Follow by Email

mandag 30. desember 2013

Tilbakeblikk

Det er dagen før den siste dagen i 2013. Vi er inne i ei tid der sedvanen er å se tilbake på året som har gått. Jeg har kasta et blikk på bloggen min. Jeg ser på målene mine. På alt jeg ikke har oppnådd - og på alt som tross alt er oppnådd.

I høst har jeg ikke oppdatert denne bloggen. Det betyr ikke at jeg ikke har trent. Kanskje snarere tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på trening, og samtidig forsøkt å være ei god (løve)mor, kjæreste - og arbeidstaker. Jeg har kjent mye på hvor sliten jeg er, og hvor lei jeg er av å administrere familiens liv etter å ha administrert på jobben. Heldigvis har jeg en samboer som stiller opp for overivrig kjæreste og barn som trenger skyss og aktiviteter.

Mot slutten av fjoråret, satte jeg opp temmelig mange mål for våren 2012. Det skal jeg ikke gjøre i år. Å bruke for mye tid på egne interesser, fører til at ungene savner meg - og at jeg savner ungene (enda mer). Høsten har gått til mange aktiviteter. Mest av alt kyokushinkai karate der jeg har vært instruktør og trent selv. Det er nok der hjertet mitt er, og det kommer jeg nok til å holde på med videre. I tillegg har jeg fått svømmeopplæring en gang i uka. Det har vært fantastisk!

Jeg har lyst til å gjøre alt. Det er problemet. Jeg har lyst å trene kyokushinkai karate, kettlebells, jogge, sykle, svømme, yoga...og sikkert flere ting. Samtidig vil jeg fokusere på den hjemlige sfæren. Ei stund fremover nå kommer jeg til å fokusere på kyokushin og hjemmet, så får vi se hva det blir til etter hvert. Det beste hadde vært å få ungene interessert i det jeg foretar meg. Aktivitet er jo en flott arena for å være sammen.

Jeg forstår dette: Jeg er god nok, men jeg er ikke perfekt. Å hige etter perfeksjon, betyr i mitt tilfelle å hige etter å mislykkes fordi jeg aldri føler at det blir godt nok. Jeg må trives med det jeg holder på med for å takle all aktiviteten det medfører, men jeg må også passe på at det ikke overstiger et visst stadium der aktiviteten går over til å bli stressrelatert.

Målet flytter seg alltid lenger frem. Vi blir ikke tapere dersom vi ikke når
alle våre mål, men vi taper dersom målene overskygger det som vi skal
oppleve på vår vei dit.

 

torsdag 8. august 2013

Oslo maraton - sorti før start

Det blir ingen reprise av fjorårets løping gjennom Oslos gater på meg i år.
Triste greier!
Jeg har jo lenge visst at det ikke ville bli noen halvmaraton på meg under Oslo maraton 21. september i år. I det lengste hadde jeg håpet å dra nedover for å bytte distanse til 10 km. Nå har jeg tatt til vett. Det blir for mange reiser, og en for travel høst. Og for dyrt. Man kan ikke være med på alt som høres artig ut. Selv om det sikkert blir tidenes klubbtur for Northern Runners med over 70 deltakere.

I tillegg sliter jeg med føttene mine. Fysio'en har lovt meg trening som kommer til å bli slitsom. Slitsom? Om det hjelper, gjør jeg nærmest hva som helst for å kunne fungere bedre. Kanskje jeg til og med kan løpe en dag - ikke bare jogge?

Startnummeret mitt til Oslo maraton, derimot, er solgt. Jeg ønsker meg selv bedre lykke neste gang!

søndag 4. august 2013

Movikhammaren med dårlig kondis


Oppoverstigninga mot Movikhammaren. Jeg ble sliten i varmen!

Det er lenge siden jeg var på Movikhammaren sist, tre år siden, mener jeg. Da var det fem barn i alderen 3 til 6 år med. Jeg husker de eldste syntes turen var endeløs. De ble lurt av vardene flere ganger, og det minnet brakte smilet frem i meg denne gangen.

Oppstigingen var akkurat som jeg husket den. Strikkmotoren i meg gjorde at jeg måtte ta en del pustepauser innimellom. Triste greier, at man ikke har annet å skylde på enn dårlig kondis. Når jeg kom opp på "flata", måtte jeg stoppe opp og kjenne etter om jeg egentlig koste meg og hadde en fin tur. Jeg hadde ikke helt blåsebelgen å puste gjennom slik som i Kløftbakken, så egentlig var det bare å rusle på og kose seg resten av turen.



Ikke den, ikke den, men den, ja. Sist jeg/vi var på Movikhammaren, var det verste
for ungene å stadig vekk bli lurt av vardene.

Jeg har så lyst å gå mer oppover, og å ha varierte turer. Gleder meg allerede til neste, men nå må jeg hvile litt også. Det er ikke bare kondisen det er noe galt med, det er mangel på hvile også.

Jeg fikk lyst å gå videre til Linken, men det får vel være måte på med mann og barn ventende hjemme?


Motlysbilde - fantastisk utsikt over Tromsøya og områdene rundt.



fredag 2. august 2013

Krokvannet - Jeg får krus i år!

