Jeg er ikke helt sikker på hva som fikk meg ut av denne tilværelsen der jeg var fryktelig snill mot meg selv, og lullet meg inn i et koseliv. Trolig er det flere grunner til at det bare ble nok: Overraskelsen over å se meg selv i speilet, redselen for å komme over et visst antall kilo, tristheten over å ikke komme inn i klær som tidligere passet, større og mer uavhengige unger, at vi flyttet til et nytt hus som gjorde livet lettere - og trolig mye mer.
 |
| Sofaen - den holder seg mye lengre når den ikke blir så hyppig brukt! |
Veien dit jeg er i dag ser lang ut sett i retrospektiv, men den har ikke føltes slik. Jeg har gradvis kommet meg opp av sofaen, inn i et sprekere livsmønster. Det å ha vært streng med seg selv, gått på trening når ungene er lagt i stedet for å høre på sofastemmen, har ført til at jeg har mer overskudd på alle felter. Å begynne med ei trening når du er trøtt og sliten høres fælt ut, men utover i treninga slipper dette taket og jeg ender ofte opp med å føle meg frisk og energisk etterpå - eller frisk og utslitt på de tyngste øktene. Det er en fantastisk følelse det også!
Det har blitt meg fortalt at jeg ikke roser meg selv nok. Kanskje er det rett. På den ene siden er jeg strålende fornøyd og glad for utviklingen. I neste øyeblikk bekymrer jeg meg for vintermørket og å bli forhindret fra å trene på en eller annen måte. Jeg må være streng med meg selv, ellers frykter jeg at veien til koselivet ikke er så altfor lang. Jeg er på vei mot et sunnere og bedre liv, og jeg mener at det er veien som er målet denne gang.
Nå skal jeg ut og jogge!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar