En gang i sommer, full av optimisme, fikk jeg være med i et nettverk av løpere kalt Northern Runners (NR). Jeg tvilte på at jeg noen gang kom til å tusle meg på ei trening med den gjengen. Mest fordi jogging er en aktivitet som er valgt fordi jeg kan bedrive det når som helst og alene.
Siden jeg syntes det var flere i vennekretsen som heller kunne tenkes å være med i slikt lag, rekrutterte jeg medlemmer til nettverket der. Der gikk jeg jammen i fella! Rekrutten utfordret meg til å være med på første treninga til NR etter at hun kom fra ferie. Joda, den utfordringa tok jeg. Så viser det seg altså at den første treninga etter hennes ferie er intervalltrening i motbakke. Iiiiik!
To dager er brukt på å grue seg til dette ukjente. Utsikten til 1000 ke age-spark på karatetrening hadde ikke skremt meg halvparten så mye (men det er jo ikke ukjent).
Vel, utfordreren kom og henta meg standsmessig, og vi kjørte bort til Fjellheisen og møtte en liten gjeng veltrente løpere (som jeg har konstatert i tidligere blogg, kan jeg langt fra kalle meg for løper). Jeg overlevde oppvarminga og rundt 20 sekunder av Lensmannsbakken før jeg ga opp jogginga. Det var på luntejoggen til de andre. Allerede her fant jeg det for godt å la dem seile sin egen sjø. Eller rettere sagt: Jeg seilte, mens de tok motoren fatt.
Joda, det gikk helt greit. Lensmannsbakken er en drøy bakke. Jeg tror nok de fleste kommer til å kjenne det litt i beina i morgen. Også jeg, men jeg var noe misfornøyd med at jeg ikke klarte å ta meg helt ut selv om ansiktsfargen tilsa at jeg tok ut temmelig mye. Gleder meg til neste trening - med eller uten Northern Runners, men de blir nok ikke kvitt meg så lett.... eller? Kudos til dem for løpegleden!
Dessverre ingen bilder fra økta. Jeg glemte det helt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar