Follow by Email

mandag 27. mai 2013

Kravstor t-skjorte

Jeg har fått ny t-skjorte med noen ord som krever en del av meg som bærer. Samme øvelse, to ulike treninger - her er det bare å stå på...





Det er utrolig godt å kunne trene under åpen himmel kveldstid! Dessverre kjenner jeg innimellom en del til betennelsen i foten og dertil hørende angst for fine joggeturer. Jeg har ikke gitt opp Midnight Sun Marathon ennå, men foreløpig tror jeg ikke det er en god idé. Kettlebells derimot, kan jeg gjerne løfte og svinge på uten feil sor vondter.

tirsdag 14. mai 2013

Treningshysteri?

Den nye LO-lederen, Gerd Kristiansen, får mye oppmerksomhet om dagen - blant annet fordi hun har uttalt at trening er hysteri: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10116323 Samtidig mener hun at det tidvis blir for liten tid til å røyke. Jeg håper selvsagt at hun har hatt for lite medietrening, og i et anfall av lettsindighet har snakket litt over seg i samtale med VGs journalister. Eller at hun rett og slett har blitt feilsitert. Slikt skjer jo i vår tids mediehverdag.

Tren for å leve, eller lev for å trene? Det er kanskje spørsmålet vi burde stille oss til tider. På den ene siden gjelder dette spørsmålet de som føler at de må trene ofte og hardt, men den første delen gjelder også de som ikke er fysisk aktive.

For en del av oss kan det være nok å se bakover på familietreet. Ei jeg kjenner har foreldre som stadig vekk var ute på tur, og det var rask gange de var kjent for. Joda, de stoppet opp og snakket med kjente, og det så alltid ut som om de hygget seg. Turvanen har de fortsatt med, også nå når de er i åttiårene begge to. Farta er kanskje redusert noe, men de er spreke som få.

I andre familier, var hverdagsvanen mer á la Gerd Kristiansen. Røyk og kaffe var det første som stod på menyen. Sakte turer med eller uten bikkje var også et hverdagsfenomen. Jeg så aldri svetteutvikling. Mannen døde midt i femtiårene, og den direkte foranledningen var fedme. Hans kone lever fremdeles med velutviklet kols og osteoperose. Røyken har hun derimot lagt på hylla.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en dikotomi, men dette er et blogginnlegg, ikke forskning. Selvom eksemplene jeg bruker nok ville blitt støttet av forskning/støtter gjeldende forskning.

Men vi da.... Hva skal vi gjøre, vi i førtiåra? Vi har blitt tatt igjen av det såkalte alderstillegget, stressmomenter og sofalivet. Skal vi avskrive trening som hysteri?

Beklager, det er uaktuelt. Det er på tide å kjenne på sin egen kropp som et tempel. Det er på tide å kjenne at man lever. For å leve, må man utfordre kropp og sinn - også hjernemuskelen. Det er ikke alltid man kan vinne over alle andre. Det er ikke alltid man kan vinne over noen andre. Den eneste du alltid kan vinne over er deg selv.

Min oppfordring er derfor, til Gerd Kristiansen og alle andre som lider under tanken om at trening er hysteri: Vær mer fysisk aktiv. Skaff deg derav flere aktive år her på jorda. Tren for å leve, for du trenger ikke å leve for å trene.

Fanatisme er alltid hysterisk.

Med vennlig hilsen ei som tidvis kan betraktes som hysterisk treningsnarkoman. Dessverre(?) kureres dette raskt med skader.

mandag 13. mai 2013

Veien til Holmenkollstafetten 2013

Høsten 2012 fikk jeg vite at jeg skulle i konfirmasjon til Oslo ei langhelg i mai 2013. Jovisst var jeg skadet, og visste at veien frem til heling kunne være lang, men intet er jo som å ha en laaaang vinter å trene seg gjennom foran neste sesong. Dermed var det bare å sjekke opp om det ikke kunne være et løpsarrangement som kunne passes inn i denne ovale Oslohelga. Og jovisst var det det - selveste HOLMENKOLLSTAFETTEN!!!

Jeg jublet, og tenkte at det å tromme sammen et lag på 15 personer innenfor Northern Runners-nettverket ikke kunne være noen sak... Vel, det var noen som meldte sin interesse, men ikke nok til at jeg torte å melde på noe lag. Etterhvert som 2013 vandret avgårde med stormskritt, og løpeformen ikke ble noe bedre, mista jeg håpet. Da var det heldigvis andre som tok opp stafettpinnen. Nettverket Northern Runners er jo fabelaktig sånn sett! Når folk til og med hadde flyttet på konfirmasjon, stilte opp for å løpe to etapper og viste stor entusiasme, var det bare å hoppe i det.

Til slutt var 14 av femten etapper tatt, og min skjebne ble sisteetappe. Fra maratonporten, og inn for å løpe 500 meter på selveste Bislett. Hjelpes meg vel. Jeg så for meg at beina ikke klarte å holde meg oppe, og allskens rare situasjoner... og ikke har jeg rørt meg raskere enn i gangfart på banedekke tidligere heller.

Men stille opp, ja, det var jeg jo nødt til! Man psyker ikke ut og lar et helt lag lide! Etter to dager med bolle- og kakebaking til konfirmasjon, var det derfor klart for å møte resten av laget. Flotte, motiverte folk som hadde løpt mange ganger før i år.

Det ble en hustrig opplevelse å vente på veksling. Ferdig oppvarmet, torde jeg ikke annet enn å stå og vente i målområdet. Det ble ei stund å vente, og ivrig som få tok jeg i mot pinnen og guffet på det jeg hadde. Litt innpå Bislett stivna lårene, og jeg løp så godt jeg kunne på to tømmerstokker. Jeg hadde mest lyst å stoppe for å gå, men det er helt umulig på slikt et sted. Jeg kom meg i mål, Northern Runners hadde fullført med eller uten stil. Livet var fantastisk, og blodsmaken i munnen satt igjen lenge etterpå.


Den flotteste buketten av alle - Northern Runners klar for Holemkollstafetten 2013
(foto: Jarle Normann Nilssen)

onsdag 1. mai 2013

Hvil deg nå, du er sliten

Restitusjon. Det er så vanskelig når kropp og sinn bobler over av treningslyst.

I dag, onsdag, er kroppen stinn av trening etter ei tettpakket karatehelg, ei kort styrkeøkt på mandag og karatetrening igjen på tirsdag.

Det kommer en kort, hektisk sesong. Siden det er 1. mai, løp mange i løpernettverket Northern Runners Ulfstindmila. Mange flere enn da jeg var med i fjor http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/05/ulfstindmila-heftig-og-begeistret.html?spref=fb Jeg innrømmer at det kriblet i beina, men fornuften vant. I år har jeg ingenting å gjøre på asfalt i knappe ei mil. I alle fall ikke på dette tidspunktet.

I stedet skal jeg jogge/løpe 650 meter i slengen fram til 11. mai. Det er jeg nødt til, for i år blir første - og muligens siste - gang jeg skal være med på Vårens vakreste eventyr, selveste Holmenkollstafetten. Jeg skal til og med ha siste etappe på Bislett. Det blir stooort! Her kan du se de 15 etappene: http://www.youtube.com/watch?v=vdlMnqlEGdE&feature=youtu.be

Gleder meg som en unge. Og gruer meg, men mest av alt - gleder meg! I mellomtida skal det lyttes til kroppen. Sliten kropp = hvile! Trur eg...

........
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge

Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
....  (Jahn Teigen)