Follow by Email

lørdag 30. juni 2012

Gjennomført MSM!

Selvportrett: Fullført!
Labb og Line for ungene, 10 km for de voksne. I løpet av noen timer nå på kveldstid er det over.

Rapport kommer i morgen. Nå skal vi nyte følelsen av å være ferdig og være veldig fornøyd. Jeg rakk ikke å komme inn på timen. Til det hadde jeg ikke dagsformen inne. Likevel er jeg så utrolig fornøyd med at kneet holdt. Det protesterte ikke ett sekund av veien. Resten av meg derimot... Jeg er nå likevel spent på nettotida. Vi ventet veldig lenge for å komme i gang. Kanskje ble det ny pers likevel?

I alle fall: Mitt første Midnight Sun Marathon er ferdig. Nå skal vi heie frem alle løpevenner på halv- og helmaraton. Målet for egen del er oppnådd: Jeg stilte til start. Jippi!






Unger blir malt før Labb og Line-løpet.


Skikkelig fullt i startområdet.

Snart avgang!


Løpeeventyrstemning i Tromsø. Midnight Sun Marathon med fem distanser Labb og Line for ungene, Coop minimarathin (4,2 km), Adidasmila, Toro halvmaraton (2,1 mil), Front maraton (4,2 mil). Deltakere fra hele verden.

Om 1 timer og 20 minutter starter Labb og Line-løpet som vi løper med ungene. Om 3 timer og 20 minutter starter mila for oss voksne.

Nervene er der. Gleden er der. Klar eller ikke. Nå skal det løpes.

Velkommen til neste år til dere som ikke starter i år! Lykke til alle dere løpevenner som skal ut på veiene i kveld - uansett distanse!




Sol og flott vær i går.
I dag er løpeværet grått, med et lett regnskyll.

torsdag 28. juni 2012

Vibram Five Fingers

Der kom det. Det måtte skje. Det første par Vibram Five Fingers kom i mitt eie. Hvem vet, trolig var det fargen som gjorde utslaget. Slik er det visstnok med oss damer. Det siste paret i min størrelse lå og ropte på meg i hylla.

Etter å ha knotet en hel masse med prøving (det er vanskelig å få hver tå inn i sitt respektive rom), kjetes det ikke bare behagelig ut å ha dem på seg for første gang.

Hittil har de bare vært brukt innendørs, ja og litt på verandaen. I juli skal de ut på en kort tur. Med mine føtter inni. Gleder meg, og er utrolig spent! Rapport følger selvsagt.

mandag 25. juni 2012

Med et kne inn i Midnight Sun-eventyret

Kneet mitt tålte ikke gårsdagen, men hva var det egentlig som var så utålelig? Var det springe-så-fort-jeg-klarer/gå rolig-turen (3x1km), eller var det svømme litt over 50 meter?

Resultatet er i alle fall det samme: Ingen jogging, ingen svømming, ingen trening utover styrke før lørdagen. Altså: Ingen optimal forberedelse, men gjennomføre vil jeg. Om kneet ikke er villig til å løpe/jogge, håper jeg det klarer å gå (hinke?).

Alt er ordnet. Ungene får til og med ligge over hos en vennligsinnet nabo med barn på samme alder. Det store målet er i sikte. Jeg skal, jeg vil, og jeg får det til om kneet bestemmer seg for å ha en god dag på lørdag.

Nå gjenstår styrkeøkter. Stelle pent med kroppen, og å tenke positivt frem mot den store dagen. Fem dager igjen. Jeg trenger alle heiarop jeg kan få. Om noen føler for å jogge noen meter ved siden av meg, er dere hjertelig velkomne til det.

Til alle som vurderer godstolen: Vær med som publikum i hvert fall, og hei oss frem!

Til alle som skal løpe: Jeg ønsker dere lykke til, og håper alle mål nås! Heia-heia-heia!!!


søndag 24. juni 2012

Knetest før Adidasmila

Veien frem til mila under timen synes
lengre enn de 6 dagene jeg har til
rådighet.

