Follow by Email

søndag 31. juli 2011

En sommerferie er over

Juli 2011 i Tromsø viste seg fra en av sine bedre sider værmessig.



Fra sykkeltur på Kvaløya 6. juli.
August står for døren med sensommer og høststart. I år står også august for jobbstart etter fire uker ferie. For min del har dette vært en ferie i treningens tegn. Utgangspunktet mitt var å gå ned i vekt samtidig som formen skulle bedre seg betraktelig. Dette var igjen for å kunne møte høst- og vintermørket bedre rustet, og for å få bedre utbytte av karatetreninga fremover.


Fjelltur 7. juli.

Detalj fra fjelltur.
Det nærmer seg oppsummering. Hvilket utbytte har jeg fått av denne måneden? Vektmessig har jeg mistet 2-3 kilo, og har blitt en del "fastere i fisken". Jeg har blitt bitt av løpebasillen og fjellbasillen, og jeg har gjenfunnet sykkelbasillen. Sannsynligvis har formen bedret seg siden jeg klarer å jogge lengre distanser, distansene jogges noe raskere og kroppen takler å jogge.

Som sagt har jeg blitt bitt av basillen, men det vil ikke si at jeg ikke hater når jeg er der. Formen har ikke blitt så god at jeg nyter en jogge- eller sykkeltur, eller en ordentlig motbakke i fjellsida for den saks skyld. Ikke når jeg er der, men etterpå - da er LYKKEN der.


Juli måned har på mange måter vært preget av tung trening. Når jobben starter opp igjen mandag, blir jeg trolig nødt til å ta det roligere ei stund. Det ligger mye og venter, og kanskje vil det si at jobben også vil ta over noe av kveldstida.

Nedenfor har jeg lagt noen bilder fra julitrimmen min. Jeg har til sammen hatt 10 treningsfrie dager, noe som inkluderer en miniferie på fire dager som var aktiv med hesteridning og bassengartigheter.


Sykkeltur utover mot Larseng på Kvaløya.

Utsikt til Tromsdalstinden fra en annen vinkel enn den jeg er vant til.

Midnattsoltur opp Tomasjordfjellet. Kanskje den aller vakreste turen nå i juli.

På vei opp slalomløypa til Tomasjordfjellet.



23. juli. Vakkert ute i Tromsø. Sorg og sjokk preger oss alle.

 Kjente arter ved Prestvannet.




Oppe ved Fjellheisen etter å ha gått ekstremløypa.





Joggeruta går også rundt Prestvannet. Her fra en tur rundt midnatt.


fredag 29. juli 2011

Den ensomme jogger skrider inn i solnedgangen

Det er jammen ikke mange som jogger/løper etter at klokka har slått elleve på en vanlig hverdag! De fleste synes nok det er altfor seint, og det har de jo rett i. På ei annen side er det noen ganger det eneste alternativet. I alle fall når en er småbarnsmamma til unger som absolutt ikke vil sovne før klokka er halv elleve, og rollen i legginga er sentral... Også har man jo ferie ut uka.

I dag skulle jeg nok heller ha tatt en lengre fjelltur eller sykkeltur, for jeg kjente meg ganske sliten selv etter en hviledag. Den muligheten ble det også for seint å realisere siden jeg vet at klokka går (det vil si at minsten våkner) i morgen rundt ni - ferie eller ei.

Dermed ble det jogging. 10 kilometer ble det. Ny bestenotering, trodde jeg. Nå er jeg usikker. Jeg hørte på min kjære gadget, runkeeper. Da den sa 10 km, stoppet jeg villig og startet nedtrapping hjem. Vel hjemme, hadde runkeeper'n ombestemt seg, og sa 9,72 km. Ikke vet jeg hva jeg skal tro, men sur ble jeg! Jeg ville ha klart å løpe bedre enn 1:10 uansett, men...hmpf!

Nok om motgang: Været var fantastisk, myggen og andre insekter glimret med sitt fravær. Det var tredje gang jeg løp 10 km (eller nesten...?), og tiden har forbedret seg for hver gang. Skulle ønske det kunne fortsette sånn! En gang må det jo også kjennes lettere å jogge. Nå for tiden er det kjempetungt, og jeg venter med spenning på at formen skal bedre seg og at løpingen (i motsetning til jogginga) kan starte!

Inntil det skjer, jogger jeg (sakte) inn i solnedgangen.

Prestvannet seint i juli. Foto: meg

onsdag 27. juli 2011

Godtesjuka


Bymåsen. Her et par representanter
ved Prestvannet. Foto: meg
Dagen i dag har vært tung og trøtt, fylt til randen av husarbeid og venting på å høre nytt fra min mor som skulle opereres. Nå i kveldingen er mor ferdigoperert, og huset er noenlunde klart til hverdagslivet igjen. Det begynner mandag.

Jeg har kjent meg trøtt både fysisk og psykisk, og tenkte at jeg er nødt til å ta en hviledag, noe usikker på om hvor trøtt og sliten det er mulig å være samtidig som ei trening skal gjennomføres. Ungene er endelig lagt, mens det skjer melder godtesjuka seg. Som bymåsen ville jeg gjerne ha kasta meg over hva det skulle være av snop.

Det er med inderlig lettelse jeg husker at huset er renset for potetgull, sjokolade og annet rusk og rask jeg kunne finne på å sluke akkurat nå. Samtidig synes jeg nesten det er rart å kjenne på denne godterisjuka. Den er velkjent, men det var før jeg kom inn i treningsmodus nå på sommeren. Treningsmotivasjonen tok bort godtesjuka. Jo mer jeg trener, jo mindre lyst har jeg på godteri. Ellers spiser jeg som normalt.

Jeg vurderer å ta en tur ut. Gå en tur for å hanskes med lystens makt, men kan ikke gå før vesla har funnet søvnen. Pappaen sitter nemlig opptatt med besøket sitt på stua. Trolig er det like greit: da vil ikke skrittene viljeløst føre meg til butikken, som jo er åpen i ti minutter til...

tirsdag 26. juli 2011

Om å lufte tankene på tunge dager


Vel fremme ved Fjellheisen. Foto: Sigurd Leithe

Etter 22. juli har det ikke føltes helt riktig å blogge så mye om trening og meg selv. Hendelsene har gått sterkt innpå de fleste av oss. I tillegg til dette, har min gamle mor hatt en ulykke og ligger nå innlagt på sykehus i Oslo. Det er tungt å ikke være der for henne, samtidig som jeg vet at hun er i de aller beste hender. Osloturen er utsatt til hun blir utskrevet.

I disse dagene har jeg vært nødt å svare på de tunge følelsene med trening og aktiviteter. Ungene har fått være med i bassenget, på minnemarkeringen for ofrene for terroraksjonen og på Fjellheisen. Selv har jeg kjørt meg så hardt jeg har klart på mila, femkilometeren, kettlebells og på å gå løypa til ekstremløpet opp til Fjellheisen. Det har vært utrolig viktig for meg å få slite, og det har bidratt til at jeg også får sove.

Livet går videre. Vi må finne frem det gode i oss, smilet og ta vare på hverandre så godt vi kan.

søndag 24. juli 2011

Kilometer i ettertankens tegn

Sjokk og uvirkelighet preger mange av oss dagen etter massakren på Utøya og monsterbomben i Oslo sentrum. Jeg er ikke en av dem som er direkte berørt, men da dette er et lite land, vet man alltid om noen som våker over sine nære. Lammelse har preget oss voksne i hjemmet. Hatet har ikke nådd meg ennå, men sorgen over de mange, flotte menneskene som omkom og har blitt skadet for livet sitter som naglet i kroppen.

I kveld prøvde jeg å jogge en tur for å lufte hodet, klare tankene. Gjennom hele turen tenkte jeg på de ufattelige hendelsene fra gårdagen. Til tross for dette, var det en stor trøst å være i nærhet til trær, gress, blomster og å kjenne grusen under beina. Når jeg løftet hodet, så jeg en dobbel regnbue på himmelen. Her i Tromsø hadde himmelen tent lys for ofrene i Oslo og på Utøya - i alle fall følte jeg det sånn, mens føttene berørte grusen og hodet var fylt med grufulle tanker om gårsdagens hendelser på Utøya.

R.I.P.

Regnbue over Tromsdalstinden. Vi sørger over omkomne
og skadete etter gårsdagens massakre.

fredag 22. juli 2011

Vondter og herk

Opp gjennom tidene har jeg vært plaget av en del vondter, noe jeg går ut fra gjelder de aller fleste som forsøker å leve et aktivt liv. Hva de inaktive plages med er nok enda verre, og det tenker jeg ikke trenger å være tema denne gang.

Blemmer, tær som har vridd seg med underlaget, krampe under føttene og i leggene, slitasjebrudd i fotbladet, betennelser i skinnleggene, knærne og albue, en evigvarende lyskestrekk, et eller annet i korsryggen og sikkert en del annet jeg ikke husker i skrivende stund. Alle vondter og herk som har krevd å bli tatt hensyn til under trening, eller til og med hindret fysisk fostring. Jeg betrakter meg likevel som heldig som ikke har skadet meg mer eller vært nødt til å ta enda større hensyn. Jeg trener jo også en individuell idrett slik at jeg kan avstå fra å gjøre øvelser som ikke passer mine vondter. Jeg må også forsikre leseren om at alle vondter ikke skyldes karatetrening, men eksisterte før jeg starten på den veien. Selv om det kan føles demoraliserende å stå over noe når man trener sammen med andre, gjør jeg heller det enn å forverre herket eller skade meg ytterligere i og med at jeg er skammelig klar over mine svake punkter. Ikke for det; mulighetene for opptrening av vondtene er absolutt til stede - til alt hell.

I løpet av denne treningssommeren har jeg vært lite plaget med leddsmerter. Jeg har derfor ikke hatt så lyst å ta temaet opp i bloggen, men det hører dessverre med å si at ikke alt er bare fryd og gammen. Det er leddsmertene jeg frykter mest; særlig knærne er svake. Jeg har hatt litt vondt etter en del treninger, men det går i bølger. Mer eksakt - stikninger. Jeg forsøker derfor å trene variert. Karate er i seg selv variert, og trener alle muskler. I tillegg trener jeg, særlig nå denne treningssommeren, styrke (kettlebells), sykling, jogging og går på fjellturer. Er dette bra, eller vil det vise seg at det ikke er bra nok for vondtene? Jeg er spent på hvilket svar kroppen vil gi.

onsdag 20. juli 2011

Fjelltur i midnattsol

I Nord-Norge har man gode muligheter til å komme seg ut i naturen når det skulle være sommerstider. Mørket er ingen hindring. Det finnes selvsagt andre utfordringer som må ovestiges, men av og til kommer muligheten. Da er det bare å gripe den begjærlig, ha planene klare på forhånd og hive seg ut.

Litt hustrig på toppen! Foto: Sigurd Leithe
Muligheten for midnattsoltur med min kjære åpenbarte seg i går kveld. Etter å ha vurdert ulike forslag, og konkludert med at ungene kom til å sovne seint, havnet vi på tur opp Tomasjordfjellet/Nordfjellet. Tante overtok pass av barn, og vi dro ut.

Det er ikke mange kvelder/netter som i går i løpet av en sommer her nord. Det var sol fra skyfri himmel, stille og god temperatur - rundt femten grader. Mygg og knott sørget for at stopp ikke ble for langvarige. Perfekt. Min kjære ruslet opp slalombakken i Kroken, mens jeg hang som et slips etter. Det er utrolig hvor lenge en kan holde seg på godt over 160 i puls om ønskelig! Lenger oppe slaket det ut, pulsen gikk ned og vinddragene tiltok. På toppen var det friskt - med ei flott utsikt.

Fremdeles gjelder regelen at det er i motbakker det går nedover. Dersom en har problemer med ledd, kan det være lurt å starte i bakker som ender i en fjellheis. Sett i gang og gå! Jeg unner dere alle en fantastisk opplevelse i vår flotte natur - lik den vi hadde i går.


Tromsdalstinden sett fra Tomasfjordfjellet/Nordfjellet. Foto: meg
Etter turen så jeg at Tromsø løpeklubb arrangerer motbakkeløp i slalomløypa der vi gikk opp i går den 31. august. Det er bare å melde seg på: https://www.deltager.no/k500-2011 eller se Facebook: https://www.facebook.com/event.php?eid=234560416577399 .

mandag 18. juli 2011

Knall og fall

Skader hører vel til et aktivt liv, og litt må man tåle. I dag falt jeg for tredje gang i hele mitt lange liv på sykkel. I alle fall det tredje fallet jeg kan huske.

