Follow by Email

onsdag 28. desember 2011

Å gjøre det en ikke kan II - i dag ski

Som alle andre barn av Norge, er jeg født med ski på beina. Videre har jeg vokst opp med Fjellvettreglene presentert av bl.a. Severin Suveren - flaks og uflaks - på tv, minimum en gang i året. Jeg lusket rundt hushjørnene på skiene  mine og ble med familien på tur. Med tre eldre søsken, ble jeg vedhenget alle måtte vente på. Med en gang jeg kom opp en bakke, føyk de andre videre. Det hjalp ikke stort at skiene var bakglatte heller. Jeg gled innbitt videre, forover som bakover, overbevist om at jeg også kom til å gå fort på ski en vakker dag.

Den dagen kom aldri. Etter en skidag på skolen i tiårsalderen, lot jeg skiene henge i garasjen for godt. Hver påtvunget skidag etter dette, var jeg "syk". Foreldrene mine tvang meg aldri, og snakket heller ikke med meg om saken. Av og til kan foreldre være for velmenende og ettergivende.

Nåvel, jeg har alltid syntes det har vært utrolig flaut å ikke kunne gå på ski. Jeg prøvde meg igjen når jeg var 21, sammen med godt trente folk. Huff og huff. Det var pinlig! De skiene ble gitt videre til noen som kunne bedre.


Da er det bare å streke opp punktene
som mangler!

Det høres kanskje dumt ut, men jeg ville over alt i verden ikke at ungene mine skulle oppleve det samme som meg. Siden samboeren heller ikke var noe særlig til skifantast, var det bare å ta seg et tak - hele familien. Vi har ski alle sammen, og faktisk synes alle det er morsomt å luske seg ut en tur.

Jeg er selvsagt noe bekymret for alle disse menneskene som kommer susende. I den grad jeg selv suser, er jeg redd for at noen skal falle foran meg i sporet. Takk og pris for smørefrie ski, sier nå jeg. Til mitt bruk holder det lenge, og skulle jeg noen gang komme over barnestadiet i skigåing... Ja, da kjøper jeg meg med glede et par til (som ikke er smørefrie)!

I dag trosset vi trøtte kropper og savnet etter middagshvil etter jobb. Opp i lysløypa bar det med ski, barn og et par tidligere skiskeptiske, foreldre. Innsatsen var det vel intet å si på, stilen var nok så som så. Artig hadde vi det lell, og utrolig imponerte var vi over flinke unger og at vi faktisk kom oss ut på ski.

Jeg kjenner enda skjelven etter nedoverbakkene, men ser frem til å gå Onsdagsrenn med ungene. Da blir det minst åtte turer til på meg utover våren - og åtte kilometer til sammen.

Sov, Dukke-Lise

Man kan ikke være på topp hele tida. Jeg er litt nede nå. Romjula har snudd opp-ned på døgnet både til voksne og barn, og det gjør meg alltid sliten og litt nedfor. Det hjelper heller ikke når jeg sliter med å finne formen - rett og slett fordi jeg egentlig er trøtt hele tida. For trøtt til å trene selv om motivasjon og lyst er til stede. Kroppen lystrer ikke. Kanskje det er bedre å hvile seg i form? Jeg tviler, men som sangen sier det: "Sov, Dukke-Lise. Sov, og bli stor...". Natta!

mandag 26. desember 2011

Jul, jul, jul og julejogg!

Juleherligheter!
Jula er mi favoritthøytid. På godt og vondt. Altfor mye mat, altfor mye rangling - altfor mye av det gode. Hedonisten i meg gleder seg stort!

Juleferien er et glitrende gode. Heldigvis er det noen fridager som kan nytes - også til trening. Det er en hemmelig drøm å bli en av joggerne på julaften, noe som ikke lyktes dette året heller. Vi lyktes derimot å få til en kort runde med kettlebells. Deilig det!

Joggeturen ble utsatt til første juledagskveld. Med vindkastene fra det avdankede uværet Cato midt i mot, lunta jeg meg bortover. Etter å ha bodd alle barndomsår på Sorgenfri (der sløyfa går både på Mørketidløpet og Midnight Sun), vet jeg at det er super trening å bevege seg i motvind. Den kommer både sommer som vinter, og kan ta fra en både munn og mæle - og gode pusteegenskaper.

Dette været er faktisk ikke så ille å bevege seg ute i. Det er min store oppdagelse. Vind, holke, litt regn. Det stagges med musikk, god bekledning og brodder.

Fortsatt god jul, folkens, og husk at det er fullt mulig med utekos selv om vinden suser og plussgradene råder - helt til det går ut varsel fra politiet om at en bør holde seg innendørs...

torsdag 22. desember 2011

Kom dere ut, det er JUL!

Ei hektisk adventstid har hatt sitt klamme grep rundt meg. Timene har ikke vært lange nok, og langt fra mange nok. Jeg har presset inn noen treningstimer her og der. Litte bitte granne jogging, noen få lavpulsturer og kettlebellstreninger.

Altfor lite, dessverre, til å utgjøre grunnlaget for et mirakel på Mørketidsløpet 7. januar. En stakket stund vurderte jeg å skifte til fem kilometer uten tidtaking, men jeg skiftet mening. Jeg skal luske meg rundt sløyfa på ti kilometer. Det blir nok å gå sakte, men målet er å klare det.

I mellomtiden er det jul. Kommer jeg meg ut en tur for å jogge julaften? Det er en liten drøm, men jeg tviler litt på at jeg kommer til å klare det... Men folkens, la oss komme oss ut i frisk luft i romjula. Nyt vinteren, ak, gå på ski, gå, jogg eller løp - eller hva dere vil , men KOM DEG UT!

Takk for at dere har fulgt meg på bloggen så langt, og har kommentert enten her på bloggen, på facebook eller in personae. Om jeg har gitt noen av dere inspirasjon, har i hvert fall dere gitt meg masse tilbake!

Nå skal jeg trene og blogge - i romjula og utover nyåret. Jeg gleder meg til hverdag og nye treningsmuligheter, men først herlig ferietrening! Det gjelder å ikke gi opp. Blir dere med?


GOD TRENINGSJUL!

torsdag 8. desember 2011

Når ull spiller en rolle...

I dag var det bikkjekaldt ute. Syv minusgrader sa gradestokken utenfor hos oss. Akkurat passe temperatur til å prøve seg på en joggetur - slik som den som stod på programmet i dag. Jeg har dessuten aldri jogget i slik ei kulde tidligere, og det måtte jo prøves ut!

Det ble to lag med ull både oventil og nedentil samt ullsokker på. Jeg var veldig spent på om joggeskoene ville bli altfor kalde. Vinterlue og hansker måtte også til. Det er så utrolig ille å fryse på fingrene gjennom oppvarminga og de første par kilometrene, og enda verre å fryse på ørene.

Påkledninga var faktisk perfekt.

Siden jeg ble lessen på mandag, og bare syntes livet var kjipt, bestemte jeg meg for ei lett femkilometerløype. Sist jeg tok den, tangerte jeg min egen "rekord". Denne gang var jeg bare ute etter å kunne jogge fem kilometer uten å måtte gå innimellom.

Jeg slet, men det gikk. Jeg klarte ikke å presse meg selv til å jogge så fort at jeg hatet slik som i sommer, men jeg psyket meg i hvert fall opp til å utstå fem kilometer.