Utsikt fra Krokvannet mot Tromsdalstinden.

Jeg har brukt år på å venne meg til tanken å gå på fjelltur alene. Fjelltur har alltid vært et prosjekt for to eller flere. Når jeg har følt meg i dårlig form, har jeg også unngått det. Jeg har alltid vært engstelig for å være ei sinke, og det har vært utrolig vanskelig å kose seg.

I år har noe skjedd mentalt. Jeg går riktignok de letteste toppene, men jeg går alene. Jeg går gjerne raskt, det vil si - raskt for meg, men jeg koser meg også. Jeg kjenner på hvor godt det er å komme ut på tur.

Det er riktignok enkelte kriterier som bør være på plass før jeg tusler ut som ensom ulv:
1) Været må være ok. Det må ikke regne eller være for mye tåke.
2) Det skal være en lett og relativt kort tur.
3) Jeg har vært der tidligere, og kjenner terrenget.
I år har jeg gått tre Ti på topp-turer alene, tre med mann og barn, og en med mannen. I går gikk jeg min hittil siste tur alene. Det var min sjuende dette året. Jeg er såre fornøyd med å ha klart å samle topper til årets krus. Samtidig håper jeg det ikke blir årets siste Ti på topp. Jeg har så mange jeg har lyst til å gå!

Et solstreif falt på postboksen idet jeg kom frem til Krokvannet. En herlig kveldstur nå før mørket kommer.

Utsikt motsols fra Krokvannet.

mandag 29. juli 2013

Brosmortinden og havskodda



Søndag, sol og sommer. Alle barnefamilier med respekt for seg selv syntes å være på vei ut. Det være seg strand, fjell, vidde eller hva som helst...

På toppen av tåkeheimen


Sammen med en annen barnefamilie valgte vi fjellet, og bestemte oss for å dra på ei nærliggende strand etterpå. Brosmortinden var den utvalgte toppen denne gang. Jeg har skrevet om den vakre toppen i et tidligere innlegg: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/07/brosmetinden-og-oppdatering-for.html. Vi så havskodda da også, men den drev vekk. Denne gangen lå den tjukt rundt oss, men vi bevegde oss over tåka hele veien. Ikke var det noen stikkeinsekter heller... En fantastisk tur med andre ord!

Utsikt mot Tromvika

Magiske fjellformasjoner
Etter turen dro vi til Tromvika. Her kjente vi den kalde vinden fra havskodda, men vi rakk et raskt bad med noen svømmetak samt å bli tørr igjen før hele stranda ble dekket av tåkeskyene.



Fullstendig tåkelagt i Tromvika...

søndag 28. juli 2013

Snarveien til Fløya

Fredag var en dag da alt ble vanskelig og ingenting passet til hverandre. Til slutt fant jeg ut at vi fikk ta en fjelltur. Før vi kom oss avgårde, mista jeg motet, og var evig sliten og lei. Det var da ungene erklærte at de var lei av å se på TV og spille, og slikt må de da få betakt for!

Det var altfor seint for en lang fjelltur, for eksempel en tur fra bunnen av Fløya, og ungene var egentlig altfor trøtte. Vi tok derfor snarveien, en tur med selveste Fjellheisen. Det er noe den yngre garde synes er fryktelig stas.



Favorittutsikta mi fra turen opp til varden på Fløya.
 Vel oppe bestemte jeg meg for en tur til på Fløya. Det hører jo sommeren til å ta en tur helt fra bunn til topp, men det blir nok alene. Ungene syntes turen opp var lang nok én gang, men foreslo at de kunne ta heisen opp med pappa mens jeg gikk opp neste gang. De kunne jo bare vente på meg i restauranten og spise masse is i mellomtiden...

Hånd i hånd mot toppen.

lørdag 27. juli 2013

Kløftbakken - "The only way is up!"

Onsdag, midt i første arbeidsuka til samboeren etter endt ferie. Begge ungene var borte på besøk, og da min kjære kom hjem, dukket tanken om fjelltur for oss to opp. Samboeren var ikke sein om å bite på det agnet, og vi ble enige om å prøve oss på en tur i nærheten som vi ikke hadde forsøkt oss på før - Kløftbakken.

Vi kom oss litt seint avgårde, men satset på at det skulle bli en raskt tur til tross for at det var varslet rødt i Ti på topp-heftet (for vante turgåere).

Joda, vi lusket oss pent bortover lysløypa, og starta så stigninga. Og det steg, og det steg og det steg. Lungekapasiteten var tydeligvis ikke skodd for ei slik utfordring. Mens samboeren klarte seg bra, hørtes jeg ut om en blåsebelg. Det var som å gå opp ei uendelig lang trapp som bare ble brattere. Svetten haglet i godværet, og vi ble passert av ei dame som tydeligvis var i langt bedre form enn jeg.

Jeg vurderte aldri å snu. Den beste grunnen til det, var rett og slett at det var for bratt til å gå ned igjen. Jeg ville vært redd for å rulle nedover fjellsida.


På vei opp Kløftbakken. Vakker utsikt!

Når vi kom til toppkassa var det bare velstand i noen minutter, før jeg leste nøye på turen videre. Hjemoverløypa bestod i ei stigning på 100 høydemeter før vi skulle gå bortover og deretter nedover. Jeg må innrømme at jeg ble stressa der og da for ungene, overskride besøkstid og alt det hjemlige. Dårlig samvittighet og dårlig kondisjon passer ikke godt sammen. Vi forlot den fantastiske utsikta som den bratte oppstiginga til Kløftbakken gir deg, og bega oss på hjemturen.

Hjemturen gikk for det meste i et lett fjellterreng helt til vi skulle nedover stien ved Tverrelva. Da viste det seg at det var relativt ulendt den veien også. Etter en del regn tidligere i måneden, var det dessuten glatte partier. Litt utrivelig med andre ord, særlig siden vi hadde det litt travelt med å komme oss hjem.

Jeg skulle gjerne brukt litt mer tid på denne turen, men kommer trolig ikke til å ta den igjen på ei god stund - til tross for at den nok er ei veldig fin treningsøkt. Om en holder seg på beina da.



Svett og varm, mens jeg ennå trodde nedoverturen kom til å gå som en lek.

Det var ei populær låt som het "The only way is up" for en del år siden. Denne toppen ga den tittelen en ny dimensjon. Fint å ha vært der, det er det uansett!

Jamnfjellet - å dra med familien på tur

Sommerværet i Tromsø har vært flerfasettert i år. Juliværet har vært preget av en lang periode med gråvær, selv om vi tromsøværinger gjerne glemmer det så snart sola skinner igjen.

Perioden med dårlig vær var ikke noe særlig for store og små. Ungene hadde mest lyst å være inne og se på tv eller spille, mens vi voksne surret med smått og stort som vi ellers aldri får gjort. Til slutt var vi temmelig lei alle sammen. En dag uten regnbyger, men med truende skyer, var det på tide å komme seg ut. Jamnfjellet stod for tur.

Etter å ha lest gjennom Ti på topp-heftet så denne toppen ut til å være godt egnet som familietur, og ingen av oss hadde vært på stedet før. Dårlig vær fører dessverre med seg ditto innefeber og surhet. Det var ikke lett å komme seg ut. Først måtte dørstokkmila forseres, deretter måtte bilturen gjennomføres, og til slutt måtte vi komme oss i gang når vi kom til bestemmelsesstedet.

Heldigvis var Jamnfjellet familievennlig, ikke for bratte partier, ikke for luftig, og ikke altfor langt å gå. Vi var fint fornøyde med å ha kommet oss opp til postkassen den dagen!

Utsikt fra Jamnfjellet en gråværsdag uten tåke.

Ettersom det var et styr å komme seg avgårde, hadde begge vi voksne tatt på oss feil sko for fjelltur. Jeg hadde på meg terrengsko som ikke passet min fot, og som i tillegg gjorde at jeg sklei flere ganger på den tidvis sleipe og våte stien. Etter så mye nedbør som det hadde vært i dagene før, var det forresten oppløftende at stien holdt et såpass bra nivå! Selv på en å kort tur er gode sko alfa-omega. Vi hadde vondt i føttene i flere dager etter turen.

Verdt å ta med seg var det også at ungene var utrolig fornøyde med gjennomført tur, og det er jo noe å ta med seg neste gang de absolutt ikke vil være med.

En rast som belønning for å ha nådd toppen - med kvikklunsj, glade barn og sure tær

fredag 26. juli 2013

Slaktarhaugen - Gary og jeg

Tirsdag denne uka kom godværet endelig tilbake til Tromsø. Etter uker med regn, rydding og rundvask, var humøret relativt muggent og treningslysten på bånn. Slikt noe er det kun ei sol som kan snu på timen!

Det var på tide å komme seg ut med Gary. Gary er altså min venn sykkelen, en Gary Fisher som jeg verdsetter høyt. Jeg hadde pønsket ut en tur til Slaktarhaugen, og ville sykle til startstedet for å slå to fluer i et smekk. Det eneste aberet med turen var den siste kneika opp Tverrforbindelsen. Etter et par timer i opp- og nedoverbakke, visste jeg at den kneika ville gjøre sitt ytterste for å ta knekken på meg.

Det ble en vakker sykkeltur over Kvaløybrua, og gåtur opp mot Slaktarhaugen. Jeg kjente at det hadde gått for lenge siden systemet hadde fått kjørt seg, og merket at den siste oppoverbakken stadig murret i pannebrasken. Jeg klarte derfor ikke å ta meg noe særlig ut, selv om jeg tenkte på de som faktisk jogger/løper oppover Slaktarhaugen.

Pussig hvordan noe man gruer seg slik for kan slå inn helt og fullt! De fleste gangene jeg gruer meg, går det som regel litt bedre enn forventet. Jeg var forberedt på å å slite denne gangen, likevel var det nok en del av meg som mente at det umulig kunne være sååå ille. Det var ille. Jeg ble sliten.

Det var verdt det uansett! En fin tur kurerer gruff.












Ti på topp på en ny måte - Varden

Tidligere år har min kjære og jeg dratt ungene med ut på toppturer. I år har jeg prøvd meg på en ny måte å bestige de lavere toppturene.

