Joggingens uutholdelige letthet?

Jeg har faktisk klart å forbedre "rekorden" min på fem kilometer med fem minutter. Det er jeg utrolig godt fornøyd med. Nå skal det sies at det ikke er noen bombe at man klarer å forbedre seg fra dårligere enn elendig til elendig. Rekorden min ligger nå på 32 minutter. Jeg drømmer om å komme ned på 30 minutter, og ha muligheten til å komme ned på rundt en time på mila.

Ennå har jeg ikke jogget ei mil i august. Det har å gjøre med redsel for en skade i foten. Jeg har hatt veldig vondt i fotbuen på høyre fot, og har derfor kviet meg for lengre distanser enn femmer'n. I dag tok jeg konsekvensen av dette og krita nye sko i håp om at det var det som skulle til. En utrolig flink selger klarte å få meg til å prøve Nikesko. Jepp, det ble Nike, ikke Asics denne gang. Skulle egentlig prøve de på ei mil i dag, men min favorittgadget, runkeeperen, svikta meg fatalt. Derav var det bare å ta ei kjent rute på fem kilometer. Viktigst av alt: De nye skoene hjalp!!

I dag ble jeg forbiløpt av ei dame i godt driv. Jeg er fast bestemt på at det ikke skal gjøre meg bedrøvet eller nedstemt på noen som helst måte. Det er tross alt ikke mer enn 2-3 måneder siden jeg jublet over å kunne jogge 20 minutter uten å få fryktelig vondt i føttene.

Til nå har jeg sverget til å jogge avgårde helt alene, uten andre til å husje på meg. Førstkommende torsdag har jeg tatt imot ei utfordring fra ei jeg vervet til Northern Runners: Vi skal gå på vår første intervalltrening sammen. Som om ikke det skulle være nok, er det intervall i motbakke. Hva i all verden slags utfordring jeg har vært dum nok til å akseptere får tiden vise. Før den tid er det bare å grue seg!