Jeg lurer jo litt på hva som skjer. Hvorfor jeg ikke klarer å løpe så langt, og like fort, som det jeg gjorde i sommer. Er det bare psyken? Likevel er jeg ved bedre mot i dag. Det er bare å håpe på mirakler slik man vel er ment å gjøre i disse juletider, og fortsette med forberedelsene til milløp. Det er bedre å komme sist enn ikke å stille - og med ulla på plass slipper jeg også å fryse!

mandag 5. desember 2011

Et aldri så lite mirakel

Til jul i år, eller rettere sagt til litt over nyttår, ønsker jeg meg et aldri så lite mirakel. Mirakelet hadde vært å få til å jogge ei mil igjen. Gjerne ei mil løping, det vil si på en time eller under det. Det siste er litt meget å be om, men jeg ønsker meg virkelig ei tid på Mørketidsløpet på 1:10 i alle fall.

I dag skulle jeg prøve meg på et endret treningsregime med tre springetreninger i uka. Ei trening på 4x10 minutter, ei på 4x4 minutter og ei med en så rask fem kilometer som mulig. Jeg har virkelig grudd meg til 4x10 minutter, men i dag kjente jeg meg altså frisk og fin - og uthvilt. Alt lå til rette på en fin feriedag med vindstille og i underkant av 0 grader - lyst var det også.

Optimismen varte kanskje i seks minutter uti den første timinutteren. Da kjente jeg at dette jammen ikke var noe for meg. Jeg holdt det gående i vel en time med ei trening som var litt av alt mellom himmel og jord føltes det som, men dette var ikke hyggelig gitt. Takk og pris for at jogging gir meg god utholdenhet og lykke i hverdagen ellers, for hadde alle økter vært slik som denne, hadde jeg lagt joggeskoene pent fra meg på hylla, satt meg ned i en god stol og sett dem støve ned. I stedet dro jeg på sportsbutikk og lurte på hvilket par jeg kan ønske meg til jul.

Øverst på ønskelista til jul står altså:
1) Et aldri så pent stort mirakel i form av utholdenhet og tid innenfor en time på Mørketidsløpet
2) Et aldri så pent lite mirakel i form av å holde ut hele Mørketidsløpet
3) Nytt, stilig joggeutstyr (men det blir nesten for flaut å bruke om ikke en av de to øverste er på plass)


Begynnelsen av treninga. Fin utsikt i hvert fall.


Midt i treninga. Godt med et glimt av dag når jeg ellers
gjorde mitt beste for å psyke meg ned.

fredag 2. desember 2011

Temperatursvingninger i desember

Humøret er stabilt, mens temperaturen svinger. Inne som ute. De siste dagene har vært preget av sterk vind og nedbør, som til alt hell har endret karakter fra regn til snø nå i kveld. Jeg har vært litt sur på meg selv fordi jeg trodde været har vært medvirkende faktor til en uønsket hviledag i går. Et mål er jo å komme seg ut i allskens vær.

Gårdagen var utrolig hektisk jobbmessig. Når jeg kom hjem, merket jeg at alt av overskudd hadde vært mobilisert. Jeg falt sammen som en sekk. Temmelig sliten - var virkelig det alt? Hadde jeg ikke mer å by på?

I dag har det heller ikke vært fristende å drive kondisjonstrening. Etter å ha mast på samboeren for ei kettlebellstrening (siden jeg er for slapp til å gå ut i dag også), sitter jeg her med skjegget i postkassa. Joda, samboeren trener. Jeg innså veldig raskt at kroppen ikke fungerer. Temperaturen svinger jammen innenfra også! Sykdomsalarm! Istedet for ei artig trening, er det frem med te og honning i tillegg til en smertestillende - og snart ei hodepute.

Det positive er jo at energien er til stede, men jobber med en infeksjon. Da er det jo ikke rart at jeg - etter egen mening - ble fort sliten i går. Jeg ser virkelig frem til neste trening, og håper å få knekket sykdommen snarest. Det er godt at det ikke er dørstokkmila som står i veien i hvert fall.

Så gjenstår det å se om temperatursvingningene fortsetter utendørs, eller om det går an å jogge seg en tur i vidunderlig vinterland når kroppen er med igjen.