Det første fallet i mitt liv etterlot et hesteskoformet arr etter et hardt møte med rattet på en eldre herresykkel som sjuåring. Sykkelen var selvsagt altfor stor for en sjuåring, med stang og gode greier, og denne jenta var altfor tøff i trynet.

Fall nummer to var med min nyvinning av en tjueen-girs Merida off-road-sykkel for et halvt liv siden. Det ble ingen arr, men jeg husker det godt siden jeg ble fryktelig redd for at min fantastiske sykkel kanskje hadde fått riper i lakken eller at andre, uopprettelige skader hadde oppstått - på sykkelen altså. Min medsyklist ble nok temmelig oppgitt over akkurat den innstillinga.

Så kom dagen for fall nummer tre. Det skulle bli en hyggelig familietur, og veslas første lengre tur på egen sykkel. Jeg vurderte om klikkpedaler var det rette ettersom hun har det med en del  bråstopp innimellom. Siden jeg ikke gadd det bryet, instruerte jeg førstegangssyklisten om slikt og sånn.

Denne gangen hjalp ikke den type forutseenhet. Vi var på det smaleste av Strandveien når hun prøvde ut bremsene, og jeg var altfor nær henne. Jeg bremset og fikk svingt utenom, men forstod at jeg kom til å tryne skikkelig da pedalene ikke ville gi slipp på føttene raskt nok. I sakte film deiset kroppen sideveis i asfalten, heldigvis så sakte at jeg rakk å huske at det ikke ville være lurt å ta seg for med hendene og å vippe hodet godt bort fra asfalten. Dessverre førte den vippen til at speilet på styret tok i haka.

Lokalbedøvd og dermed smilende, sydd og behørig
plastret med fremskutt hake utenfor legekontoret.
Foto: Sigurd Leithe
Jeg skyndte meg opp på beina før eventuelle biler skulle komme, noe tummelumsk, og skulle til å hive meg opp på sykkelen igjen da jeg hørte klapring av skosåler på asfalten og noen forfære turister som snakket til meg på et språk jeg ennå ikke klarer å identifisere. Jeg prøvde å roe dem ned med å si at alt var ok med meg da jeg ble oppmerksom på at det dryppet blod ned på sykkelen min. Hm, jeg blødde altså. Temmelig mye. Det gjør man jo fra ansiktet. Denne gang fra haka. Huffda. Det verste ble tørket opp med kleenex fra de velvillige turistene, og de roet seg ned da min kjære kom syklende tilbake og tok vare på meg.

Vi kom oss videre, og stoppet på Bjerkaker som avtalt. Plastret såret, og vurderte å dra videre. Siden blodet ikke ville stoppe, dro vi heller tilbake til byen og fastlegen. Der ristet de på hodet, sydde to sting og spurte hvor jeg ellers hadde slått meg. Forutenom et gedigent blåmerke på venstre side, aner jeg ikke. Det står ikke klart for meg hva som er stølhet etter gårsdagens økt og hva som skyldes fallet. Bare det ikke er ledd som har lidt overlast, må jeg innrømme at jeg er mer interessert i når sårene skal slutte å blø slik at jeg kan trene igjen - og ikke minst sitte i tannlegestolen i morgen eller få meg et godt måltid. Gaping er jeg ikke helt lysten på ennå.

Sykkelen er, til etterretning, ennå min aller kjæreste eiendel, og til jentungen var jeg selvsagt klar på at et slikt stykke dumt fall helt og fullt var min egen feil - ikke hennes.

Milsluking og slikt

Etter noen dager bilferie gjennom Troms fylke og selvpålagt måteholdenhet med trening og nettvirksomhet, kriblet det i bein og armer i dag når vi var vel hjemme igjen.

Jeg bestemte meg for at i dag skulle være Dagen for min første, offisielle miljogg. Intet mer, intet mindre. Det er mulig jeg har jogga ei mil før, men det må være et halvt liv siden - og uten pulsklokke, runkeeper og slike gadgets som måler, veier, osv. Må bare glatt innrømme at jeg er helt avhengig av begge deler samt musikk på øret. Det siste kanskje mest for å slippe å høre meg selv pese gjennom løypa.

La meg bare få sagt det, først som sist: Jeg er utrolig imponert over min egen innsats. Det er ikke lenger enn 2 måneder siden jeg tvilte på om jeg skulle klare å jogge lenger enn ti minutter uten å få så store smerter at det bare var å gi seg. I dag har jeg altså jogget ei mil uten å kjenne noe til de vonde leggene. Euforisk!

Når det er sagt: De som tror det går fort her i gården, må tro om igjen. Norge har ikke gått glipp av noe nasjonalt talent i løping i meg. Skjæret var rimelig trangt de siste par kilometrene. Ei mil ble tilbakelagt på 1:13:08, med en gjennomsnittspuls på 161. Ikke akkurat noe å skryte av kanskje, men jeg gjør det likevel.

tirsdag 12. juli 2011

Det sosiale nettverket

Jeg kjenner nå på hvilken betydning det har å ha et sosialt nettverk. Når hele det familiære nettverket bor langt borte, er det utrolig viktig å ha et vennenettverk. Ekstra godt er det når ungene i ulike familier fungerer godt sammen, og man kan utvikle vennskap på basis av sammenfallende interesser med andre man vanligvis ikke hadde kommet i kontakt med.

Vi har et par år nå vært en gjeng bestående av 3-4 familier som har gått på Ti på topp-turer sammen. I år har vi utvidet sammenkomstene med telturer, strandliv og trolig også bærturer når den tid kommer. Vi inviterer hverandre på besøk, enten bare ungene eller også hele familien. Utover vinteren håper noen av oss på løpetrening med Northern Runners, Mørketidsløp(!) og skikurs sammen.

I dag fikk vår familie en herlig feriedag i gave fra en av de andre familiene. Ungene dro på besøk til dem, og koste seg godt en hel dag. Vi foreldre fikk oss en god, lang sykkeltur i et friskt, disig landskap: Vi leverte ungene, dro ut på tur, syklet litt over fem mil, spiste, dusja, ble servert nydelig middag da vi skulle hente ungene, og følte oss riktig vartet opp! Mye bedre enn spa, vil jeg tro!

Med silke venner vil formen bedre seg betraktelig på kort tid, kjenner jeg. Jeg gleder meg også til å gjøre gjengjeld. Det er så fortjent å få en trene-kosedag for seg selv en gang i mellom! Men... før den tid er det noen veldig slitne muskler som må få seg litt ro...


På utfart sørover på Kvaløya. Foto: Sigurd Leithe

Northern Runners: http://www.northernrunners.no/
Mørketidsløpet: http://www.msm.no/index.php?id=286574

Motivasjon versus samvittighet?

Dårlig samvittighet er tidsklemmas følgesvenn. Det er alltid noe som må gjøres og bør gjøres før det du har lyst å gjøre, og når tida kommer for det du har lyst å gjøre, er du så segneferdig at du ikke klarer det. En like dårlig spiral som setninga var lang og "tråkig". Noen som kjenner seg igjen?

Mange vil si at dette er en kvinnegreie, og at menn alltid tar seg tid til å gjøre noe de virkelig ønsker. Det stemmer ikke helt (lenger). Menn er også i tidsklemma og har likeså dårlig samvittighet som det kvinner har. Skal vi først generalisere, kan vi rett og slett begynne der.

Resten er framsnakking... Har du en partner, er det rett og rimelig å være følsom ovenfor den andres sinnstemning og motivere til å fremme dennes ønsker for et bedre liv. Det er befriende for et samboerskap å sette sin partner fri for å gjøre noe med sine ønsker. En del ganger dreier ønskene for et bedre liv seg om noe som har med trening og/eller kiloslit.

Et familieliv dreier seg ofte om plikter i fellesskapet. Foreldre setter gjerne sine barns ønsker foran sine egne. Det gjør jeg også, men det er en tid for alt. Avveiingen må komme før du selv føler deg såpass nedfor/surnet/ i helsemessig ubalanse at du virkelig begynner å få problemer på alle plan. Motivasjonen for å komme i bedre form eller holde på eksisterende form har kanskje vært til stede hele tiden, men det har heller skortet på følelsen av at muligheten er til stede. Tiden setter begrensninger.

Ofte er det nok slik at en som ønsker å komme seg i form, og å holde seg i form, må nedprioritere andre viktige gjøremål. Det partneren må gjøre da, er å støtte dette valget. På lengre sikt vil en slik støtte og ei slik omprioritering føre til ei forbedring av livet ditt. Faren er selvsagt fanatisme, men det er farlig i alle livets fasetter.

Jeg har for tida det jeg kaller treningsferie. Dagen tilbringes helst sammen med mann og barn. Om det er mulig, kan treningsøkta bakes inn i noe vi gjør sammen: Fjelltur eller sykkeltur med vogn bakpå. Ellers går treningsøktene som oftest for seg etter leggetid. Det er da motivasjonen og viljen til å følge motivasjonen må gjøre seg gjeldende. Min fremste motivasjon er å bli et lykkeligere menneske. Jeg blir glad av å komme i bedre form. Jeg blir ei bedre mor og samboer, og det blir lettere for min verden å forholde seg til meg. Det finnes flere delmål, men alt i alt er glede og lykke i samvær med mine medmennesker viktigst.

fredag 8. juli 2011

De fordømte plusskiloene

Overvektig, men ikke helseskadelig overvektig. Det er et par kilo siden vekten var helseskadelig. Absolutt noe å sette pris på. BMI har definert kategoriene. For å nå ei normalvekt må jeg ned ti kilo.

Det er altså ikke mulig å sno seg bort fra livets harde realiteter. Ti sure kilo fra ei normalvekt. BMI-grensene gjelder ikke for barn, gravide eller idrettsutøvere med stor muskelmasse. Jeg kan ikke påberope meg å tilhøre noen av disse gruppene. I tillegg står det at kroppsfasong er viktigere enn kroppsvekt. Kiloene rundt midjen er de farligste. De rundt rumpe og lår kan til nød gå. Hm, mine er nok jevnt fordelt med overvekt rundt den berømte midjen. Midjen har jo faktisk nylig blitt noe jeg kan skilte med igjen.

Det er jo forståelig at det er godt mulig å henge seg opp i kilo. Vi i vesten har kanskje ikke så mye verre utfordringer å henge oss opp i. Overvekt har jo blitt et betydelig samfunnsproblem. Vi har det på sett og vis for godt, og da må vi jo lage oss velstandsutfordringer. Reelle ja, men likevel. Selv er jeg prototypen på ei kilolagd, vestlig velstandsutfordring.

Ære være dem som takler slankekurer der man spiser kun karbo, eller ikke-karbo eller veier maten eller hva man nå gjør. Det takler ikke jeg. Jeg synes slankekurer er dønn kjedelige, og klarer aldri å forholde meg til tanken på å skulle overholde en sådan. Jeg kan derfor si at jeg aldri har fulgt en slankekur. Jeg prøvde meg på en blodtypediett en gang, men det var bare å glemme etter ei kort stund. Matendringer må på sett og vis påtvinges, enten med allergi eller intoleranse - eller ved hjelp av trening. Jeg ser at trening avhjelper behovet for søtt og salt og såkalte tomme kalorier. Sommeren hjelper også på både treningslyst og et sunnere kosthold.

Heldigvis hjelper trening og sommer på både form, humør og kilo. Det er jo derfor jeg må stå på nå og bringe den gode tida med meg inn i høst- og vintermørket. Håper å klare det denne gangen!





10 år og 25 kilo fra det ene bildet til neste
Foto: Sven Jonsson og Sturla Birkeland Olsen


torsdag 7. juli 2011

"Det er i motbakker det går nedover"

Dagens overskrift er et sitat henta fra denne artikkelen http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/sprek/article4155824.ece: En mann med store fedmeproblemer trente seg ned i kilo, etterhvert også med å gå på fjelltur. Å gå på fjelltur med et visst antall kilo i overvekt er et slit!

