Å gjøre det en ikke kan II - i dag ski

Som alle andre barn av Norge, er jeg født med ski på beina. Videre har jeg vokst opp med Fjellvettreglene presentert av bl.a. Severin Suveren - flaks og uflaks - på tv, minimum en gang i året. Jeg lusket rundt hushjørnene på skiene  mine og ble med familien på tur. Med tre eldre søsken, ble jeg vedhenget alle måtte vente på. Med en gang jeg kom opp en bakke, føyk de andre videre. Det hjalp ikke stort at skiene var bakglatte heller. Jeg gled innbitt videre, forover som bakover, overbevist om at jeg også kom til å gå fort på ski en vakker dag.

Den dagen kom aldri. Etter en skidag på skolen i tiårsalderen, lot jeg skiene henge i garasjen for godt. Hver påtvunget skidag etter dette, var jeg "syk". Foreldrene mine tvang meg aldri, og snakket heller ikke med meg om saken. Av og til kan foreldre være for velmenende og ettergivende.

Nåvel, jeg har alltid syntes det har vært utrolig flaut å ikke kunne gå på ski. Jeg prøvde meg igjen når jeg var 21, sammen med godt trente folk. Huff og huff. Det var pinlig! De skiene ble gitt videre til noen som kunne bedre.



Da er det bare å streke opp punktene
som mangler!



Det høres kanskje dumt ut, men jeg ville over alt i verden ikke at ungene mine skulle oppleve det samme som meg. Siden samboeren heller ikke var noe særlig til skifantast, var det bare å ta seg et tak - hele familien. Vi har ski alle sammen, og faktisk synes alle det er morsomt å luske seg ut en tur.

Jeg er selvsagt noe bekymret for alle disse menneskene som kommer susende. I den grad jeg selv suser, er jeg redd for at noen skal falle foran meg i sporet. Takk og pris for smørefrie ski, sier nå jeg. Til mitt bruk holder det lenge, og skulle jeg noen gang komme over barnestadiet i skigåing... Ja, da kjøper jeg meg med glede et par til (som ikke er smørefrie)!

I dag trosset vi trøtte kropper og savnet etter middagshvil etter jobb. Opp i lysløypa bar det med ski, barn og et par tidligere skiskeptiske, foreldre. Innsatsen var det vel intet å si på, stilen var nok så som så. Artig hadde vi det lell, og utrolig imponerte var vi over flinke unger og at vi faktisk kom oss ut på ski.

Jeg kjenner enda skjelven etter nedoverbakkene, men ser frem til å gå Onsdagsrenn med ungene. Da blir det minst åtte turer til på meg utover våren - og åtte kilometer til sammen.