Badevektabstinenser

Hva mangler på dette bildet? BADEVEKTA
er ikke på sin vante plass under vasken!

Det har kanskje gått så lang tid som ei uke siden badevekta vår knustes til ørsmå biter. Ulykken skjedde under ungenes kveldsstell, og det er bare å prise skjebnen for at det ikke gikk verre. Selv skjønte jeg med en gang at dette kom til å bli et tungt tap for meg.

Denne sommeren har badevekt, pulsklokke, spotify og runkeeper vært umistelige i min higen etter å komme i form. Det begynte med at jeg fikk lyst til å gå ned i vekt, og badevekta ble hyppig besøkt. Jeg utvikla en mani ved å finne frem vekta omtrent til enhver tid selv om vettet sa at jeg neppe hadde gått noe særlig opp eller ned i løpet av en dag eller et døgn. Det rare med det hele, er at det er vanskelig å huske tallene over tid. Det blir kun fra dag til dag. Jeg klarer for eksempel ikke helt klart å huske hvor mange kilo jeg har gått ned siden mai, rundt seks, tror jeg. Siden juli mener jeg å ha gått ned rundt tre kilo.

En annen mani har tatt overhånd i det siste, nemlig å komme seg i form. Jeg merker at det er tungt å la være å trene en dag. Likevel er jeg klar over at jeg også må hvile. Særlig nå som det ikke er ferie lenger. Kroppen blir raskere sliten etter litt tunge økter når jobben også har tatt sin del av meg.

Treningsnarkoman, har jeg blitt kalt. Jeg vet at jeg har det i meg, og jeg klarer ikke helt å se at det er ensidig negativt. På den annen side er det bare å passe seg. Alt av fanatisme er per definisjon skummelt!

Tilbake til badevekta igjen: Jeg synes det er fælt å ikke få holde rede på antall kilo lenger, og jeg lengter etter ei ny vekt. I ukedagene har jeg stort sett ikke tid til å gå til innkjøp av slikt, og i helga GLEMTE jeg det faktisk. Nesten hjemme igjen, var det like før jeg snudde og kjørte tilbake. Det var da jeg tok meg og abstinensene mine i nakken og rista: Kiloene sier lite, formen sier mest.