Det hele begynte med en sykkeltur i lysløypa en av disse deilige, varme kveldene i juni: Jeg hadde veldig lyst å prøve å sykle opp mot Varden (159 m.o.h.), men tenkte egentlig at det holdt med en tur i løypa. Når jeg så denne fine, lille toppen, ombestemte jeg meg likevel. Jeg innså tidlig at ruta jeg hadde valgt ikke egnet seg for sykling. Låsen var ikke med, så min kjæreste eiendel måtte likevel bli med opp. Det ble en del bæring, og litt bratte partier, men det var herlig å ha et bestemt mål for øyet.

Vel oppe, var det bare å skrive seg opp i boka, ta noen bilder og komme seg ned i ei viss fart. Det var uendelig med mygg og diverse andre mer eller mindre stikkende flyvedyr der. Nedover skifta jeg på å sykle og å gå. Denne gangen valgte jeg ei helt annen rute som munnet ut mellom de to gedigne bakkene i lysløypa ovenfor Hamna. Her ble det litt akk o' ve, da jeg mistrivdes svært med den grusen som var lagt der. Ikke ville jeg sykle og ikke ville jeg ha jogget i de bakkene, men kanskje er jeg for pinglete? Jeg så i alle fall for meg spinningen i grusen.

Uansett: Det å sykle tur og gå oppovertur er noe jeg har lyst å gjøre mer av.

Er det forresten noen som vet noe om Vardens historie? Det er et radiofyr der i dag, men det er jo også rester etter andre forehavender i nær fortid.


mandag 27. mai 2013

Kravstor t-skjorte

Jeg har fått ny t-skjorte med noen ord som krever en del av meg som bærer. Samme øvelse, to ulike treninger - her er det bare å stå på...





Det er utrolig godt å kunne trene under åpen himmel kveldstid! Dessverre kjenner jeg innimellom en del til betennelsen i foten og dertil hørende angst for fine joggeturer. Jeg har ikke gitt opp Midnight Sun Marathon ennå, men foreløpig tror jeg ikke det er en god idé. Kettlebells derimot, kan jeg gjerne løfte og svinge på uten feil sor vondter.

tirsdag 14. mai 2013

Treningshysteri?

Den nye LO-lederen, Gerd Kristiansen, får mye oppmerksomhet om dagen - blant annet fordi hun har uttalt at trening er hysteri: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10116323 Samtidig mener hun at det tidvis blir for liten tid til å røyke. Jeg håper selvsagt at hun har hatt for lite medietrening, og i et anfall av lettsindighet har snakket litt over seg i samtale med VGs journalister. Eller at hun rett og slett har blitt feilsitert. Slikt skjer jo i vår tids mediehverdag.

Tren for å leve, eller lev for å trene? Det er kanskje spørsmålet vi burde stille oss til tider. På den ene siden gjelder dette spørsmålet de som føler at de må trene ofte og hardt, men den første delen gjelder også de som ikke er fysisk aktive.

For en del av oss kan det være nok å se bakover på familietreet. Ei jeg kjenner har foreldre som stadig vekk var ute på tur, og det var rask gange de var kjent for. Joda, de stoppet opp og snakket med kjente, og det så alltid ut som om de hygget seg. Turvanen har de fortsatt med, også nå når de er i åttiårene begge to. Farta er kanskje redusert noe, men de er spreke som få.

I andre familier, var hverdagsvanen mer á la Gerd Kristiansen. Røyk og kaffe var det første som stod på menyen. Sakte turer med eller uten bikkje var også et hverdagsfenomen. Jeg så aldri svetteutvikling. Mannen døde midt i femtiårene, og den direkte foranledningen var fedme. Hans kone lever fremdeles med velutviklet kols og osteoperose. Røyken har hun derimot lagt på hylla.

Jeg er fullstendig klar over at dette er en dikotomi, men dette er et blogginnlegg, ikke forskning. Selvom eksemplene jeg bruker nok ville blitt støttet av forskning/støtter gjeldende forskning.

Men vi da.... Hva skal vi gjøre, vi i førtiåra? Vi har blitt tatt igjen av det såkalte alderstillegget, stressmomenter og sofalivet. Skal vi avskrive trening som hysteri?

Beklager, det er uaktuelt. Det er på tide å kjenne på sin egen kropp som et tempel. Det er på tide å kjenne at man lever. For å leve, må man utfordre kropp og sinn - også hjernemuskelen. Det er ikke alltid man kan vinne over alle andre. Det er ikke alltid man kan vinne over noen andre. Den eneste du alltid kan vinne over er deg selv.

Min oppfordring er derfor, til Gerd Kristiansen og alle andre som lider under tanken om at trening er hysteri: Vær mer fysisk aktiv. Skaff deg derav flere aktive år her på jorda. Tren for å leve, for du trenger ikke å leve for å trene.

Fanatisme er alltid hysterisk.

Med vennlig hilsen ei som tidvis kan betraktes som hysterisk treningsnarkoman. Dessverre(?) kureres dette raskt med skader.

mandag 13. mai 2013

Veien til Holmenkollstafetten 2013

Høsten 2012 fikk jeg vite at jeg skulle i konfirmasjon til Oslo ei langhelg i mai 2013. Jovisst var jeg skadet, og visste at veien frem til heling kunne være lang, men intet er jo som å ha en laaaang vinter å trene seg gjennom foran neste sesong. Dermed var det bare å sjekke opp om det ikke kunne være et løpsarrangement som kunne passes inn i denne ovale Oslohelga. Og jovisst var det det - selveste HOLMENKOLLSTAFETTEN!!!

Jeg jublet, og tenkte at det å tromme sammen et lag på 15 personer innenfor Northern Runners-nettverket ikke kunne være noen sak... Vel, det var noen som meldte sin interesse, men ikke nok til at jeg torte å melde på noe lag. Etterhvert som 2013 vandret avgårde med stormskritt, og løpeformen ikke ble noe bedre, mista jeg håpet. Da var det heldigvis andre som tok opp stafettpinnen. Nettverket Northern Runners er jo fabelaktig sånn sett! Når folk til og med hadde flyttet på konfirmasjon, stilte opp for å løpe to etapper og viste stor entusiasme, var det bare å hoppe i det.

Til slutt var 14 av femten etapper tatt, og min skjebne ble sisteetappe. Fra maratonporten, og inn for å løpe 500 meter på selveste Bislett. Hjelpes meg vel. Jeg så for meg at beina ikke klarte å holde meg oppe, og allskens rare situasjoner... og ikke har jeg rørt meg raskere enn i gangfart på banedekke tidligere heller.

Men stille opp, ja, det var jeg jo nødt til! Man psyker ikke ut og lar et helt lag lide! Etter to dager med bolle- og kakebaking til konfirmasjon, var det derfor klart for å møte resten av laget. Flotte, motiverte folk som hadde løpt mange ganger før i år.

Det ble en hustrig opplevelse å vente på veksling. Ferdig oppvarmet, torde jeg ikke annet enn å stå og vente i målområdet. Det ble ei stund å vente, og ivrig som få tok jeg i mot pinnen og guffet på det jeg hadde. Litt innpå Bislett stivna lårene, og jeg løp så godt jeg kunne på to tømmerstokker. Jeg hadde mest lyst å stoppe for å gå, men det er helt umulig på slikt et sted. Jeg kom meg i mål, Northern Runners hadde fullført med eller uten stil. Livet var fantastisk, og blodsmaken i munnen satt igjen lenge etterpå.


Den flotteste buketten av alle - Northern Runners klar for Holemkollstafetten 2013
(foto: Jarle Normann Nilssen)

onsdag 1. mai 2013

Hvil deg nå, du er sliten

Restitusjon. Det er så vanskelig når kropp og sinn bobler over av treningslyst.

I dag, onsdag, er kroppen stinn av trening etter ei tettpakket karatehelg, ei kort styrkeøkt på mandag og karatetrening igjen på tirsdag.

Det kommer en kort, hektisk sesong. Siden det er 1. mai, løp mange i løpernettverket Northern Runners Ulfstindmila. Mange flere enn da jeg var med i fjor http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/05/ulfstindmila-heftig-og-begeistret.html?spref=fb Jeg innrømmer at det kriblet i beina, men fornuften vant. I år har jeg ingenting å gjøre på asfalt i knappe ei mil. I alle fall ikke på dette tidspunktet.

I stedet skal jeg jogge/løpe 650 meter i slengen fram til 11. mai. Det er jeg nødt til, for i år blir første - og muligens siste - gang jeg skal være med på Vårens vakreste eventyr, selveste Holmenkollstafetten. Jeg skal til og med ha siste etappe på Bislett. Det blir stooort! Her kan du se de 15 etappene: http://www.youtube.com/watch?v=vdlMnqlEGdE&feature=youtu.be

Gleder meg som en unge. Og gruer meg, men mest av alt - gleder meg! I mellomtida skal det lyttes til kroppen. Sliten kropp = hvile! Trur eg...

........
Tenk deg om nå
Hvor farer du hen
Du har vandret alt for lenge

Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
....  (Jahn Teigen) 

søndag 28. april 2013

Det holder ikke helt til mål...



Shihan Budtz (alle foto: Leif Erling Svendsen, TKK)
Ei interessant, givende, spennende karatehelg er over. Det har vært en intens opplevelse med en god blanding trening og teori - i tillegg til at man må bruke både hjerneceller og muskler når det trenes.

Når jeg da kommer hjem, kjenner jeg at både kropp og sjel trenger hvile. Slik blir det jo ikke når familien venter ivrig på en. Det er da hodepinen melder seg for min del, og smertestillende må inntas. Trolig har det noe med alder og form også å gjøre. Jeg kjenner i hvert fall i hver kubikkcentimeter av kroppen at det har blitt pøst på med mye av det gode.

Det holder altså ikke helt til mål, men for ei flott helg det har vært! Takk til Shihan Budtz og Sensei Budtz for at de tok turen nordover nok en gang. Vi håper alle at det ikke går lenge før neste gang vi ses.