Adidasmila har vært målet i et år nå. Mila under timen var målet.

Så ble jeg skadet i kneet to uker før. Jeg har ikke prøvd å jogge etter skaden, men i dag måtte jeg bare. Det er jo et poeng å vite hvor man står. 3 x 1km intervall.

Jeg er rusten. Å jogge føltes som å føre en gammel holk fremover. Mila på timen har jeg mista troa på, men jeg skal fullføre.

I dag var det ikke bare tid for testtrening av kneet, men også psyken. Psyken feila, men staheten er der ennå. En gang skal jeg vel klare det.

Holder kneet? Jeg håper det. Holder kroppen? Jeg håper det. Blir det en kamp mot klokka? Jeg tror ikke det, men håper jo. Holder psyken? Det tør jeg ikke å tenke på!

Om ei uke vet jeg.







Prestvannet kledt i sol. Da er det vanskelig å la tankene bli for mørke.
Som en kjent filmskikkelse sa: "I'll be back!"
 

onsdag 20. juni 2012

Ti kilo vennskap

Etter noen dager med skade og hvile og følelsen av å råtne på rot, har kneet blitt merkbart og mye bedre. Jeg kjenner tidvis litt til skaden, og jeg merker at jeg stadig beskytter meg for stillinger jeg vet kan gjøre vondt. Jeg hadde hatt aller mest lyst på en joggetur i dag, men kjente at det fort kunne gjøre vondt verre. I stedet ble det ei godt kontrollert styrkeøkt med og uten kettlebells.

Vi har endelig fått en tikilos kettlebell i hus, og målet for kvelden var å bli gode venner med den. De nye kettlebells'ene hadde for ru overflate på håndtakene for myke kontorhender, og de måtte derfor slipes godt ned. Jeg lyktes med målet, men ble svart i håndflatene av slipestøv. Nå i ettertid kjenner jeg det svir litt, men vi får se om det må mer sliping til eller om ordentlig reingjøring gjør susen.

Jeg merker at fokuset ikke har vært på kettlebells på ei god stund nå. I noen øvelser må jeg faktisk gå ned et par kilo. Ikke bra, men vi har en plan - og den gleder jeg meg til å følge... Etter MSM!


"Min" tikilos kettlebell til høyre. Den på 28 kilo overlater jeg til andre å gjøre
seg til venns med - enn så lenge...

tirsdag 19. juni 2012

Litt småskader må påregnes




4,5 treninger på sommerleir, eller rundt 7,5 timer på 48 timer (foto: SvenJonsson, Tromsø karateklubb)
  Dette er ingen sutreblogg.

Joda, jeg vet: Man skal lytte til kroppen sin, og alt det der. Jeg gjør det, men enkelte ganger må man satse: Jeg hadde vært med på fire treninger fordelt på 48 timer. Den femte treninga på disse 48 intense timene, var katatrening for brun- og svartbelter. Så lenge jeg ikke konkurrerer eller graderer meg i karate, er dette et høydepunkt i treningssammenheng. Å få gå høyere kata i 1,5 timer med en shihan til å rette på seg, og som tidligere nevnt på denne bloggen, så rettet han på meg. Ah, for en herlighet!

Jeg inntok min sedvanlige plass rett foran shihan. Knærne kjentes slitne ut, men jeg tålte godt å gå vanlige stillinger. Helt til de virkelig dype stillingene kom i en av mine favorittkataer - Garyu (se kataen her: http://www.youtube.com/watch?v=w1EBueJPDCw ). Da kom det et smertevonde fra utsida av kneet som strålte opp i lårmuskelen på samme side. Jeg prøvde å fortsette uten å gå ned i stilling, men det var umulig. Å sitte i seiza var helt umulig, og den eneste muligheten var å deise ned på gulvet, mens tårene spratt av irritasjon, flauhet og vondter.

Det fine ved å sitte der, var at jeg kunne være stolt over de andre svartbeltene fra klubben. De gikk solide kata!

