Follow by Email

mandag 31. oktober 2011

Oktoberfest

Med skråblikk på oktober...
Vel tilbake fra Oslo følte jeg bare for å gå. Helst milevis, men velferdsoppgavene er ennå ikke helt over så det fikk bli med et par timer ute i lysløypa. Få ting slår det å komme seg ut i frisk luft, og regn er mye verre sett innenfra enn ute i løypa.

Det ble rundt 11-12 kilometer i dag, og det gjorde godt for kropp og sjel.

Oktober har vært preget av å komme på sporet igjen. Helt og holdent på sporet. Jeg har slutta å løpe etter mine egne rekorder for hver eneste joggetur jeg har vært ute på. Det er kanskje på tide å teste hvordan det nå fortoner seg å jogge ei mil, men jeg tror jeg avventer enda litt. Høyre lår og fot skal få litt mer tid på å komme seg, og jeg vil gjerne komme i gang med tre gode kondisjonsøkter før jeg gjør den testen.

Jeg var på nippet til å melde meg på Mørketidsløpet for å jogge ei mil 7. januar. Det er ennå målet, men jeg er ikke helt der ennå. Jeg håper å komme dit i løpet av november. Det er målet for kommende måned!

Oktober har fortonet seg som en fest på det viset at jeg har kost meg i gang med trening igjen. Orket er borte, overskuddet er tilbake. Måtte det fortsette slik!






Lavpulstur i oktober.

Det har igjen blitt morsomt å trene styrke.

Intervall er ennå et ork seint på kvelden, men...


Sykkelrulla kan være et godt alternativ.




Fra Botanisk hage i Oslo. Intervall og turløype.

Rundvannet, Tromsø.

søndag 30. oktober 2011

Jogita Osloensis

Botanisk hage i Oslo - skal det trenes, er
greit å gjøre det i vakre omgivelser!
Først som sist: overskrifta er bare bambus! MEN - Fem dager i Oslo. To økter med joggesko på beina. Ei økt med fjellsko på, og i tillegg ble det en dag med trasking i bygatene. Det siste skal ifølge enkelte medier (trolig betalt av butikkbransjen) være likeså kaloridrepende som en joggetur. Dessverre var ikke turen til Oslo en joggeferie, men på et godt, men også tungt besøk.

Ettertenksomhet slapp taket når joggesko og frisk luft slapp til. Den første turen hadde jeg tenkt å ta som lavpulstur med rundt 120 i puls. Jeg hadde altfor mye innestengt energi til at kunne gå bra, så jeg tok en kortere tur på 75 minutter med 140 - 150 i puls. Høyt for enkelte, men kondisen min er nok ikke mye å skryte av. Dessverre.

Tur nummer to med joggeskoene ble en intervall, 4x4. Fy, det var hardt og godt - "gondt" kalles det visst. Å, for en dårlig form! Intervall skal det ikke sluntres unna med i fremtiden i hvert fall.




























Den siste turen min, var avtalt med ei gammel venninne som jeg ikke har sett på altfor lenge. Jeg var litt usikker på hva slags tur dette skulle bli, og kledte meg derfor temmelig normalt, men hadde på fjellsko for sikkerhets skyld. Det siste var det mest praktiske. Jammen har den venninna mi god kondis. Vi strente opp til Grefsenkollen (for lokalkjente) i et godt driv. Det haglet svette av meg, og det var deilig!!! Jeg prøvde å få henne til å love meg en tur opp dit ved hvert eneste Oslobesøk fremover. Over 900 kalorier ble brent på den turen. Jeg var superfornøyd!

Utsiktsbilder fra Grefsenkollen.
Nå er jeg igjen topptent på å få kondisen bedret. Gleder meg til resten av høsten og vinteren!

Ut og nyt lufta, folkens -

(Foto: meg)

lørdag 22. oktober 2011

Meditasjon - for å få fram det beste?

Denne helga går jeg på kurs. Med fullstappete uker der jeg synes det blir lite tid til ungene, går jeg egentlig aldri på helgekurs lenger. Dette er unntaket som skal bekrefte den regelen. Dette er (i hvert fall i følge samboeren) ei investering i fremtidig lykke og overskudd både hjemme og ute.