Her kommer etterhvert et mer fyldig referat fra helga: http://www.tromso-karateklubb.net/

Hjemmesida til Den danske karateorganisasjon: http://www.dko-karate.dk/





lørdag 27. april 2013

"The Noble Art of Self-Defence"

Boksing, eller "the Noble Art of Self-Defence", som min avdøde far kalte sporten. Jeg husker jo å ha sett på boksefilmer, filmer av syttitallets helter på bånd. Før nettets inntog selvsagt. Før Tysons skandaløse biting av Evander Holyfields øre.

Jeg tviler vel på at min far ville ansett dagens avarter av boksing - muay thai, MMA og annet som noe nobelt. Langt mindre ville han vel likt gatens slosskamper, street fighting, håper jeg.

Denne helga går med på å tenke selvforsvar for å ha en sjanse til å hamle opp med gatens slosskjempere - basert på boksing, grabbling, MMA-baserte teknikker, alt med kyokushinkai karate i grunnen. Det er spennende å trene på, og det er skremmende å tenke på. All boksetreninga fikk meg til å gå i barndommen, mens det å gå i kroppen på partneren fikk meg til å forstå  hvorfor jeg endte opp med karate. Selvforsvar må vi jo likevel øve inn, og håpe at vi aldri blir nødt til å bruke. Fem timer i aktivitet denne lørdagen trygger bare et aldri så lite innblikk. Etter å ha sett på to minutter på gateslåssing på nettet, er jeg overbevist om at det var vel anvendte timer. Likevel - må jeg aldri få bruk for å benytte meg av dette mot noen!

Da boksing i ringen mistet sin nobilitet. Mike Tyson biter av Evander Holyfields øre i 1997.
Holyfield vant kampen, men ville han ha vunnet på gata?

fredag 26. april 2013

Gjensyn med gamle helter

I dag var dagen jeg hadde grugledet meg til: Shihan Budtz og sønnen hans, som er sensei, skulle komme til Tromsø igjen. De var her nesten hvert år sist jeg var aktiv for rundt elleve år siden, og nå var det endelig dags for et koselig gjensyn.

Så hvorfor grugledet jeg meg da? Jo, her var det gode instruktører fra toppen av min karateperiode, i perioden fra jeg hadde gult belte frem til jeg graderte meg til 2. dan som skulle komme. På den tiden var jeg dedikert kun til kyokushinkai, tynn som en stilk - og noe mer lovende enn nå til dags. Jeg føler meg temmelig gammel!

Selvsagt ble det et godt møte. Det var så fint å se dem igjen begge to. Jeg ser frem til resten av treningshelga, og håper at det ikke blir like lenge til neste gang!

I Shihan Budtz dojo i 2000 (foto: Tromsø karateklubb)


Shihan Budtz anno 2001.

torsdag 25. april 2013

Tromsdalen trill rundt

Jeg  har jogget lite etter 22. september 2012. Derav fulgte også en aversjon mot å stille med startnummer på brystet. Men det var før kriblinga begynte!

Det kribler så utrolig! Jeg har så lyst å stille i løp! Med kondis verre enn en middels nikotinslave og gjennomgående redsel for overtråkk, trekkes jeg mot å stille i det ene etter det andre...

Nytt av året er stafetter: Tromsdalen rundt stod for dør. Flere fra løpenettverket Northern Runners pådro seg skader i iveren etter å forsere nye muligheter under fjorårssesongen. Det skal derimot mer til enn gamle, ikke helt helete skader, for å stoppe løpeønsket og -gleden. Den ene dro den andre i gang. Slik er det vel med velfungerende nettverk?

Det hele endte med at vi stilte lag: Northern Runners - Reservedeler søkes. Ambisjonen var å være med, og å fullføre. Det gjorde ingenting å bli sist, men vi håpte selvsagt på at ikke alle funksjonærene hadde pakket sammen før vi kom i mål.

Vi klarte det, og vi var jammen ikke så langt bak nest siste lag! Og det var kjempeartig!

Det følger et aldri så lite ps med til denne historien. Vi ble faktisk trukket ut til å få en premie - JIPPI! Det har ikke skjedd meg før. Hva var så premien? Startkontigent til et 8km langt terrengløp... Da er det bare å spisse formen fram mot 7. juni, eller hva sier beinhinnebetennelsen (fornuften spør jeg ikke engang!)

Reservedeler søkes med ekstrareserve - før Tromsdalen rundt 2013
(foto: Northern Runners)

fredag 5. april 2013

Travelhetens pris

Jeg har mange jern i ilden. For mange. Lyset brenner ikke kun i begge ender, men til tider smelter det flere steder i midtpartiet også.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det er ikke fordi jeg ikke har trent, fordi jeg ikke har hatt lyst eller fordi jeg ikke har hatt ideer til blogginnlegg. Jeg har bare vært sett meg nødt til å omprioritere. Fysisk og psykisk har kroppen min higet etter stillhet, ro og søvn.

Travelhetens pris måtte betales. Jobb, ungenes aktiviteter, og alt et hverdagsliv kan by på. Hvordan får egentlig ledere tid til å trene seg opp til maratonløp, birkebeinere og alt mulig annet når de jobber så mye? Jeg, en skarve rådgiver, sliter i hvert fall med å få mengdetreningen til å fungere. Mitt hode sier: "Gud, det vil ta et par timer pluss alt som må ordnes før og etter. Det er jo all fritid og en del av sovetida mi!"