Resten av lørdag og hele søndagen gikk med til å hvile og å få teipet kneet. Det var hovent, men reagerte bra på fysioterapeutens forsøk på å finne ut om menisken hadde røket. Vi konkluderte fornøyd med at dette var for småtteri å regne. Jeg er utrolig godt fornøyd med å ha fått med meg 4,5 treninger på 48 timer. Litt småskader hadde jeg regnet med. At den ene skaden ville være i kneet, var jo ikke akkurat heldig. Så lenge det går over, er medisinen fortsatt trening.

Jeg prøvde å trene litt styrke mandag, men det var nok litt for tidlig. I dag kjennes alt så meget bedre, og det er bare å håpe at fremgangen fortsetter i samme tempo. Da skal jeg snart være ute på veiene igjen, for neste mål er jo Adidasmila under Midnight Sun-arrangementet. Det er nok godt mulig jeg må justere målet om å komme under en time, men nærmest mulig... Det håper jeg fortsatt på!


Neste mål...


Tromsøkarusell fra sidelinja

Med et aldri så lite (håper jeg) skadeavbrekk, ble det mulig å se på innspurten av Tromsøkaruselløpet Tromsøhallen - Sør, 6,2km. Det hadde vært mye mer bakkete enn hva jeg hadde innbilt meg, og jeg har derfor lovt meg selv å prøve den ut en gang. Når en pressefotograf stilte seg opp og tok bilder, fikk ungene blod på tann. Noen bilder ble ikke så verst, og de må jo deles! Her er ungenes sportsbildejournalistikk:













mandag 18. juni 2012

Juniorgradering

I kveld var det sesongavslutning for de yngste i karateklubben med gradering. Sensei Øystein stilte som habil sensor, mens jeg ordnet det praktiske med alt det dette innebærer. Det gikk fem ganger saktere med et dårlig kne i alle fall! Over tjue av de yngste stilte til gradering. De stod der spente, på rad og rekke. Helt stille og konsentrerte. Utrolig når de hadde lekt og kost seg bare minuttet tidligere.

Jeg er godt fornøyd med juniorene. De har lært mye, og at de har klart å finne ut av mønsteret på kataen er en god indikator på det. Det er ikke alltid helt enkelt å henge med i ulike stillinger, slag, spark, vendinger, mønster og kamp. Eller for å si det slik (hentet fra Tromsø karateklubbs websider):

Tidligere aspirant, nå har han trent
ivrig i to år. Endelig blåbelte!
"Progresjon tar tid. For at en bedre skal forstå undervisningen innen kyokushin-karate er det utarbeidet syv punkter som gjør det lettere å skjønne hvorfor utviklingen er trinnvis:
  1. Posisjon – stilling.
  2. Balanse – stilling under kontroll.
  3. Teknikk – korrekt utførelse.
  4. Koordinering – balanse og stilling under kontroll ved utførelse av teknikk.
  5. Hurtighet – bedre og hurtigere utførelse av ovenstående.
  6. Kraft – mer kraft i utførelsene.
  7. Refleks – alt ovenstående blir naturlige bevegelser."
Jeg håper alle juniorene kommer tilbake til høsten med ønske om å trene og å lære mer karate. Dette kan bli veldig bra!

Alle bestod testen denne gangen, og alle fikk vel fortjente nye grader. En del skulle også skifte beltefarge, og det er kanskje det gjeveste av alt.


søndag 17. juni 2012

Sayonara

Sommerleira ble avslutta med gradering i dag. Tre av Tromsø karateklubbs faste slitere graderte seg til shodan - svart belte, og klarte det. Hurra! Jeg håper det blir et puff i riktig retning til å fortsette treninga. Det er nå det begynner.

