Senseigradering - et mål i seg selv

I går, søndag 15. juni 2014, fikk jeg lov å forsøke på prøven til sensei (tredje dan) innenfor kyokushin karate. Det var med stor ærefrykt jeg gikk til oppgaven, og jeg har aldri vært så fysisk og psykisk nervøs og stresset som foran denne testen. For min del varte graderinga gjennom de åtte 1,5 timers treningene leiren inneholdt (torsdag til lørdag), og testen som startet klokka ni søndags morgen og ble avslutta rundt klokka ett.

Muligheten for å trene seg opp til gradering ble introdusert for meg i fjor da tre klubbens mannlige medlemmer gikk opp til tredje og fjerde dan. Det har vært mange hinder i veien, men jeg fikk i hvert fall gjennomført ei gradering. Det var et mål i seg selv. Om jeg bestod prøven eller ei, har egentlig mindre betydning akkurat nå. Dette gjorde jeg for ungene jeg instruerer, klubben min - og selvsagt fordi jeg endelig hadde muligheten til å nå et mål jeg hadde satt meg.

Over et døgn etter graderinga, er jeg gjennomsliten og mørbanket, og klarer derfor ikke å skrive mer. Jeg er fornøyd med at kroppen og helsa holdt, og jeg gleder meg til å bli i stand til å trene igjen!

Fotos fra søndagens test: Takk til Trine Karlsen