig greit til å begynne med, og nå har kabalen for årets første måned gått opp. Vi har plotta inn treninger, ungenes aktiviteter, litt andre aktiviteter. Det kan se ut som om årets første måned blir noe hektisk.

Vi begynte i dag, og for min del innebar det årets første karatetrening. Det var heldigvis ikke ei økt som inkluderte mye hopping eller løping, og jeg kjente ingenting til betennelsen. Det er første gang på 3,5 måneder, og det er fem måneder siden jeg trente uten vondter i det hele tatt.

I morgen venter tre timer med karate, og onsdag står yoga på programmet. Det skal bli bare deilig å få tøyd ut en sliten kropp. Torsdag, ja, torsdag, er dagen for en tur ut. Litt forsiktig jogging står på programmet. Jeg er spent!

Håper så inderlig at det fortsetter, for nå er jeg lei av å blogge om skader og slikt. Klar, ferdig, gå!