Follow by Email

onsdag 31. august 2011

En positiv karateopplevelse

Jeg har vært på mi første "offisielle" karatetrening etter høstprogrammets oppstart. Å være på karatetrening med en god instruktør, er vel det beste jeg vet om innenfor treningsverdenen. Når treninga er så bra at du egentlig ikke merker at du tyner deg selv, men at du kjenner at du kjenner at du ligger på grensa til å slite: Det er topp, det!

Ei karatetrening er en svært individuell opplevelse. Noen treninger passer deg, andre ikke. Gode instruktører har treninger der alle er enige om at treninga var helt etter deres kropp. Instruksjonen i går passet meg veldig godt. Det var ei trening som gjorde meg myk, i betydning fleksibel.

Jeg merket sommerens innsats godt da jeg klarte meg bedre formmessig enn på lenge. Det var dessuten artig å gå kamp, og det er ikke ofte jeg synes med den kondisen jeg har å vise til. På den andre siden, merket jeg også at jeg ikke har vært flink nok til å trene fleksibilitet og å tøye etter løpe- og styrkeøktene. Stiv og støl har jeg blitt!

Fysioterapeuten mener at stive muskler (veldig enkelt sagt) også er en grunn til at jeg har denne ambulerende smerten i låret. Heldigvis mener han også at jeg gjerne kan trene med dette vondtet siden det er muskulært. Treninga stopper seg selv dersom det gjør for vondt. Derfor fortsetter jeg bare så lenge jeg ikke merker noe, eller kun kjenner svake smerter.

Alt i alt en positiv karateopplevelse, og en topp start på høsten!

(Dagens tips: Tromsø karateklubb har nybegynneropptak hele september. Har du muligheten, er det bare å bli med!)

Vi starter treninga! Seiza 12.okt.2010. Foto: Sven Johnson


tirsdag 30. august 2011

Du vakre august!

Du milde, for en herlig augustmåned det har vært! Humøret og treningsiveren har hatt noen bølgedaler, godt kombinert med at en stresset hverdag gradvis har begynt å ta over. Det er mulig at det å grue seg til stresset er verre enn å være midt i det.

Dessverre ser det ut til at stress er et av mine varemerker. Jeg håper at treninga også vil føre til bedringer på det området. Mer overskudd fører til at mindre føles som mas og stress.

Over til måneden som snart er over: Vi har hatt en fantastisk vakker seinsommer. Det fører med seg masse overskudd som tas inn i den mørkere årstida. Herlig! Jeg har vært mye ute, og det resulterte i at en kollega spurte hvor jeg hadde feriert i sommer siden brunfargen har funnet veien til ansiktet. Å da kunne si at vi har feriert i Tromsø, føltes veldig godt.

Jeg har nok vært mindre filnk til å ta bilder i august enn i juli, men en liten kavalkade kommer likevel:




Tverrfjellet 6. august






Tromsdalstinden


Tomasjordfjellet / Nordfjellet





Fjellheisen


Noen fra løpegruppa Northern Runners. Flotte folk som får meg med på intervall!


Utsikt fra Åsfjellet




Utsikt fra lenestolen

Inspirerende bok om løping!

Herlige august i Tromsø!

mandag 29. august 2011

Badevektabstinenser

Hva mangler på dette bildet? BADEVEKTA
er ikke på sin vante plass under vasken!
Det har kanskje gått så lang tid som ei uke siden badevekta vår knustes til ørsmå biter. Ulykken skjedde under ungenes kveldsstell, og det er bare å prise skjebnen for at det ikke gikk verre. Selv skjønte jeg med en gang at dette kom til å bli et tungt tap for meg.

Denne sommeren har badevekt, pulsklokke, spotify og runkeeper vært umistelige i min higen etter å komme i form. Det begynte med at jeg fikk lyst til å gå ned i vekt, og badevekta ble hyppig besøkt. Jeg utvikla en mani ved å finne frem vekta omtrent til enhver tid selv om vettet sa at jeg neppe hadde gått noe særlig opp eller ned i løpet av en dag eller et døgn. Det rare med det hele, er at det er vanskelig å huske tallene over tid. Det blir kun fra dag til dag. Jeg klarer for eksempel ikke helt klart å huske hvor mange kilo jeg har gått ned siden mai, rundt seks, tror jeg. Siden juli mener jeg å ha gått ned rundt tre kilo.

En annen mani har tatt overhånd i det siste, nemlig å komme seg i form. Jeg merker at det er tungt å la være å trene en dag. Likevel er jeg klar over at jeg også må hvile. Særlig nå som det ikke er ferie lenger. Kroppen blir raskere sliten etter litt tunge økter når jobben også har tatt sin del av meg.

Treningsnarkoman, har jeg blitt kalt. Jeg vet at jeg har det i meg, og jeg klarer ikke helt å se at det er ensidig negativt. På den annen side er det bare å passe seg. Alt av fanatisme er per definisjon skummelt!

