Follow by Email

mandag 29. juli 2013

Brosmortinden og havskodda



Søndag, sol og sommer. Alle barnefamilier med respekt for seg selv syntes å være på vei ut. Det være seg strand, fjell, vidde eller hva som helst...

På toppen av tåkeheimen


Sammen med en annen barnefamilie valgte vi fjellet, og bestemte oss for å dra på ei nærliggende strand etterpå. Brosmortinden var den utvalgte toppen denne gang. Jeg har skrevet om den vakre toppen i et tidligere innlegg: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/brosmetinden-og-oppdatering-for.html. Vi så havskodda da også, men den drev vekk. Denne gangen lå den tjukt rundt oss, men vi bevegde oss over tåka hele veien. Ikke var det noen stikkeinsekter heller... En fantastisk tur med andre ord!

Utsikt mot Tromvika

Magiske fjellformasjoner
Etter turen dro vi til Tromvika. Her kjente vi den kalde vinden fra havskodda, men vi rakk et raskt bad med noen svømmetak samt å bli tørr igjen før hele stranda ble dekket av tåkeskyene.



Fullstendig tåkelagt i Tromvika...

søndag 28. juli 2013

Snarveien til Fløya

Fredag var en dag da alt ble vanskelig og ingenting passet til hverandre. Til slutt fant jeg ut at vi fikk ta en fjelltur. Før vi kom oss avgårde, mista jeg motet, og var evig sliten og lei. Det var da ungene erklærte at de var lei av å se på TV og spille, og slikt må de da få betakt for!

Det var altfor seint for en lang fjelltur, for eksempel en tur fra bunnen av Fløya, og ungene var egentlig altfor trøtte. Vi tok derfor snarveien, en tur med selveste Fjellheisen. Det er noe den yngre garde synes er fryktelig stas.



Favorittutsikta mi fra turen opp til varden på Fløya.
 Vel oppe bestemte jeg meg for en tur til på Fløya. Det hører jo sommeren til å ta en tur helt fra bunn til topp, men det blir nok alene. Ungene syntes turen opp var lang nok én gang, men foreslo at de kunne ta heisen opp med pappa mens jeg gikk opp neste gang. De kunne jo bare vente på meg i restauranten og spise masse is i mellomtiden...

Hånd i hånd mot toppen.

lørdag 27. juli 2013

Kløftbakken - "The only way is up!"

Onsdag, midt i første arbeidsuka til samboeren etter endt ferie. Begge ungene var borte på besøk, og da min kjære kom hjem, dukket tanken om fjelltur for oss to opp. Samboeren var ikke sein om å bite på det agnet, og vi ble enige om å prøve oss på en tur i nærheten som vi ikke hadde forsøkt oss på før - Kløftbakken.

Vi kom oss litt seint avgårde, men satset på at det skulle bli en raskt tur til tross for at det var varslet rødt i Ti på topp-heftet (for vante turgåere).

Joda, vi lusket oss pent bortover lysløypa, og starta så stigninga. Og det steg, og det steg og det steg. Lungekapasiteten var tydeligvis ikke skodd for ei slik utfordring. Mens samboeren klarte seg bra, hørtes jeg ut om en blåsebelg. Det var som å gå opp ei uendelig lang trapp som bare ble brattere. Svetten haglet i godværet, og vi ble passert av ei dame som tydeligvis var i langt bedre form enn jeg.

Jeg vurderte aldri å snu. Den beste grunnen til det, var rett og slett at det var for bratt til å gå ned igjen. Jeg ville vært redd for å rulle nedover fjellsida.


På vei opp Kløftbakken. Vakker utsikt!

Når vi kom til toppkassa var det bare velstand i noen minutter, før jeg leste nøye på turen videre. Hjemoverløypa bestod i ei stigning på 100 høydemeter før vi skulle gå bortover og deretter nedover. Jeg må innrømme at jeg ble stressa der og da for ungene, overskride besøkstid og alt det hjemlige. Dårlig samvittighet og dårlig kondisjon passer ikke godt sammen. Vi forlot den fantastiske utsikta som den bratte oppstiginga til Kløftbakken gir deg, og bega oss på hjemturen.

Hjemturen gikk for det meste i et lett fjellterreng helt til vi skulle nedover stien ved Tverrelva. Da viste det seg at det var relativt ulendt den veien også. Etter en del regn tidligere i måneden, var det dessuten glatte partier. Litt utrivelig med andre ord, særlig siden vi hadde det litt travelt med å komme oss hjem.

Jeg skulle gjerne brukt litt mer tid på denne turen, men kommer trolig ikke til å ta den igjen på ei god stund - til tross for at den nok er ei veldig fin treningsøkt. Om en holder seg på beina da.



Svett og varm, mens jeg ennå trodde nedoverturen kom til å gå som en lek.

Det var ei populær låt som het "The only way is up" for en del år siden. Denne toppen ga den tittelen en ny dimensjon. Fint å ha vært der, det er det uansett!

Jamnfjellet - å dra med familien på tur

Sommerværet i Tromsø har vært flerfasettert i år. Juliværet har vært preget av en lang periode med gråvær, selv om vi tromsøværinger gjerne glemmer det så snart sola skinner igjen.

