Kløftbakken - "The only way is up!"

Onsdag, midt i første arbeidsuka til samboeren etter endt ferie. Begge ungene var borte på besøk, og da min kjære kom hjem, dukket tanken om fjelltur for oss to opp. Samboeren var ikke sein om å bite på det agnet, og vi ble enige om å prøve oss på en tur i nærheten som vi ikke hadde forsøkt oss på før - Kløftbakken.

Vi kom oss litt seint avgårde, men satset på at det skulle bli en raskt tur til tross for at det var varslet rødt i Ti på topp-heftet (for vante turgåere).

Joda, vi lusket oss pent bortover lysløypa, og starta så stigninga. Og det steg, og det steg og det steg. Lungekapasiteten var tydeligvis ikke skodd for ei slik utfordring. Mens samboeren klarte seg bra, hørtes jeg ut om en blåsebelg. Det var som å gå opp ei uendelig lang trapp som bare ble brattere. Svetten haglet i godværet, og vi ble passert av ei dame som tydeligvis var i langt bedre form enn jeg.

Jeg vurderte aldri å snu. Den beste grunnen til det, var rett og slett at det var for bratt til å gå ned igjen. Jeg ville vært redd for å rulle nedover fjellsida.

På vei opp Kløftbakken. Vakker utsikt!

Når vi kom til toppkassa var det bare velstand i noen minutter, før jeg leste nøye på turen videre. Hjemoverløypa bestod i ei stigning på 100 høydemeter før vi skulle gå bortover og deretter nedover. Jeg må innrømme at jeg ble stressa der og da for ungene, overskride besøkstid og alt det hjemlige. Dårlig samvittighet og dårlig kondisjon passer ikke godt sammen. Vi forlot den fantastiske utsikta som den bratte oppstiginga til Kløftbakken gir deg, og bega oss på hjemturen.

Hjemturen gikk for det meste i et lett fjellterreng helt til vi skulle nedover stien ved Tverrelva. Da viste det seg at det var relativt ulendt den veien også. Etter en del regn tidligere i måneden, var det dessuten glatte partier. Litt utrivelig med andre ord, særlig siden vi hadde det litt travelt med å komme oss hjem.

Jeg skulle gjerne brukt litt mer tid på denne turen, men kommer trolig ikke til å ta den igjen på ei god stund - til tross for at den nok er ei veldig fin treningsøkt. Om en holder seg på beina da.

Svett og varm, mens jeg ennå trodde nedoverturen kom til å gå som en lek.

Det var ei populær låt som het "The only way is up" for en del år siden. Denne toppen ga den tittelen en ny dimensjon. Fint å ha vært der, det er det uansett!