Tilbake til badevekta igjen: Jeg synes det er fælt å ikke få holde rede på antall kilo lenger, og jeg lengter etter ei ny vekt. I ukedagene har jeg stort sett ikke tid til å gå til innkjøp av slikt, og i helga GLEMTE jeg det faktisk. Nesten hjemme igjen, var det like før jeg snudde og kjørte tilbake. Det var da jeg tok meg og abstinensene mine i nakken og rista: Kiloene sier lite, formen sier mest.

søndag 28. august 2011

Teknologiens svik

I dag leste jeg ferdig Haruki Murakamis bok "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Ei bok som ble veldig kjær for meg, og som heldigvis skal gå på rundtur i Northern Runners-nettverket. Den ble en veldig inspirasjon, blant annet ble jeg inspirert til å ta en femkilometer i dag tross vondter i det høyre låret. Jeg har plagdes med noe migrerende smerter i låret i snart to uker nå, og begynner å bli kraftig lei.

Så snart ungene hadde sovna, stakk jeg ut på tur. Suksessformelen fra torsdag med ny rute skulle også gjentas. Minuset er jo at jeg ikke aner omtrentlig hvor langt jeg har kommet kilometermessig, og enda verre - hvor langt jeg skal for å ha kommet fem kilometer. Med andre ord lå alt til rette for å bli skikkelig sur dersom runkeeperen svikta. Noe den gjorde til gangs! På første forsøk skulle den ha meg til å tro at jeg gjorde unna en kilometer på 3.15. Tull! På andre forsøk gjorde den narr av meg med å antyde ei kilometertid på ett minutt og noe. Fjaserier! Jaja, hadde det enda bare vært at den gjorde narr av min realitetsforankring på hvor fort jeg kan bevege meg til beins, hadde det vært greit. Verre var det at jeg altså ikke ante hvor langt jeg hadde kommet, og når jeg kunne si meg fornøyd med å ha kommet gjennom fem kilometer. Grr!

Det tok faktisk ei stund før jeg klarte å fri meg fra surheten over teknologiens svik. Til gjengjeld var det bare kos da irritasjonen slapp taket, og jeg kjente den deilige, milde vinden i ansiktet bortover Dramsveien. Da spilte det ingen rolle lenger. Herlig å være ute var det, rett og slett.

Nå har fysioterapeuten i mitt liv gått skikkelig til verks på lårvondet, og jeg håper det nå gir slipp.

fredag 26. august 2011

Forandring fryder!

De siste par dagene har vært preget av ei noe negativ holdning til tross for alle forsøk på å distansere meg fra slike tanker. De høstlige aktivitetene har delvis startet opp, og det er travle tider på jobb. Kombinert med lite lyst til å legge seg på kveldene, og derav lite søvn, er dette fatalt for positiviteten. I visshet om at fysisk aktivitet ville kunne kurere det meste, forserte jeg dørstokkmila i et øyeblikks forakt og listet meg ut i den noe kjølige høstkvelden.

I går skulle jeg på lang tur, gjerne litt rolig, for å få tunge tanker ut av hodet.

Jeg begynte på den gode, gamle løypa mi, men der ble det tungt! Det var bare å ombestemme seg, og jogge litt her og der for å komme seg ut av den gamle tralten.

Jeg hadde forventet en nedtur tidsmessig. Heldigvis var ikke formen så ille som jeg hadde trodd. De første fem kilometerne gikk ikke i rekordfart, og det var heller ikke meningen. Likevel gikk de raskere enn først fryktet (jeg trodde veldig lite om meg selv i går), og ga dermed håp om ny pers på ti kilometer.

Det var min femte mil, og noen erfarne løpere har sagt at milløpet ikke føles så langt lenger når en har gjennomført rundt seks slike. Jeg tror de har rett. Jeg klarte meg i hvert fåll ganske greit lenge. Fra 8,5 km begynte det å bli tungt, og jeg mista en del tid på de siste halvannen kilometrene. Tida ble 1.05:53. Ny pers, jippi! Fem minutter og 53 sekunder fra å si at jeg løper. Åtte minutter bedre enn første gang, nesten to minutter forbedring fra sist gang. Overraskende nok. Forandring fryder, ja!

Utsikta til Fløya når jeg starta. Nå blir det mørkt på kveldene. Husk refleks!


onsdag 24. august 2011

Å blåse bort alle negative tanker

La tankene komme, og slipp dem så. Blås dem bort med samme vind som førte dem til deg. Vær positiv, ikke la mørket tynge deg ned. Smil, du klarer det.

Jeg har hatt en tung og trøtt dag i dag, og virkelig jobbet med å komme meg ut av ei noe dyster stemning. Kroppen har oppført seg som om jeg skulle veie 150 kilo, og jeg plages med et-eller-annet-tull i låret. Fremdeles. Engstelsen er der for en skade-in-spe.