Jeg har betalt. Nå har jeg betalt nok. Nå begynner treningsgleden å ta meg igjen. Lyset har kommet tilbake. Både bokstavelig og mentalt. Blir du med på ferden?

Joggetur i vinterlandet - påsken 2013

fredag 22. februar 2013

Enhver opptur koster en nedtur?

Tittelen på dette innlegget er henta fra bloggen http://skrivedamer.blogspot.no/ . Det passa bare så utrolig bra på min treningssituasjon for tida.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Ikke egentlig fordi jeg ikke trener, men fordi jeg prøver å få hvilt nok også. Målet er å komme seg i seng rundt elleve på hverdagene. Det har hjulpet, og jeg har energi nok til arbeidsdagen, ungenes aktiviteter, trening og mer til. Når jeg er frisk. Der ligger nedturen. Jeg hadde kommet godt i gang med karatetrening og treningsglede, og kommet noe over redselen for å få vondt og bli skadet. Så kom den. Influensaen. Nedtur.

Jeg hangler fremdeles. Prøver å få nok hvile, men det kjennes aldri nok ut. Jeg tar meg selv i å kjenne på at jeg er sliten.

Denne uka har jeg, tross hangling, trent. To gode karateøkter har det blitt, og i tillegg ble det ei fin kataøkt i dag. Styrketrening, kamptrening og teknikk. Herlig! Plutselig tør jeg litt mer igjen. Så er det bare å håpe på at nedturen lar vente på seg... Sakte, sakte på vei mot bedre form?

Ønsker meg tilbake til gamle høyder hvor teflonhjernen (og ekstrakiloene) ikke hadde gjort sitt inntog.
Her fra NM i kyokushinkai 2000 (foto: Ingunn Jonsdottir)

søndag 3. februar 2013

Jeg - ei pyse?

Jaja, så har jeg innsett det: Jeg er redd. Redd for den gnagende smerten i foten. Betennelsen.

For redd for å gå kamp når det blir hardt. Redd for å begynne for hardt på joggefronten. Såpass redd at jeg holder meg i tøylene.

Etter å ha innsett det, er det kun et mål som gjelder: Å bli kvitt redselen. Jeg kan ikke bare avfeie den. Det har jeg gjort tidligere, og trent på meg vondt igjen. Denne gang må jeg skaffe meg høreapparat for å kunne lytte til hva kroppen sier. Det vil si: Kroppen og hjernen sier "tren mer!", mens foten sier "aha, vent nå litt!"

Jeg begynte min sakte kamp mot redsel og elendig form på nytt igjen i går kveld. Det var seks-sju kalde grader ute, så jeg kledte meg likegodt for tjue minus. De nye, tilpassa joggeskoene ble tatt i bruk, og jeg vandra det raskeste jeg makta oppover bakkene. Deretter ble det sakte jogging. Så sakte at det var pinlig, men skitt au! Sånn fortsatte det med rask gange og sakte jogging. Jeg turte ikke å ta lange turen. Litt i underkant av 2,5km.

Det kjennes i dag, men betennelsen glimrer med sitt fravær. Altså er det bare å prøve på nytt igjen ved neste korsvei. Et glimt av lys i tunnelen?


Tusler langs veiene igjen...

Mestring i ung alder

Ei flott helg har det vært med godvær og sol, inne og ute. Minusgradene har regjert ute, mens det har vært hete møter i dojoen til Tromsø karateklubb. Det heteste møtet på karatefronten, var nok det mellom Ringerike karateklubb med landslagstreneren i spissen og barne- og juniorpartiet til Tromsø- og Finnsnes karateklubb.

Landslagstreneren i shinkyokushin Norge tok med seg flere trenere og utøvere fra Ringerike karateklubb. Et av målene var å se på Tromsø karateklubbs satsing på barn innenfor kyokushin kamp.

Ungene var med fra starten av. De hadde to treninger med landslagstreneren, og ga alt. De skuffer jo heller aldri på stevne. På leirstevnet var det dermed stort oppmøte, fullt trøkk og bånn pinne. Mange debuterte, men det vistes ikke, for de manglet intet i pågangsmot. Andre hadde gått flere stevner tidligere, hvilket også vistes. Det viktigste var at alle fikk gå kamper, og delta. Å vinne eller tape er ikke så nøye. Marginene er små innenfor denne type sport, uansett hvilket nivå man er på. Neste gang er det den som tapte alt nå som har dagen - og vinner kamper så det suser.

Den største vinneren av alle disse flotte barneutøverne våre, var likevel jenta som fikk den store skjelven. Hun måtte overtales til å gå inn på matta med lovnad om at hun kunne avslutte kampen når hun ville. Til slutt hadde hun gått sine fire kamper. Hun tapte alle. Hun hadde gode motstandere, men ingen strålte mer enn henne etter endt stevne.

Jeg vil også nevne en annen vinner. Det er gutten som blir mobba på skolen. Han vant alle sine fire kamper. Jeg håper han tar med seg følelsen av å være en vinner tilbake i hverdagen.

Å få være med på å skape vinnere føles stort - og her var alle vinnere!


foto: Murugasimman, Tromsø kk

Glade deltakere med diplom!