ACEM meditasjon er nøkkelen. Minimum en halv time om dagen er middelet. Målet er blant annet overskudd og kreativitet.

Å gå veien om sitt indre, har ikke vært min greie. Jeg har foretrukket svette, slit og tyning. Nærmest en form for "kroppen er mitt tempel". Jeg føler meg litt modnere nå. Det er ikke lenger mulig å gjøre alt på den måten. Det blir rett og slett for mye for harddisken. Særlig lei er jeg av den evige dårlige samvittigheten når overskuddet mangler. Det går ikke lenger.

Når livet ikke flyter slik man ønsker det skal gjøre, må det endringer til. Jeg har allerede skrudd på tanken fysisk trening. Nå har jeg startet på tanken mental trening. Den mentale treninga skal hjelpe meg å holde på overskuddet over vinteren. Jeg skal klare det denne gangen!

Juhu i oktober!

onsdag 19. oktober 2011

Zzzzz...

Det virker som om alle og enhver har fått opp øynene for at det snart vi heller mot slutten av høsten. Alle er travle med tanke på hva som skulle vært unnagjort før julestria. Jeg merker det godt på jobben. Mot slutten av dagen kommer hodepinen krypende etter at skuldrene har vært heist for lenge av gangen. Jeg gjør alt jeg kan for å motvirke fenomenet, men likevel.. Jeg kunne sikkert spist paracet og ibux hver dag.

Etter arbeidstid, henting av unger, middagsseansen og organiserte barneaktiviteter er det lite igjen av meg. Det lille som er, skulle egentlig ha gått til å jobbe inn minustid fra morgenen. Jeg kommer meg jo nesten aldri på jobb til åtte. De fleste dagene går likevel til trening og litt husarbeid.

I dag er jeg så trøtt at jeg ikke klarer å trene. Kroppen sier nei. Den trenger hvile. Jeg skal lytte til den med vidåpne ører. Det er verdt det å legge seg tidlig noen ganger, men jeg er vanligvis ikke for flink til å høre på den setninga.

Sove seg frisk, eller sove seg i form. Hm, fristende... Alle vet vel også at man må ha nok søvn for både å komme i god form og for å slanke seg? Jeg visste. Det har bare blitt et nedprioritert område.

Sov godt, folkens!

søndag 16. oktober 2011

Lavpulstur - ah...

Det var en deilig, deilig tur i vått lysløypeterreng. Utrolig godt å være ute mens det ennå var lyst. Selv om det i dag var temmelig skjømt uansett.

I dag har jeg faktisk gjennomført en bragd! Jeg har holdt pulsen nede i mellom 120-130 i rundt 90 % av tida jeg var ute. Det var slitsomt. Pulsen skvatt enten opp i 145 eller ned i 104 om jeg ikke kikket ofte nok på pulsklokka. Det var en tur som ga overskudd, og så utrolig godt det er å være ute!

Dagens bilder er fra Rundvannet.



"Lust for Life" på sykkelrulla

Rock'n rulle! (Foto: meg)

Juhu! Iggy på øret! (Foto: Sigurd Leithe)

Samboerens racersykkel er festet til rulla, og står pent parkert i kjelleren i påvente av elendig vær eller annet som gjør det nødvendig å spinne litt her i heimen. Det er supert å motarbeide dørstokkmila på den måten. Jeg trenger altså ikke å gå lenger enn to trapper ned, og der finner jeg både muligheter for både styrke- og kondisjonstrening. Helst går jeg selvsagt til dojoen for karatetrening eller ut for å nyte vær og vind under opparbeiding av kondisjon. Noen gode substitutter er likevel gull verdt.

I dag var været vått, egentlig med stor V. Inne hadde det både blitt hobbyverksted med ungene, hyttelaging av stoler og tepper, TV-seing og baking av kanelsnurrer. Når de minste hadde lagt seg, holdt sofaen på å ta meg for godt. Det var da jeg hørte ropet fra sykkelen nede i kjelleren, og har man først insistert på at den skulle installeres der for vinteren... Ja, da er det bare å gripe øyeblikket.

Det er sjelden jeg hører Iggy Pop på treningsstudio, men å kjøre langintervall til "Lust for Life" er helt topp. Kan anbefales!


Spinning er en svett affære! (Foto: meg)


fredag 14. oktober 2011

Badevektas forbannelse

Jeg har sagt det til meg selv mange ganger: Badevekta skal ikke få lov til å forstyrre min følelse av å bli i bedre form etterhvert som jeg trener, men det er lett å bli avhengig av den hersens vekta - slik jeg har skrevet om tidligere (29.8. og 3.9.).

I det siste har jeg prøvd å bli kvitt min avhengighet. Det vil si at jeg ikke går på vekta hver dag. Om jeg føler meg "røten" en dag, ser jeg på vekta med stor mistro og holder meg unna. Likevel synes det meg vanskelig å ikke gå ytterligere ned, enda jeg trener mye mer enn jeg gjorde så seint som i vår. Da er det godt å lese artikler som denne (de dukker opp fra tid til annet i jungelen av slanke-ditt-og-datt som jeg forøvrig skyr) der Thomas Stellander, tidligere tredobbel norgesmester i kroppsbygging, anbefaler å  kaste badevekta:  http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7832236 .

Jeg klarer ikke å bli den som holder meg på en eller annen diett. Trua er fremdeles større på variasjon og glede i kostholdet og ikke minst trening. For meg er det veien til godt humør, overskudd, god form og resepten til et godt liv!

torsdag 13. oktober 2011

Kom deg ut, jeg kom meg ut!

Det er 13. oktober. Jeg er i Tromsø. Her er det 2 grader på utsida, plussgrader riktignok. Regner det? Snør det? Aner ikke. Det har vært en maratondag til nå, og lite og dårlig søvn natt til i dag. Jeg misset på karatetreninga. Muligens med vilje... Det kjentes ut som om jeg kunne sovne stående. Hvor mye frister da intervalltrening?

Kommer jeg meg ut, så kommer det til å skje. Jeg kommer meg ut!


Veldig skeptisk i forkant..





OK, da mangler bare lua.

Føler meg som verdens dårligste kondis-menneske,
men jeg kom meg ut!

onsdag 12. oktober 2011

Nye strategier, gamle mål

Dagens tilståelse: Av og til tar det lang tid før man skjønner at endringer må til. Enkelte ganger må man brenne seg flere ganger før en skjønner hvor lite fornuftig man har vært. Å høre på gode råd, kan faktisk redde en person fra dyrekjøpt erfaring.


Kettlebell. Foto: Sigurd Leithe
 I og under styrketrening har jeg vært flink å høre på fysioterapeuten i mitt liv. Det nytter ikke når jeg er lite flink til å høre på erfarne løpere når jeg skal sette i gang med joggetrening. Jeg har gått altfor hardt ut, og ikke fått trent opp grunnkondisjonen, som rett og slett har vært av kaliberet ødelagt ei stund. Når jeg så styrter avgårde for å nå mine mål raskest mulig, går det som det går - skadene kommer raskt, og målene synes fjernere enn noen sinne. Jeg har derfor tatt til vett, og spurt om råd. Nå skal ukeplanen legges opp for å nå de opprinnelige målene - til slutt.


Det gjelder å ikke være utålmodig (hvilket jeg alltid er og har vært). Det legges nå planer for opptil to karatetreninger i uka, ei intervalltrening, ei roooolig langøkt og to styrketreninger. Om jeg takler dette, skal jeg være strålende fornøyd.



Intervalltrening med NR. Foto: ukjent dame på tur
Målet med jogging er fremdeles å kunne løpe under timen på ei mil og under halvtimen på fem kilometer. I utgangspunktet var faktisk målet å klare det under Mørketidsløpet, men Midnight Sun Marathon er mer realistisk. Da satser jeg på det!

Innenfor karate har jeg vel egentlig nådd alle de mål jeg har satt meg tidligere. Det skal litt til å toppe de resultatene, og eventuelle mål der må jeg faktisk tørre å tenke tanken på før jeg legger en strategi og tidspunkt. Vi får se hva det blir til. For året som kommer, tror jeg det er nok å komme tilbake i karateform, ha det morsomt på treningene og være ei støtte for de andre i klubben.

Det beste av alt nå er at treningsgleden og gløden er tilbake. En venn av meg innenfor Northern Runners påpekte at kurven for treningsglede nå former et smil. Det smilet er det verdt å holde fast ved!




