Follow by Email

tirsdag 29. april 2014

Godteløftet

Pasjon for sjokolade... Bildet er lånt fra http://www.google.no 
Jeg har en forkjærlighet for det søte. Kaker, sjokolade, og ja - det salte: Potetgull. Nam! Etter å ha fått laktoseintoleranse har inntaket begrenset seg en del. Den mørke sjokoladen, kaker laget av laktosefrie varer og potetgull med salt. Noen ganger har jeg gått på en smell - tenk, det er melkeprodukter i ostepop!

Inntaket av godteri tok av når eldstejenta var lita, men jeg har bremset kraftig ned etterhvert som årene har gått og kiloene har kommet. Egentlig trodde jeg at jeg var veldig flink, og at godteriinntaket nå var veldig lavt.

Det var før jeg gjorde en avtale med en treningsvenninne av meg. På en helt vanlig årsfest der jeg hadde spist god mat, og deretter momset saltstenger og slikt, hadde jeg plutselig blitt med på hennes godteløfte: Ingen godterier før 15. juni! Det vil si, vi har muligheten for å spise et stykke kake dersom noen har bakt - på besøk, i bursdager og på 17. mai. For min egen del, har jeg også lagt til alkohol i løftet mitt. Det er ingen ris bak speilet, ingen veddemål - dette godteløftet har bare med egen ære å gjøre.

For min del var det tre feiringer av barnebursdager, et ukjent antall besøk/voksenbursdager, en påske og en 17. mai mellom inngått avtale og 15. juni (ca 100 dager i følge min venninne).

Jeg trodde jeg var flink, ja, men det er utrolig hva som bare plutselig befinner seg i munnen når man minst aner det. Dette ble jeg tidlig veldig klar over da jeg flerfoldige ganger var på nippet til å tilføre smaksløkene nærkontakt med disse fristelse uten engang å ense at det var nettopp det jeg gjorde - spiste godteri.

Ja, jeg har lest det før: Man er ikke klar over hva man har i munnen, og hvor mye av det som går ned, før det plutselig ikke er "lov" lenger. Jeg har egentlig vært mer engstelig for automatikken enn for å falle for fristelsen når man er ved bevissthet om hva som skjer. Det skal derimot sies at det har holdt svært hardt mange ganger.

Det føles fortsatt ikke helt topp å motstå alle fristelser, med et unntak - når jeg ser meg selv i speilet! Der ser jeg en utgave av meg selv som faktisk får igjen for det som legges ned i trening. Endelig. På vekta vises det ikke så godt, men jeg har faktisk tenkt å fortsette etter 15. juni også. Kanskje blir det en liten pause i ferien, men dette er bra for meg. Det kjenner jeg!

I år avstod jeg fra påskeegget.

mandag 28. april 2014

Alt dumt vi mennesker gjør...

"Sitter på trappa og tenker på alt dumt vi mennesker gjør...", synges det ofte fra baksetet. Nå har denne sangen et helt annet, og ikke minst viktigere, moralsk inntrykk og oppdragende effekt på ungene våre. Likevel, akkurat den strofen går litt rundt i hodet på en skadet meg.

Ikke sitter jeg på trappa. Senga er mitt tryggeste tilholdssted. Jeg prøvde meg på jobb i dag. Det var mislykket. Lege og sykemelding. Og, nei, ingen banneord. Resignasjon. Tilbake til senga.

Seks dager siden er det nå. Jeg skulle ha instruksjon og egentrening. En av de sedvanlige tirsdagene hvor 4,5 timer av kvelden tilbringes i dojo'en - Tromsø karateklubbs storstue. Vanligvis returnerer jeg hjem med et stort, slitent smil om munnen.

Denne tirsdagen hadde jeg følelsen av at ei stor klo hadde satt seg fast nede i høyre legg. Jeg regnet med at trening med god oppvarming var det som kunne hjelpe. Det gjorde riktignok vondt innimellom, men jeg prøvde å avpasse innsats og smerte. Helt til kvarteret før slutt. Jeg skulle sette beinet bak. Det hørtes. Lyden av noe som røk - delvis, og en intens smerte i indre del av tjukkleggen.

Jeg klarte å komme meg hjem alene. Jeg er glad om ikke akkurat den sekvensen legges ut på nettet. Etter det har jeg ikke klart så mye. Men det kan jo bare bli bedre, og det finnes alltid nye muligheter. Nå gjelder det bare å bli bra igjen, men fy så dum jeg var!

Nå blir det nok et par uker til med krykker. Etter det kan jeg kanskje kaste den ene av dem, om jeg skal tro legen. Diagnose: Delvis avrevne muskefibre, eller en strekk i muskelen. Det er like vondt som det ser ut som, men bare det går over, kan jeg holde ut.

Om ikke annet, kan samboeren øve seg på taping. Så langt har det ikke hjulpet mye.