En del av mine overskuddskilo fra fjoråret har forsvunnet eller blitt byttet ut med muskler. Jippi! Den store forskjellen merkes godt når vi småbarnsfolket går Ti på topp-turer med ungene i år. Nytt av året er at jeg har tatt med pulsklokka som motivator. Mannen i artikkelen har helt rett: Kaloriene forsvinner raskt som bare det, og det mens man går i et rolig tempo oppover fjellsidene (aldersgrense for unger som går i et rolig tempo ligger nok på rundt fem år - alt etter egen personlighet). I tillegg nytes den friske lufta og all den lykkefølelsen man tilegner seg ute i naturen. Fjellturer kan gjøre deg høy i mang en forstand.

Å løpe på fjellet eller oppover ei fjellside er en fjern drøm. Om den noensinne realiseres, får vi se på. Foreløpig er det mer enn godt nok å ha følelsen av at kiloene raser av som en bonus til en flott familieaktivitet. Takk og pris for at det finnes folk som driver Ti på topp-opplegget.


Det kan være langt opp og frem. Hvorfor ikke gjøre veien til målet og nyte turen?

onsdag 6. juli 2011

Treningssommer - sykkeltur i det grønne

Ferie og fritid ser jeg på som kvalitetstid sammen med familien. I flere år har oppussing av hus vært andreprioritet. I år er alt av oppussing satt på vent. Det skorter selvsagt ikke på husarbeid, men det meste skyves aktivt nedover på lista over hva som må gjøres. Jeg er klar for treningssommer!

For en gangs/halv dags skyld ble det ikke plass til meg i bilen for familieutflukt. Jeg grep sjansen med begge hender - og surret til og med føttene rundt den (om det hadde vært mulig å sustantivere den på slikt vis). Familien ble sendt avgårde, og jeg gjorde meg klar til en lang sykkeltur.

Nei, jeg er ikke den som har racer, men jeg er overbevist om at jeg har en superduper terrengsykkel. Denne gang var den klar for landeveien. Det tok meg tre timer, litt over halvparten i isende motvind, å nå frem og tilbake. Vel 46 km var tilbakelagt. Til tross for motvind på vei til målet og et par sure oppoverbakker like før jeg var hjemme: ingen superlativer når opp for å beskrive en nordnorsk sommerdag med skyfri himmel og en likeså ubeskrivelig natur. Lette gir anbefales, og dermed kan alle og enhver få seg en naturopplevelse av de store!


Utsikt fra reisens slutt. Foto: Elisabeth Eriksen


tirsdag 5. juli 2011

Dørstokkmila

Et plutselig blaff av den berømmelige dørstokkmila kom over meg. Den er ikke velkommen i en såpass bra periode som den jeg er inne i nå. Slike gamle bekjentskaper vil jeg helst være foruten.

Dørstokkmila er i mitt vokabular et samlebegrep for alle de gode og dårlige unskyldninger jeg opp gjennom de siste åtte år har brukt for å la trening være trening og forholde meg til sofaslitet i stedet. Unskyldningene har gjerne ført til at jeg i stedet for å bruke alt fra en halv til to timer på å trene, har brukt minst like lang tid i sofaen på å være lei meg fordi jeg ikke kom meg i trening "i dag heller" - noe ugrammatisk sagt.

Det er ikke det: Dørstokkmila kunne jeg heller ikke vært foruten. Livet i tidsklemma er stressende og egentlig ikke tilpasset noen som har lyst å holde seg i form. Jeg var såpass tappet for energi i perioder at trening i den formen jeg kunne ønsket meg, ville vært et blodslit. Tror jeg...  Av en eller annen grunn sitter det fast i hodet mitt at trening skal være hardt, men det trenger det jo absolutt ikke å være. Det skal jeg prøve å forholde meg til denne gangen. Trening skal være lystbetont, og jeg skal kose meg hele veien til god form!

Nå skal jeg jammen meg ta en joggetur! Jeg har fått ny mobiltelefon, og skal teste ut runkeeper. Nye gadgets fra tid til annen er ikke ille i kampen mot dårlig form. Heldigvis har jeg ikke så mange av dem at det meste blir nytt og spennende for meg.

mandag 4. juli 2011

Du skal holde hviledagen hellig!