Jeg hjalp bare litt til i organiseringa i dag, så tok jeg meg fri til familien. Med kneskade er det jo heller ikke noe særlig å være veldig aktiv. Jeg er veldig stolt over at karateklubben har kommet seg opp på et veldig godt nivå, noe som særlig vistes på katatreninga i går. Gratulerer til sensei Bjørn og våre andre, dyktige trenere som har klart oppgaven. Det er lagt ned noen års arbeid her.

Sayonara til våre russiske venner. Nå er det et helt år til neste sommerleir.

Noen av juniorene mine gjør sitt beste på den siste treninga.

Staute brunbelter fra klubben vår!

Shihan forteller hva som skal gjøres

Mer talent fra TKK!

Russisk shihan som koser seg med trening

Sensei Bjørn (i bakgrunnen) smiler seg gjennom shihans tynetrening.

...mens andre har det litt tyngre.

Mange karateka på trening.

lørdag 16. juni 2012

Artig så lenge det varte - en trist sorti

Sommerleira til Tromsø karateklubb fortsatte for fullt i dag. Det var siste dag med treninger, og jeg hadde i utgangspunktet tenkt meg på tre av tre treninger. Etter første økt merket jeg at venstre kne var i ulage. Huff og huff! Jeg bestemte meg likevel for å gå på den neste, som rett og slett er årets høydepunkt i min karateverden: katatrening for svart- og brunbelter. Kata til høyere grader. Jippi, og veldig blandet med angst for rett og slett ikke kunne dem godt nok.

Midt i treninga går vi en kata med veldig dype stilinger. På den første skar smerten gjennom kneet, og jeg sa takk for meg. Kneet er fremdeles vondt når jeg bøyer det. Vi får se hva en dags hvile vil si, men det var ingen hyggelig sorti.

På siste trening måtte jeg være tilskuer og fotograf, mens de andre svetta og hadde det fint. Misunnelig, så misunnelig som bare en med skade kan være. Håper dette bare er et varsko... Selvfølgelig har jeg krangla med laptopen, så i dag blir det ingen bilder. I morgen, kanskje....

fredag 15. juni 2012

Dunsten av karateleir

Noen av våre russiske venner, disse er fra Moskva, slapper av
foran dagens siste økt.
I dag har jeg overlevd to treninger på sommerleira. To treninger rett i front av shihan Yakunin, 8. dan fra Russland. Lærte du ikke i går, spurte samboeren, kunne du ikke stilt deg en annen plass? Eh, nei, her står vi etter gradering, og den som har oppnådd den beste plassen er jo faktisk meg. Når vi er fem rekker, står jeg altså vel en meter rett foran shihan.

Russere - og dermed også vi - utfører en god del ritualer der jeg har en viss følelse av at shihan Yakunin er den store avguden. De to andre shihan han har med seg, vet jeg ikke engang navnet på. De er som hans høyre og venstre hånd.

Nå er sommerleirfølelsen definivt til stede. Rundt 80 mennesker er til stede i dojoen. Det er varmt, det er klamt, og konsentrasjonen er på topp. GI'en var klam og kald etter første trening. Den hadde ikke rukket å tørke ennå. Det hadde heller ikke den som ble lagt i maskina tidligere i dag. Svetten siler raskt. Etter en sesjon på trening, sitter vi i seiza. Ventilasjonen er på, og en kjølig, behagelig bris treffer ansiktet. Svetten renner, noe treffer nesetippen og drypper videre, noe renner ned kinn og overleppe og blir liggene mellom leppene. Man må sitte helt stille. Øynene er lukket. Kroppen konsentrert om pusten. Avslapning. Svette. Dunsten av fersk og gammel svette. Dunsten av karateleir.

Så er det på'an igjen! I morgen tidlig er det trening, atter ei trening og kanskje enda ei trening. Livet er så herlig når jeg kan konsentrere meg kun om trening!

Irina og Tatiana - våre flinke tolker. De har en stri tørn nå.

torsdag 14. juni 2012

Shihan Yakunin

Sommerleir i Tromsø. Jeg har gledet og gruet meg om hverandre. En halv time før treninga starta var dojoen full av folk. Mange av dem var fra vårt store naboland i øst. Jeg har aldri sett så mange mennesker samlet til trening i dojoen før. I morgen kommer enda flere. Plutselig virket den store salen liten, men jeg ble utolig stolt over at den faktisk kan romme såpass mange. Jeg fikk ikke til å telle oss engang i dag.