Etter å ha vært i aktivitet/trening i fire dager, er det på tide med en hviledag. Hvilen landet på en strålende dag med et drag av høst i lufta. Hodet skulle gjerne hatt en jogge- eller fjelltur å se frem til i dag, eller en bærtur om ikke annet. Det passet bare ikke inn i programmet. I tillegg til å være veldig sliten i kropp og sinn kjente jeg at det ikke har vært nok søvn i det siste, og der var surkefrøkena i gang igjen.

Tidsklemma. Stress i skuldre og nakke. Maset. Surheten. Nei, det er ikke slik det skal være. Vi får ta livet som det kommer. Det viktigste er å ha det fint. Som min kjære samboer sier: Det er ikke alle minustimene du kommer til å huske når du ser tilbake på tiden med små barn.

Jeg jobber med det: Å blåse bort alle negative tanker.

La tankene komme, og slipp dem så. Blås dem bort med samme vind som førte dem til deg. Vær positiv, ikke la mørket tynge deg ned. Smil, du klarer det.

Å kvitte seg med negative tanker bør ikke være en like vanskelig oppgave..
Foto: Sigurd Leithe

OSU!

Neste uke begynner høstsesongen med treninger i karateklubben. Jippi!

Det er kun onsdager og lørdager det ikke er mer eller mindre organisert trening i klubben for oss voksne. Et utrolig bra tilbud fra en klubb der alt er basert på frivillighet, synes jeg i hvert fall. Det er det trening for hele kroppen, alle de muskelgrupper du ikke visste du hadde.

Selv gleder jeg meg til å instruere ungene i klubben i aldersgruppa 6 til 11 år. Karate er basert på disiplin, og det er helt klart ei utfordring når mange unger møtes. Det å føle seg som ei heks enkelte ganger kan være vanskelig, men med solid erfaring fra nærmere ti år som juniortrener og sju år som forelder, forstår en jo at det kan være disiplin ungene søker.

En annen side som er gledelig, er å se flere kvinnelige utøvere i klubben som trener jevnt og trutt. De er et pluss for både omgangstone og treningsforhold forøvrig. Det er aldri sunt med et ensidig kjønnssammensatt miljø - verken i trenings- eller jobbsammenheng.

Jeg tjuvstartet høstsesongen i går, med siste uke av sommermodustreninger. Ei bra trening av en av våre gode fightere. Fornøyd!

Høres ut som en ren reklameblogg denne gang, og det er nok slik det blir når jeg er så hoppende glad for å starte opp igjen.

mandag 22. august 2011

"Ikke tenk, løp!"

Overskrifta i dag er henta fra Nikeoppfordringa "Don't think, run!"  og en artikkel jeg leste her om dagen. Nå har jeg jo faktisk Nikesko, så det får være dagens produktplassering.

I dag stod joggetur på programmet igjen. Egentlig ønsket jeg meg et milløp, men siden jeg ikke var helt sikker på hvordan lårmuskulaturen ville reagere på jogging, tok jeg en femkilometer. Det gikk ganske bra. Jeg er fornøyd med å ha sletta den gamle rekorden med rundt femten sekunder selv med fomling med runkeeperen.

Jeg hadde store planer om å følge Nikes oppfordring om ikke å tenke, men jeg har opprettet et veldig platonisk kjærlighetsforhold til Haruki Murakami og den første boka jeg leser av ham: "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Aldri hadde jeg trodd at jeg ikke ville komme meg gjennom rundt 200 skjønnlitterære sider på ei helg, men Murakamis ord må leses to ganger minst, smakes på og tenkes gjennom. Han snakker direkte til meg. Det er mulig en må ha blitt bitt av joggebasillen og ønsket om å løpe etter fylte førti for å forstå hva jeg mener, men der er jeg altså: Fanget i ei Murakamibok og jogging.

I morgen planlegger jeg å våkne etter sommerens eskapader: Kyokushinkaitreninga starter opp!

Gard: Jeg har 3,5 år på meg før jeg når "Runner's blues"!

lørdag 20. august 2011

Trøstens ord fra Murakami



I dag har vi vært to barnefamilier og ett kjærestepar på fjelltur. En deilig, deilig dag er over. Det ble en rolig tur, men jeg kjenner det litt i lårene likevel. Særlig i det der den ene muskelen er litt støl fra før av. Håper det gir seg til i morgen da det er på høy tid med en joggetur.

Jeg har begynt å lese den japanske forfatteren Haruki Murakamis bok "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping". Så langt koser jeg meg glugg i hjel med den. Et sitat derfra som traff meg godt, fant jeg på side 28 i den utgaven jeg leser:
"Noen fantastisk løper er jeg ikke, jeg holder i beste fall et ordinært nivå - om ikke "middelmådig" er et mer dekkende ord. Men det er ikke det som betyr noe. Poenget er å forbedre seg litt fra dag til dag. Den eneste konkurrenten du trenger å vinne over i langdistanseløping, er fortidens utgave av deg selv".

Dette er altså hva jeg bedriver for tiden. Det er en slags trøst at også andre har satt ord på følelsen. Med ro i sjelen tenker jeg på dagen som har vært og ser frem til morgensdagens tur.






I dag er jeg skyld i alle bilder selv.

fredag 19. august 2011

Å, du nytelsessyke fredagskveld!

Å sitte i godstolen etter ei lang arbeidsuke med alt som trengs innen en armlengdes avstand, det er digg det! Fjernkontrollen for å se Poirot, Murakamis bok "Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping", mobilen, nøtter, den eneste gjenværende havrekjeksen i pakken, et lite glass rødvin(!) og et stort glass vann. Herlig!

Ikke for det: Jeg hadde tenkt å trene styrke i dag, men med en lårmuskel som har slått seg litt vrang var det best å legge inn en hviledag. Har satt laptopen på fanget for anledningen. Det varmer muskelen godt. Jeg er litt sur på meg selv siden jeg ikke syklet til trening i går, og fikk varmet opp litt på forhånd. Jeg er veldig uvant med å starte joggeturen på asfalt, og kjente det godt i beina.

Satser på at alt er vel i morgen. Da er det en liten bær-/fjelltur på programmet i familiens tegn. Gleder meg og satser på at yr.no holder det de lover: STOR sol etter klokka 12 i morgen. Ønsker dere alle en finfin helg, særlig deltakerne på sykkelrittet og Tindløpet i helga!

Med føttene høyt og mange tanker i hodet samtidig etter ei lang uke.

torsdag 18. august 2011

Tøffere enn toget

Så har jeg vært ute og tøffet meg igjen. Tenkte at jeg skulle få med meg min venninne i Northern Runners-gruppa, men da må jeg jo stille selv også. Hun er mye raskere enn meg. I dag var det første gang vi skulle være med på 4x4 min intervall - uten motbakke.

Mens jeg skulle løpe nært det raskeste jeg klarte, måtte jeg erkjenne at jeg ikke er så kjapp i steget akkurat. Jeg var der, ja, kjapp - nei. Noen må danne baktroppen også. Erindringen gikk tilbake i tid, til den gangen jeg var ung innenfor kyokushinkai karate. En shihan sa at det beste selvforsvaret er å løpe (bort fra en farlig situasjon). Javisst, tenkte jeg, men jeg kan ikke løpe. Derfor må jeg velge det "nest beste" - kampsport. Spør du meg synes jeg jo det såkalt "nest beste" er helt fantastisk.

Nå har jeg blitt eldre, og sta. Selv om jeg aldri skulle bli rask, skal jeg i hvert fall prøve å bli så rask at jeg kan si at jeg løper. Målet er bedre enn 30 minutter på 5 km, og bedre enn en time på 10 km. Da skal jeg si at jeg løper. Jeg skal være med på Mørketidsløpet og Midnight Sun Marathon, 10 km begge gangene i 2012.

I mellomtiden skal jeg holde ut å være tregest i NR. Det er heldigvis en flott gjeng som ikke "disser" en treging. Faktisk mye fine folk som løper. Det er bra å få være en del av, og trolig blir til og med jeg raskere der jeg peser etter dem i løypa! Tøffere enn toget. Det er meg det!!

Northern Runners i dag: Trine, Ola, Øyvind, Trine, Rune, Britt, Stian og jeg.
Foto: ukjent dame på tur i Bukta


onsdag 17. august 2011

Om å være tøff i trynet

Lite lys gjorde det litt vanskelig å ta bilder.
Foto: Sigurd Leithe
Da jeg våknet i morges, var jeg trøtt som ei strømpe og sliten i kroppen - og utrolig glad for at grunnen til det var å ha klart min egen utfordring til samboeren: Å sykle til (og selvsagt fra) Fjellheisens laveste punkt, og deretter gå opp den bratteste veien og ned "gamlestien" til Fjellheisens høyeste punkt.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å gjøre den turen en gang i uka i sommer, alene. Etterhvert ble det målet justert til å bli... kanskje en gang i måneden... Nå får det bli med en gang i juli (da kjørte vi til/fra, i stedet for å sykle), og nå i august. Mulige fjellturer i resten av august, september og oktober får bli på andre kanter.

Motbakker er ikke min greie - ennå. Jeg kjente dessuten mandagens femkilometer i beina, og gikk meg fort sliten og stiv. Vi hadde vel to tredeler igjen til Fjellheisen da jeg begynte å lure på om dette var en god idé. Min kjære lurte nok på det samme. Det hadde nok gått dobbelt så fort dersom han hadde vært alene. Den eneste grunnen til at jeg ikke snudde, var at jeg ikke hadde lyst på en bratt nedoverbakke på skjelvende bein. Nei, forresten, jeg hadde ikke lyst å gi meg heller. Dette var jo min utfordring til kjæresten! Snakker om å være "tøff i trynet"...


Foto: Sigurd Leithe
 Vi kom opp! Jeg svetta småstein i den varme sommernatta. Derfra ble turen fantastisk fin. Herlig utsikt. Flott temperatur. Tanken på at nedoverturen skulle gå på den gamle stien, som nærmest har blitt for en hulvei å regne, var også god.

Det er forresten lenge siden jeg har gått ned gammelstien. Den er jo så fin - og skikkelig romantisk i et småskjømt landskap. Anbefales for alle!



Betagende Tromsdalstinden, fra nok en vinkel.


mandag 15. august 2011

Om sofaens lokkende kos og treningens forbilledlige friskhet

Altfor lenge slet jeg med følelsen av å være slapp og trøtt, og ikke å makte å sette meg i bevegelse. Det har nærmest vært et slit å skifte TV-kanal (med fjernkontroll) og ikke minst å lage matpakker. Når ungene hadde sovnet om kvelden, prøvde jeg å holde meg våken og å komme til meg selv med å sette på TV-en. Glem det! Å lage matpakker kvelden før er et prisverdig foretak, men ikke noe man våkner til av og koser seg med. I hvert fall ikke jeg.

Jeg er ikke helt sikker på hva som fikk meg ut av denne tilværelsen der jeg var fryktelig snill mot meg selv, og lullet meg inn i et koseliv. Trolig er det flere grunner til at det bare ble nok: Overraskelsen over å se meg selv i speilet, redselen for å komme over et visst antall kilo, tristheten over å ikke komme inn i klær som tidligere passet, større og mer uavhengige unger, at vi flyttet til et nytt hus som gjorde livet lettere - og trolig mye mer.


Sofaen - den holder seg mye lengre
når den ikke blir så hyppig brukt!

Veien dit jeg er i dag ser lang ut sett i retrospektiv, men den har ikke føltes slik. Jeg har gradvis kommet meg opp av sofaen, inn i et sprekere livsmønster. Det å ha vært streng med seg selv, gått på trening når ungene er lagt i stedet for å høre på sofastemmen, har ført til at jeg har mer overskudd på alle felter. Å begynne med ei trening når du er trøtt og sliten høres fælt ut, men utover i treninga slipper dette taket og jeg ender ofte opp med å føle meg frisk og energisk etterpå - eller frisk og utslitt på de tyngste øktene. Det er en fantastisk følelse det også!

Det har blitt meg fortalt at jeg ikke roser meg selv nok. Kanskje er det rett. På den ene siden er jeg strålende fornøyd og glad for utviklingen. I neste øyeblikk bekymrer jeg meg for vintermørket og å bli forhindret fra å trene på en eller annen måte. Jeg må være streng med meg selv, ellers frykter jeg at veien til koselivet ikke er så altfor lang. Jeg er på vei mot et sunnere og bedre liv, og jeg mener at det er veien som er målet denne gang.


Nå skal jeg ut og jogge!!



Gjensidig inspirasjon og innstilling

Jeg får noen gode tilbakemeldinger på denne loggen min, og det setter jeg enormt stor pris på. Tusen takk alle sammen! Fredag fikk jeg ei tilbakemelding som gjorde meg utrolig glad. Det var fra ei venninne jeg har kjent siden ungdomsskolen, men som jeg ikke har hatt så mye kontakt med i de seinere årene. Det viser seg at hun har hentet inspirasjon fra bloggen min (blant annet, sikkert), og har jogget jevnt og trutt i seks uker nå.

Jeg tar av meg hatten, og gratulerer så veldig mye!

En av grunnene til at denne bloggen fikk se dagens lys, var blant annet å tvinge meg selv til å fortsette å trene. Jeg kan ikke slutte når folk leser det jeg skriver, tenkte jeg. En annen grunn var et håp om å få inspirere andre til å komme seg opp fra sofatilværelsen. Målet der var å gi inspirasjon nok til en annen, og at denne andre ville klare å trene seg opp over tid. Dette målet er på det nærmeste nådd. Jeg håper du fortsetter på din vei, og at vi møtes i Midnight Sun Marathon neste år. Stå på!

For min egen del, måtte jeg ta et milløp. Gjensidig inspirasjon, kalles det. Jovisst var det tungt underveis! Om det skyldes motbakkeintervall på torsdagen eller pur glede over å ha vært til inspirasjon - eller en blanding av disse vites ikke, jeg "hatet" ikke så mye underveis som jeg har pleid å gjøre tidligere. Utrolig godt å ha ei lettere innstilling til å slite! Da blir det jo ikke fullt så mye slit. Sluttida var jeg også fornøyd med: På de fire milløp jeg har hatt i min joggekarriere, har jeg forbedret min personlige rekord hver gang. Nå ligger den på 1:07:40. Javisst, ikke utrolig bra, men ei forbedring på seks minutter siden første gang distansen ble tilbakelagt.

Vakker utsikt mot et fast punkt i treningstilværelsen - Tromsdalstinden lørdag.

lørdag 13. august 2011

Styrke og "irradiation" (bestråling)

Kall meg gjerne elendig på hvilke formula som går for seg i kroppen. Jeg er verre enn ei novise når det kommer til styrketrening og hvordan a virker på b i slike tilfeller. Styrke har alltid vært et tema som har tiltalt gutta (eller menn som blir veldig guttete når temaet tas opp) rundt meg, og de fleste har uttalt seg med mestermine. Når mesterminen tas frem mister jeg interessen. Jeg gidder rett og slett ikke høre på, for det er ingen læring i andres sannheter for min egen del. Jeg må prøve ut selv.

Heldigvis for meg har jeg et nært forhold til en fysioterapeut som også fungerer som min personlige trener på feltet styrke. Utrolig, men sant, har han klart å gjøre det morsomt å løfte jern. I dag viste han meg også en morsom effekt, nemlig "irradiation" eller (be)stråling på bokmål.

Innenfor jernløfting, her kettlebells, kunne jeg prøve strålinga ut på denne måten: Når jeg løfta en kettlebell  ut fra skuldra, og opp i lufta, kunne jeg bare løfte et gitt antall kilo. Når jeg holdt (hardt) rundt ei vekt i den motsatte handa, dvs. den handa som ikke jobbet med løft, klarte jeg å løfte adskillig flere kilo med den armen som jobba med dette. Pussig og artig... Jeg går ut fra at alle mesterne vet dette, for meg var det rett og slett en fin ting å lære om sin egen kropp.

Bilde: Sigurd Leithe

torsdag 11. august 2011

Motbakkeintervall - ei utfordring

En gang i sommer, full av optimisme, fikk jeg være med i et nettverk av løpere kalt Northern Runners (NR). Jeg tvilte på at jeg noen gang kom til å tusle meg på ei trening med den gjengen. Mest fordi jogging er en aktivitet som er valgt fordi jeg kan bedrive det når som helst og alene.

Siden jeg syntes det var flere i vennekretsen som heller kunne tenkes å være med i slikt lag, rekrutterte jeg medlemmer til nettverket der. Der gikk jeg jammen i fella! Rekrutten utfordret meg til å være med på første treninga til NR etter at hun kom fra ferie. Joda, den utfordringa tok jeg. Så viser det seg altså at den første treninga etter hennes ferie er intervalltrening i motbakke. Iiiiik!

To dager er brukt på å grue seg til dette ukjente. Utsikten til 1000 ke age-spark på karatetrening hadde ikke skremt meg halvparten så mye (men det er jo ikke ukjent).

Vel, utfordreren kom og henta meg standsmessig, og vi kjørte bort til Fjellheisen og møtte en liten gjeng veltrente løpere (som jeg har konstatert i tidligere blogg, kan jeg langt fra kalle meg for løper). Jeg overlevde oppvarminga og rundt 20 sekunder av Lensmannsbakken før jeg ga opp jogginga. Det var på luntejoggen til de andre. Allerede her fant jeg det for godt å la dem seile sin egen sjø. Eller rettere sagt: Jeg seilte, mens de tok motoren fatt.

Joda, det gikk helt greit. Lensmannsbakken er en drøy bakke. Jeg tror nok de fleste kommer til å kjenne det litt i beina i morgen. Også jeg, men jeg var noe misfornøyd med at jeg ikke klarte å ta meg helt ut selv om ansiktsfargen tilsa at jeg tok ut temmelig mye. Gleder meg til neste trening - med eller uten Northern Runners, men de blir nok ikke kvitt meg så lett.... eller? Kudos til dem for løpegleden!

Dessverre ingen bilder fra økta. Jeg glemte det helt.

onsdag 10. august 2011

Hjelp - høsten kommer!

Høsten står for døra, og jeg er bekymra. Jeg har egentlig vært bekymra lenge, men bestemt meg for å nyte sommeren så lenge den varte først.

Hva er det så som vekker bekymring? Joda, det er den travle høsten med alle oppgavene som venter på jobb med arbeidstid fra åtte til kvart på fire - og helst et par timer på kvelden minimum et par kvelder i uka. I tillegg bekymrer jeg meg for ungene og å rekke alle aktivitetene de skal starte på. Den største har bestemt seg for tre aktiviteter i uka, mens minsten holder seg til en. Vi voksne må være mer fleksible i våre aktiviteter. Selv skal jeg ha en eller to instruksjoner, trene karate minimum en gang i uka, og gjerne ha en joggetur eller to. I tillegg må jeg nok ta en tur til Oslo eller flere.

Jeg ser at det kan bli vanskelig, og at høsten kommer til å gå fryktelig fort. Snart er det jul i mitt hode.

På den andre siden, er jo dette for det meste koselige aktiviteter. Det gjelder å holde på kosefølelsen; at ungene lærer mye og trives på aktivitetene de har valgt seg, og at de voksne har det sosialt og gjør fremgang i det de holder på med. Jeg gleder meg med andre ord også. Tross alt har vi noen frikvelder med ungene, og noen hellige dager.

Jeg gleruder meg!

Joggingens uutholdelige letthet?

Jeg har faktisk klart å forbedre "rekorden" min på fem kilometer med fem minutter. Det er jeg utrolig godt fornøyd med. Nå skal det sies at det ikke er noen bombe at man klarer å forbedre seg fra dårligere enn elendig til elendig. Rekorden min ligger nå på 32 minutter. Jeg drømmer om å komme ned på 30 minutter, og ha muligheten til å komme ned på rundt en time på mila.

Ennå har jeg ikke jogget ei mil i august. Det har å gjøre med redsel for en skade i foten. Jeg har hatt veldig vondt i fotbuen på høyre fot, og har derfor kviet meg for lengre distanser enn femmer'n. I dag tok jeg konsekvensen av dette og krita nye sko i håp om at det var det som skulle til. En utrolig flink selger klarte å få meg til å prøve Nikesko. Jepp, det ble Nike, ikke Asics denne gang. Skulle egentlig prøve de på ei mil i dag, men min favorittgadget, runkeeperen, svikta meg fatalt. Derav var det bare å ta ei kjent rute på fem kilometer. Viktigst av alt: De nye skoene hjalp!!

I dag ble jeg forbiløpt av ei dame i godt driv. Jeg er fast bestemt på at det ikke skal gjøre meg bedrøvet eller nedstemt på noen som helst måte. Det er tross alt ikke mer enn 2-3 måneder siden jeg jublet over å kunne jogge 20 minutter uten å få fryktelig vondt i føttene.

Til nå har jeg sverget til å jogge avgårde helt alene, uten andre til å husje på meg. Førstkommende torsdag har jeg tatt imot ei utfordring fra ei jeg vervet til Northern Runners: Vi skal gå på vår første intervalltrening sammen. Som om ikke det skulle være nok, er det intervall i motbakke. Hva i all verden slags utfordring jeg har vært dum nok til å akseptere får tiden vise. Før den tid er det bare å grue seg!


mandag 8. august 2011

Instruktørrollen - å være trener

Det finnes mange dyktige instruktører rundt omkring i de forskjellige idrettene. Jeg tror likevel at flere enkeltklubber kan finne det vanskelig å holde på trenerne, kanskje særlig dem som ikke har instruert så lenge.

I denne bloggen bruker jeg Tromsø karateklubb som eksempel. Det er, som nevnt, ikke fordi det er et enestående tilfelle, men fordi det er klubben som står meg nærmest.

Tromsø karateklubb er en klubb som for en stor del drives av god, gammeldags dugnadsånd. Dugnadsånden har rett og slett bygget vår egen sal - vår dojo. Klubben er 36 år gammel. Vi har opp gjennom årene klart å holde mer eller mindre på en del av medlemmene, som også utgjør vår trenerstall. Ulike utfordringer livet byr på gjør også at enkelte må avslutte eller ta en pause i trenergjerningen, og det hadde vært godt om enkeltpersonene hadde vært lette å erstatte med nye, ivrige trenerfjes.

Jeg har stilt meg selv spørsmålet om en del av utfordringa med hensyn til nye instruktører i klubben har vært at den etablerte trenerstallen er så utrolig dyktige. De har funnet sin, personlige stil og er trygge i utøvelsen av trenergjerninga. Det kan være vanskelig å skulle kopiere en annens stil dersom noen nye prøver på det, og det kan være vanskelig å leve opp til allerede etablerte instruktører. Kanskje får selvtilliten seg en knekk når treninga ikke forløper slik en gjerne vil, når flyten uteblir og en får velmenende kommentarer og rettelser i etterkant?

Alt i alt er det sikkert mange grunner til hvorfor ferske instruktører velger å avslutte sin trenergjerning på et relativt tidlig tidspunkt. Jeg skal bare peke på et par grunner jeg tror kan være viktig: Den første har noe med ansvar å gjøre: Man ansvarliggjøres for at ei trening skal kunne foregå, og eventuelt for at de som instrueres skal lære det de er ment å lære. Du er nødt til å møte opp, uansett form (med mindre du er skikkelig syk eller må jobbe). Du er nødt til å ha en sosial profil, kunne møte ulike personligheter.

En annen grunn er at en trener er en autoritet og en tillitsperson. En trener bør jo ha en idé og en grunntanke bak det som læres bort/trenes på, og de som trener må kunne ha tillit til at det de gjør er en del av en helhet. Noe som gjør dem bedre. Det er naturlig å være usikker i situasjoner der en står ovenfor ei (til tider kravstor og kritisk) gruppe. Likeledes er det vanskelig å venne seg til tanken om at det er umulig å gjøre alle til lags, og at alle må gjennom en læringsprosess. I den læringsprosessen ligger også viten om at enhver instruktør har tunge og vanskelige dager, uker og måneder.

Trenerrollen kan ses på som en jobb, og man vil gjerne ha en type belønning for det en holder på med. De ulike klubbene har sannsynligvis en eller annen form for belønning de tilbyr sine instruktører. Personlig synes jeg slike belønningssystemer er bra, og fører til at en del personer instruerer lenger enn de ville ha gjort uten. Likevel ser det ut til at det, uansett belønning, er andre faktorer som er utslagsgivende for å holde på (særlig de nyrekrutterte) instruktørene. Jeg har ingen bedre svar enn at en instruktør må tørre å gi av seg selv, bry seg om de som skal trene og å tørre å gi seg selv rom for å feile.

Å trene andre mennesker er alt i alt krevende, og instruktøren må gjennom mange bølgedaler. Som ellers i livet, er det gjerne slik at en kommer styrket ut av en slik bølgedal. På ei annen side, må ikke bølgene gå for høyt da det er fare for drukning.

søndag 7. august 2011

Fjelltur - beviset på å være i form?

Å komme i form er ikke bare, bare. Motivasjonen er en viktig faktor.
Det verste med å prøve og komme seg i form, er dagene man synes det ikke går fort nok. Man sliter på trening, og selv om resultatene er gode, synes man det er er så tungt, så tungt. Kiloene har ikke lenger lyst til å rase av heller. Det hadde jo forsåvidt vært greit om de bare kunne omfordele seg litt raskere på kroppen, men det skjer jammen heller ikke.

Huff og huff, det er så lett å psyke seg selv ned! Underleppa er langt nede på furtestadiet, og det er da det er topp med en motivator. Heldigvis var samboeren min den motivatoren jeg behøvde i dag,og jammen klarte jeg å få ham med på fjelltur også.

Smiler, men litt surkete også...
Den etterlengtede fjellturen ble satt i verk selv med truende tåkeskyer på himmelen. Da falt motivasjonen igjen. Surleppa kom frem, og jeg var heeeelt sikker på at jeg ikke kom til å klare meg helt opp ettersom pusten gikk som en blåsebelg og svetten silte kun etter en kilometer. Det var da min kjære overbeviste meg med en kommentar som falt i svært god jord: "Om du hadde vært i så elendig form, hadde du ikke insistert på å dra på fjelltur i dag. Du hadde heller okkupert godstolen hjemme med pizza, brus og potetgull. I fjor på denne tida hadde du også vegret deg for å gå på fjelltur." Det at jeg hadde fått med meg ham på tur, og gledet meg til å komme opp på fjellet igjen, er altså et bevis på at formen kommer seg. Nesten et bevis på å være i god form. Jeg kjøper den, og har allerede begynt å planlegge sykkeltur for morgendagen... Med et påfølgende langt bad!

mandag 1. august 2011

Treningsverk - rett og slett gangsperra!

Vegringa for å bevege seg i retning nedover, enten det er ei trapp eller en av Tromsøs mange bakker, er påtakelig i dag. Jeg biter tennene sammen og tenker et au for hvert skritt. Treningsiveren ble for stor i går: Det ble en femkilometer av det raskeste jeg klarte-slaget etter en lørdag med styrketrening. Etterpå prøvde jeg ut flere styrkeøvelser som skal hjelpe løpshastighet og -styrke fremover. Krampa tok meg, og dagen i dag har vært preget av vonde lårmuskler.

Det er lenge siden jeg har hatt denne typen seriøs treningsverk - eller gangsperre (og det er et nøyaktig ord for følelsen jeg sitter med nå). Da jeg var veldig aktiv karateutøver, kunne jeg kjenne verken etter en periode med intensivt hardkjør. Jeg løste det som oftest med å trene litt lettere påfølgende dag. Når jeg starta opp med karatetreningene igjen for vel et år siden, hadde jeg gjerne treningsverk i dagesvis etterpå. I tillegg var jeg altfor sliten til å prøve meg på noe særlig aktivitet dagen etterpå. All trening var da som hard trening å regne - til og med å bevege seg normalt. Heldigvis varte denne perioden en relativt kort periode. Et skammens kapittel...

Etter å ha intensivert treningsinnsatsen min betydelig denne sommeren, har det gått veldig bra. Kroppen har restituert seg raskt, og jeg har klart å lytte godt nok til å ta hviledag når den har vært for sliten til trening. Den siste uka har jeg hatt tendenser til krampe etter lange/raske joggeturer der jeg har tatt meg helt ut. Det er nok på tide å tenke på å tilføre kroppen litt mer salter og slikt etter en krevende tur.