Perioden med dårlig vær var ikke noe særlig for store og små. Ungene hadde mest lyst å være inne og se på tv eller spille, mens vi voksne surret med smått og stort som vi ellers aldri får gjort. Til slutt var vi temmelig lei alle sammen. En dag uten regnbyger, men med truende skyer, var det på tide å komme seg ut. Jamnfjellet stod for tur.

Etter å ha lest gjennom Ti på topp-heftet så denne toppen ut til å være godt egnet som familietur, og ingen av oss hadde vært på stedet før. Dårlig vær fører dessverre med seg ditto innefeber og surhet. Det var ikke lett å komme seg ut. Først måtte dørstokkmila forseres, deretter måtte bilturen gjennomføres, og til slutt måtte vi komme oss i gang når vi kom til bestemmelsesstedet.

Heldigvis var Jamnfjellet familievennlig, ikke for bratte partier, ikke for luftig, og ikke altfor langt å gå. Vi var fint fornøyde med å ha kommet oss opp til postkassen den dagen!

Utsikt fra Jamnfjellet en gråværsdag uten tåke.

Ettersom det var et styr å komme seg avgårde, hadde begge vi voksne tatt på oss feil sko for fjelltur. Jeg hadde på meg terrengsko som ikke passet min fot, og som i tillegg gjorde at jeg sklei flere ganger på den tidvis sleipe og våte stien. Etter så mye nedbør som det hadde vært i dagene før, var det forresten oppløftende at stien holdt et såpass bra nivå! Selv på en å kort tur er gode sko alfa-omega. Vi hadde vondt i føttene i flere dager etter turen.

Verdt å ta med seg var det også at ungene var utrolig fornøyde med gjennomført tur, og det er jo noe å ta med seg neste gang de absolutt ikke vil være med.

En rast som belønning for å ha nådd toppen - med kvikklunsj, glade barn og sure tær

fredag 26. juli 2013

Slaktarhaugen - Gary og jeg

Tirsdag denne uka kom godværet endelig tilbake til Tromsø. Etter uker med regn, rydding og rundvask, var humøret relativt muggent og treningslysten på bånn. Slikt noe er det kun ei sol som kan snu på timen!

Det var på tide å komme seg ut med Gary. Gary er altså min venn sykkelen, en Gary Fisher som jeg verdsetter høyt. Jeg hadde pønsket ut en tur til Slaktarhaugen, og ville sykle til startstedet for å slå to fluer i et smekk. Det eneste aberet med turen var den siste kneika opp Tverrforbindelsen. Etter et par timer i opp- og nedoverbakke, visste jeg at den kneika ville gjøre sitt ytterste for å ta knekken på meg.

Det ble en vakker sykkeltur over Kvaløybrua, og gåtur opp mot Slaktarhaugen. Jeg kjente at det hadde gått for lenge siden systemet hadde fått kjørt seg, og merket at den siste oppoverbakken stadig murret i pannebrasken. Jeg klarte derfor ikke å ta meg noe særlig ut, selv om jeg tenkte på de som faktisk jogger/løper oppover Slaktarhaugen.

Pussig hvordan noe man gruer seg slik for kan slå inn helt og fullt! De fleste gangene jeg gruer meg, går det som regel litt bedre enn forventet. Jeg var forberedt på å å slite denne gangen, likevel var det nok en del av meg som mente at det umulig kunne være sååå ille. Det var ille. Jeg ble sliten.

Det var verdt det uansett! En fin tur kurerer gruff.












Ti på topp på en ny måte - Varden

Tidligere år har min kjære og jeg dratt ungene med ut på toppturer. I år har jeg prøvd meg på en ny måte å bestige de lavere toppturene.

Det hele begynte med en sykkeltur i lysløypa en av disse deilige, varme kveldene i juni: Jeg hadde veldig lyst å prøve å sykle opp mot Varden (159 m.o.h.), men tenkte egentlig at det holdt med en tur i løypa. Når jeg så denne fine, lille toppen, ombestemte jeg meg likevel. Jeg innså tidlig at ruta jeg hadde valgt ikke egnet seg for sykling. Låsen var ikke med, så min kjæreste eiendel måtte likevel bli med opp. Det ble en del bæring, og litt bratte partier, men det var herlig å ha et bestemt mål for øyet.

Vel oppe, var det bare å skrive seg opp i boka, ta noen bilder og komme seg ned i ei viss fart. Det var uendelig med mygg og diverse andre mer eller mindre stikkende flyvedyr der. Nedover skifta jeg på å sykle og å gå. Denne gangen valgte jeg ei helt annen rute som munnet ut mellom de to gedigne bakkene i lysløypa ovenfor Hamna. Her ble det litt akk o' ve, da jeg mistrivdes svært med den grusen som var lagt der. Ikke ville jeg sykle og ikke ville jeg ha jogget i de bakkene, men kanskje er jeg for pinglete? Jeg så i alle fall for meg spinningen i grusen.

Uansett: Det å sykle tur og gå oppovertur er noe jeg har lyst å gjøre mer av.

Er det forresten noen som vet noe om Vardens historie? Det er et radiofyr der i dag, men det er jo også rester etter andre forehavender i nær fortid.