Shihan Yakunin. Russer med åtte striper av gull tett i tett på sitt svarte belte. Vi stod ferdig oppstilt og ventet på ham. Først kom to andre russiske shihan med fem-seks gullstriper på beltene sine. Til sist kom hovedpersonen. Det var en hilsekodeks som vi ikke var vant til både før og etter trening, men det var likefullt berettiget. Det er en ære å ha en slik kapasitet i Tromsø, og han skal tas respektfullt i mot.

Jeg befant meg midt i salen, og det hadde gått opp for meg at shihan kom til å stå rett foran meg gjennom hele treninga. Ingen å gjemme seg bak. Høyest graderte av hunkjønn. Hjelpes meg vel... Jeg var skikkelig nervøs, og gjorde en del slurvefeil som ikke gikk ham hus forbi. Jeg tror faktisk jeg var den eneste han rettet på, og det opptil flere ganger gjennom hele treninga. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var tekniske finesser jeg ikke hadde fått helt med meg, og jeg likte å bli retta på igjen.

Treninga krevde både at hodet var på rett plass og at bein og armer ville lystre. Jeg kan like instruktører som sine saker så bra at jeg får gehør fra beina mine - at de faktisk sparker til hodehøyde når det er meninga. Jeg liker også instruktører som gir oss fantastiske kombinasjoner som føles naturlig for kroppen å utføre. Begge deler gjelder for denne shihan.

Etter trening måtte jeg bare krølle tunga og snakke på mitt gebrokne og avglemte russisk, bare for å få tatt et bilde av den fantastiske shihan Yakunin og meg selv... I morgen kommer et der begge er i GI. Det har han lovet. Dette tegner til å bli ei super leir!




Shihan Yakunin og jeg foran Tromsø karateklubbs dojo (foto: karateka fra st.Petersburg)


Ny dag, ny utfordring!

I kveld starter sommerleira i kyokushin karate opp! Fra klokka sju til ni forventes det hardkjør, sånn bare for å sette standarden... Over 80 deltakere er påmeldt, av dem er det rundt 30 russere. Her hjelper det ikke med stål i bein og armer. Man skulle helst vært lagd av jern. Heldigvis er det ingen som er det, selv ikke russerne.

Jeg er spent på hvor mange av treningene jeg får med meg, og håper det dukker opp mange kjente fjes også på leira!

OSU!

onsdag 13. juni 2012

Tredje Tromsøkarusell - Folkeparken 7 km

Det var bare å være klar for en heidundrende start på ei herlig "helvetes"uke: 7 km asfalt i Tromsøkarusellen skulle nedløpes.

Etter Eidemila på lørdag hadde jeg mentale problemer. Jeg blir rett og slett så utrolig sliten i hodet etter å ha tatt ut mitt ytterste i løpet av ei mil. Det måtte mye positiv bearbeidelse av meg selv til, og det var utrolig mange, innskutte, negative følelser og tanker som rett og slett måtte skyldes vekk. Det hjelper godt på at jeg har startet arbeidet med å rette opp kroppen min, og det er det bare fysioterapeuten i mitt liv å takke. Jeg tror nok ellers jeg ville hatt store problemer med å fortsette treningsprosjektet mitt.

Jernviljen er dessverre ikke så fremme hele tida. Blant annet sliter jeg når kroppen har fått nok ute i løypa. Det vil si at psyken sliter. I dag måtte jeg gå noen skritt fire ganger før jeg begynte å jogge igjen. Det ble veldig tungt etterhvert, selvom jeg prøvde å henge meg på de som løp forbi og selvom jeg løp forbi et par stykker. Jeg får ikke så mye igjen som jeg kunne ha fått av frasparket mitt da jeg har beinstilling som en pingvin på land. Nei, jeg er ikke snill med meg selv.