Flere bilder kommer, må bare få tak i dem først!

Her er Tromsø karateklubbs rapport fra vinterleira: http://www.tromso-karateklubb.net/2013/02/kampleir-2

Fine bilder også i landslagstrenerens rapport: http://www.haukis.com/wp/?p=8315

onsdag 16. januar 2013

Med sjumilssteg mot herligheten

Dagen i dag har vært preget av misforståelser, elendig forarbeid og dårlig organisering. Når jeg i tillegg klarte å bruke ti minutter ekstra på jobb, lå alt til rette for katastrofe - eller superstress og krangling som det også heter. Heldigvis reddet rutinen oss noe, og unger og samboer kom seg avgårde på deres aktiviteter, mens jeg sank sammen en stakket stund før jeg skulle gjøre meg klar til yoga.

Jeg startet forberedelsene for sykling på vinterføre i god tid. Nok klær, refleksvest, sykkellyktene var klare - alt... Unntatt sykkelnøkkelen. De store kreftene satte inn, adrenalinet pumpet, stressfaktoren var høyrød: Alle nøkler ble prøvd. Ingen virket. Jeg prøvde å ringe min kjære, intet svar. En halv time igjen til yoga. Yoga er noe jeg ikke går glipp av.

For seint å prøve busser, aldri i verden om jeg tar drosje. Da er det jo bare å ta beina fatt. I vintersko (heldigvis med fotseng for bekjempelse av beinhinnebetennelsen) og ellers påkledd for sykkeltur, må vel dette sies å være min første joggetur siden Ti for Grete i september. Det gikk fra gange, til småjogging, tilbake til gange og langjogging (relativt) mot slutten.

Hvor langt det ble til slutt? Aner ikke. Hvor fort det gikk? Aner ikke. Sikkert tregt. Det viktigste var å komme frem, selv om det var i stress og kav, redd for både å skli og å få vondt igjen. Men, på en slik dag går det ikke an å gi seg!

Det gikk bra! Mykyogakurs er helt fantastisk avspennende og deilig! Ukas høydepunkt!

 Dagens moral: En yogatime i uka er det verdt å stresse for... eh....

Fra Inspires yogastudio. En atmosfære av avspenning og velbehag.

onsdag 9. januar 2013

Duften av gammel svette om kvelden....

Det er tirsdag kveld. Duften av grønn papaya om morgenen (film fra 90-tallet) er veldig langt borte, og Duften av kvinne (annen film fra 90-tallet) likeså. I alle fall om man tenker seg en nydusjet kvinne.

Duften som dominerer mine nesebor kan derimot karakteriseres som stram, gammel svettelukt. Karatefolket har nettopp tatt av seg hånd- og leggbeskytterne sine. Jeg konstaterer at en del av mine sparringspartnere gjerne kunne ha spandert en liten vask på beskytterne sine, eller i alle fall tatt dem ut av gymbagen til lufting en gang i blant.

Ikke at jeg har vært så mye bedre selv. Det skal sies. Sparringsutstyr skal vel heller ikke lukte såpe. Tilbake, som en sirkushest i manesjen, erkjenner jeg at alt her i livet ikke trenger å lukte godt for å gjøre godt.




Illustrasjonsbilde fra sparring som ikke har noe med duft å gjøre (foto: Sven Jonsson, TKK) 


mandag 7. januar 2013

Klar, ferdig, gå...

Nå har jeg sett bakover (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/tilbakeblikk-pa-2012.html), satt meg nye (realistiske?) mål for 2013 (http://senpai-elisabeth.blogspot.no/2012/12/desembertanker.html), og hatt ei ukes forsiktig oppkjøring med styrketrening. Avholdenhet fra trening har i alle fall ført til at beinhinnebetennelsen ikke kjennes for hvert skritt jeg tar. Det er det faktisk slik at jeg kan glemme den i timer av gangen. Jeg jubler, veldig forsiktig og stille, men det er en lettelse å kjenne at betennelsen slipper litt. Jeg har jo behov for såkalte fotsenger og å kjøpe spesielle løpesko, men det er jo ikke ille bare jeg får fortsette å trene.

Den første uka i januar har jeg kun trent styrke. Eller, kun...?? Samboeren har kjørt meg i korte, intensive, tunge økter. Det var veldig greit til å begynne med, og nå har kabalen for årets første måned gått opp. Vi har plotta inn treninger, ungenes aktiviteter, litt andre aktiviteter. Det kan se ut som om årets første måned blir noe hektisk.

Vi begynte i dag, og for min del innebar det årets første karatetrening. Det var heldigvis ikke ei økt som inkluderte mye hopping eller løping, og jeg kjente ingenting til betennelsen. Det er første gang på 3,5 måneder, og det er fem måneder siden jeg trente uten vondter i det hele tatt.

I morgen venter tre timer med karate, og onsdag står yoga på programmet. Det skal bli bare deilig å få tøyd ut en sliten kropp. Torsdag, ja, torsdag, er dagen for en tur ut. Litt forsiktig jogging står på programmet. Jeg er spent!

Håper så inderlig at det fortsetter, for nå er jeg lei av å blogge om skader og slikt. Klar, ferdig, gå!