Strandlivets gleder. Foto: Sigurd Leithe
Enten jeg vil eller ei, kan det være lurt å legge inn en treningsfri dag av og til. I dag ville jeg absolutt ikke. Dessverre ble det helt nødvendig etter et lite uhell i joggeløypa i går kveld. Et overtråkk og masse lysløypegrus inn i et skrubbsår på kneet. Det er faktisk ikke helt behagelig selv om jeg jo kjenner at det ikke er noe å syte for.

Jeg er inne i en ivrig periode, og til og med været er på min side. I dag ble det strandliv i stedet for treningsrelatert svette. Deilig det også, men jeg kjente at det kriblet i kroppen etter å få ei økt også i dag. Når kvelden kom, ble jeg til og med litt sur for at det ikke ble noe av. Jeg burde vite bedre enn å tenke at en dag uten trening er en dag uten mening.

Jeg har fått det så travelt med å bli i god form og å få kroppen min tilbake. Jeg pleier å si til meg selv at det ikke gjør noe om jeg veier like mye som nå, bare det er muskler og ikke fett. Likevel må jeg jo innrømme at det ikke er artig å gå på vekta for tida. Ønsker meg ned i alle fall fem kilo ganske raskt. Restitusjon, hvile, er jo absolutt et gode for å prøve å få det til.

Mine netter er normalt sett preget av avbrutt søvn. Det kan være mareritt eller dotrengsel på ferde hos ungene, eventuelt en som vil sove i vår seng eller, om ikke annet, ei katt som vil ut i sommernatta. Hvis ingenting skjer, våkner jeg gjerne forvirret i otta, og lurer på hva som er feil.

Slike avbrutte søvnnetter skal visstnok helst ikke forekomme i den ideelle "kom i form"/"gå ned ørten kilo på en måned"-kampanjer. Man skal sove, man skal ha restitusjonsdager, man skal leve avbalansert og rolig i pakt med kalorier og treningsøkter. Dersom man skal ha barn, skal disse være interessert i å bidra som sparringspartner i ei lekeøkt der en forelder også skal få treningsutbytte, og de skal være dresserte nok til å sove hele natten gjennom. Uten mareritt, uten å tisse seg ut når de nylig har sluttet med bleier.

I den ideelle verden. Ikke i min. I morgen er det ut på sykkeltur med minsten i vogn!

lørdag 2. juli 2011

Styrketrening, slit ergo sum?

Surking: Styrketrening er et slit. Det har alltid vært et slit. Kjedelig. Repetitiv. Grr. Et nødvendig onde. Surking slutt!

Jeg er i den ekstremt heldige situasjonen at min utkårede har funnet en artig måte å trene styrke på. Ja, du leste riktig - artig!!! Det er mulig, altså. Ikke spør meg så mye om hvordan og hvorfor det er så mye artigere enn alt annet jeg har prøvd, men foreløpig fungerer det. Navnet på denne revolusjonerende styrketreninga: kettlebells.

De fleste klør seg i hodet og ser spørrende ut når jeg fornøyd forteller om hvor bra det er å trene kettlebells. Dette er altså en sort vekter som ser ut som gryter uten tut. Man finner ei vekt eller to som passer til det en klarer på hver enkelt øvelse, svinger, presser eller hva øvelsen tilsier en skal gjøre.


foto: Sigurd Leithe
Vi har kjøpt oss et pent utvalg av kettlebells i ulike vektklasser og trener i gjennomsnitt to ganger i uka. Investeringens bonus er at vi kan trene hjemme, begge to i lag. Det er inspirerende å trene sammen, kanskje særlig fordi jeg ikke føler at jeg må presse meg opp i et kiloantall jeg ikke behersker når jeg trener sammen med ham. Det har skjedd før når frk. Konkurranse (altså undertegnede) har trent styrke sammen med andre jenter.. For min del er det å trene styrke for hardt utrolig demotiverende. Jeg trenger heller noen som ber meg ta det roligere og som ser på teknikken i det jeg gjør. Kortere sekvenser på 30-45 minutter er også helt topp. Da får vi i hvert fall presset inn litt trening i en hektisk hverdag.

Om du har lyst å lese mer om kettlebells, kan du se på disse sidene:

http://www.dragondoor.com/

http://www.kettlebellnorway.no/kb/

Selv har jeg ikke lest meg opp på temaet. Det holder at jeg faktisk synes det er gøy å trene styrke. Så langt, så bra. Jippi!