Det jeg ER fornøyd med er at jeg faktisk stilte til start og gjennomførte. Jeg er veldig fornøyd med å ha klart å sette inn et ekstra gir i innspurten, i oppoverbakke, også det ved hjelp av min kjære som løp sammen med meg. Jeg er også fornøyd å ha fått framløpt, og fulgt, den siste som kom i mål. Det er jo intensjonen i løpenettverket Northern Runners. Endelig ble det min tur! Flere ut i joggesko!

Gruppebilde, like etter målpassering for min del (foto: fra Vidar Hanssen, Northern Runners)

Kjenne at vi lever?

Det er mange måter å kjenne at vi lever på, og å strekke seg litt lenger. Nærmeste uke er tenkt å bli et hardkjør av trening med sommerleir i karate og to Tromsøkaruseller, en i hver ende av leira. Målet er å klare det, og å se frem til neste økt samtidig som familien og en tidvis stressende kontorjobb skjøttes. Det vil være min måte å kjenne på det å leve med kroppen. Andre må ha det slik: http://vimeo.com/42632868 

lørdag 9. juni 2012

Eidemila - et hektisk liv

Med kun små justeringer fungerte familiens kabal (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/06/legge-kabal.html) denne lørdagen. Ungene var nok litt mifornøyde med å skulle bli med: "Ho mamma spring jo bare saktere og saktere!" sa minsten. Der fikk jeg den! Det ble nok vel hektisk, men jeg er ikke sikker på at det hadde noe å si på tidene på mila for de voksne. Restitusjonen for min del derimot...

Brynjar og jeg var de to Northern Runners som starta halv elleve
i dag. Brynjar kjørte en kjapp 3 km, mens jeg ville i mål på 10 km før
konkurranseløpet med tidtaking starta. Det klarte jeg i hvert fall!
To Northern Runners stilte til start klokka halv elleve denne lørdagen. Begge for å få familiekabalen til å gå opp - en skulle løpe tre kilometer, jeg skulle ei mil. Jeg kjente allerede ved jogginga fra skolen til startstrek at dette her kom til å bli tungt. Og tungt ble det. Den første halvannen kilometeren brukte jeg på litt slalomkjøring mellom ivrige og skjønne barn som løp tre kilometer sammen med foreldrene sine. Skikkelig søtt!

Etterpå var det kun jeg. Og de som løp forbi meg. Tre kilometer ut i løpet, vurderte jeg å ringe samboeren slik at de kunne plukke meg opp. Jeg kunne da ha kjørt hjem, dusjet og spist uten noe stress. Å nei, der sa staheten fra. Slikt kunne jeg da ikke gjøre. Etter å ha slitt meg fram til vendepunktet på vel fem kilometer, fant jeg ut at dette skulle gjennomføres. Fem kilometer gikk forresten på 30:47. Da skjønte jeg (om ikke før) at det ikke ble et milløp på timen.

Stahet, ja, det var det som gjaldt denne gangen. Den siste bakken før mål var ufattelig tung. Jeg var lykkelig når jeg så seilene mot mål, og utrolig misfornøyd med løpet. Sliten og tung i kroppen. Likevel, det ble ny pers.: 1:03:42.

I dag ble jeg faktisk av Thomas Føre (Northern Runners): http://www.youtube.com/watch?v=gS2-0Y7XK-M&fb_source=message Det er veldig lærerikt å se seg selv "gakke" avgårde. Her hadde jeg nettopp passert sju kilometer, og var kjempesliten. Fint å kunne vise til fysioterapeuten for å jobbe videre med muskulaturen.

Deretter var det løp med tidtaking, og mange Northern Runners på startstreken. Godt å være ferdig i dag!

torsdag 7. juni 2012

Å legge kabal

Eidemila, Tromsø løpeklubbs arrangement i Tromsøkarusellen. Generalprøven før Adidasmila under MSM... Jeg har telt på knappene, fram og tilbake, gang etter gang. Vurdert, prøvd å finne løsninger. Helt sikker på to momenter: 1) samboeren skal få løpe, 2) en av oss må være med på korkonsert med eldstepia (og passe ungene). Eidemila starter kl 12. Konserten starter kl 13. Logistikken vanskelig-, for ikke å si umuliggjøres.

Løsningen: Jeg stiller i mosjonistklassen 10.30. Mann og barn kjører meg ut. Om lag en time seinere ruller kvinner og barn hjem, mens mann kan gjøre seg klar for 10 km med tidtaking. Mor gjør seg  og ungene klar til korkonsert. Vips, der stiller vi 12.45, like før far løper i mål på si mil. Han kan vente på trekning av premier og slikt, og svusj, så er konserten ferdig og vi henter gull og grønne skoger til oss alle...

Det kalles visst å legge kabal, og å få den til å gå opp!

tirsdag 5. juni 2012

Et skjær i treningsgløden

Ulykker skjer når en minst venter det... Eller kan jeg kalle dette en ulykke? En skade? Venstre skulder slo rett og slett krøll på seg under karateinstruksjonen min i går. Jeg merket det ikke så godt da, men fikk stadig vondere utover kvelden. Fikk massasje og alt mulig, men det hjalp ikke. I dag dro jeg på karatetrening med håp om at den skulle bli bedre når musklene ble varme. Den gang ei. Utrolig trist å måtte stå over siste del av treninga, men da hadde jeg bare lyst å grine av smerte. Stod der og følte meg unyttig, og hadde veldig lyst på den treninga jeg så at jeg gikk glipp av.

Nå skal jeg forhøre meg med hjemmets fysioterapeut. Er dette noe han kunne tenke seg å se på? Det blir i hvert fall Ibux på meg. Både lokalbedøvende krem og tabletter. Hmpf! Et skjær i treningsgløden!

Vond skulder, og det vises til og med ikke!!

søndag 3. juni 2012

Ny kilometerrekord!

Universitetsområdet med mi gamle
kontorutsikt - opp mot hoppbakkene.
I dag tok vinteren sommerpause i Tromsø. Vi var ikke helt på hugget, og hadde annet enn turplaner på programmet. Det måtte jo kompenseres med en lengre joggetur.

For en gangs skyld tenkte jeg løype før kilometer. For de av dere som er kjent i Tromsø, så gikk turen til Breivikahallen, videre til bakken opp mot Stakkevollfeltet, bort Hansine Hansensveg til UNN, videre oppover til veien som deler Teorifagbyggene, opp til gangfeltet som følger Tverrforbindelsen til skibrua, inn til lysløypa ovenfor Grønnåsen kirke. Siden fulgte jeg lysløypa til Charlottenlund og videre rundt Prestvannet, tilbake til Tromsøhallen og ned til Dramsveien og hjem.

For de av dere som ikke er lommekjent, var det ei rute med mange oppoverbakker de første seks kilometrene, mens de neste seks bestod av et temmelig sugende underlag i lysløypa. I alt ble det 12.89 km. Jeg har aldri kommet meg så langt i løpet av en treningstur før. Tida snakker vi ikke om, men opplevelsen av å ha jogget langt var LYKKE!

Det kjentes fremdeles tungt å jogge i lysløypa, men det hadde tint og tørket utrolig godt opp der bare i løpet av noen få dager. De som skal springe Tromsøkaruselløp rundt Prestvannet i morgen kan glede seg. Det er ikke vått der annet enn på de "vanlige" stedene.


I lysløypa fra Grønnåsen kirke til Charlottenlund
hadde det tint og tørka godt på de få dagene
siden jeg var her sist. Det er fremdeles litt vått hist og her,
men det går godt an å legge joggeturen hit.



Rundt Prestvannet var det tørt og fint. Alt ligger an til glimrende forhold for de som skal løpe Tromsøkarusellen i morgen. Lykke til!