Kyokushinkai karate. Foto: Torfinn Larsen
 




mandag 10. oktober 2011

Svinger kettlebells-ene igjen!

Jepp! Koser meg nå, også når styrken skal trenes og kettlebells-ene skal svinges, presses, trues, med mer....



søndag 9. oktober 2011

Et stenk av vinter

Det er ennå vakre høstfarger..

Frosten har lagt seg enkelte steder.
Målet for helga har vært å melde seg på Mørketidsløpet 7. januar. Ei mil rett etter nyttår. Det vil si ei mil etter ei tid med julemiddager, juledesserter, julekaker, julegodter, juledrikke... og så det samme for nyttårsfesten... Abstinensene har knapt rukket å legge seg, luftveisinfeksjonene er på god vei til å innta kroppen. Jeg har vanligvis et absolutt bunnpunkt når det gjelder energi i januar - og så... 2012: Mørketidsløpet. Jeg blir noe mørkeredd av tanken, ja.

I dag hadde jeg ei rolig økt på ca 7-8 km. Når jeg sier rolig, betyr det mye gåing, litt fartslek, noe slapp jogging. Faktisk koste jeg meg mest. Jeg leter etter jogge-/løpegleden. For å få den tilbake, er målene om stadig forbedring av tidene på fem og ti kilometer endret. Jeg skal rett og slett kose meg tilbake til gleden. Pulsen skal ikke overstige 170 i hvert fall. Så får vi se - når gleden er tilbake, kan jeg begynne å presse på. I mellomtida håper jeg å få lov til å være frisk (om ikke alltid rask).

Dagen i dag ga et stenk av vinter. Jeg var ute og beundret vakre Tromsø(marka) i fem-sekstida. Lykkelig er jeg som bor her, så nært ei praktfull lysløype som gir så mange fine naturopplevelser i nabolaget. Jeg hadde det skikkelig fint i dag, og tok mange bilder av blandinga av seinhøst og tidlig vinter som vi nå har. Overraskelsen var stor da jeg så at frosten hadde lagt seg like oppi bakken her, og at det tidvis var veldig glatt i løypa. Det er bare å sko seg, i alle fall for dem av oss som skal ut i mørket fremover.


Et skråblikk på frosten.




Tinden i vinterskrud

Marka med et stenk av hvitt

Men det suser stadig i sivet...

lørdag 8. oktober 2011

Barn og karate: Sjarmørenes aften

foto: Sven Johnson
Foreldrene sitter i salen, ungene "opptrer". Hva gjør ikke ungene mer opprømt enn å få vise frem det har trent på til sin foresatte? De foresatte på sin side sitter der med svulmende hjerter og store smil.

Ungene jeg trener er fra seks til elleve år, og sjarmtroll av dimensjoner. En god gjeng er det også. Jeg skulle gjerne hatt enda flere med på matta i går, men det er nok dem som er for sjenerte. Det kommer etterhvert. Det viktigste er å føle at de mestrer oppgaven.

Det var ti unger fra mi gruppe som gikk kata (mønster) og kamp. Å stå alene på matta i katamesterskap, og skulle være midtpunkt i et par minutter er ganske så tøft. De klarte seg bra, og jeg syntes å kunne spore betydelig framgang etter siste mesterskap i mai. Selvsagt var de både nervøse og hadde lampefeber, men de var flinke. Der jernteppet falt ned, tok gjerne kreative løsninger over. En sjarmerende seanse!

Deretter var det klart for kamp. Gira unger klarte seg veldig bra, og tok tap og vinn med samme sinn. Hver kamp fikk en vinner, men det var ingen rangering på slutten. Det er like bra. Det så ut som om ungene forlot dojoen glade og fornøyde med diplom i handa. Jeg gleder meg til mandagens trening - og til NNM med ungene i november!

torsdag 6. oktober 2011

"Gladiatorens kamp"

Jeg er ingen Gladiator, men det kan være
artig å gå kamp likevel...
(foto: Sven Johnson)
I kveld har det vært klubbmesterskap i Tromsø karateklubb. Jeg deltok som lagleder for de yngste juniorene og som dommer under seniorkonkurransene. Å lede den yngste garden i vinn og tap-situasjoner, er en historie for seg. Nå må jeg vel heller få ut min opplevelse av seniorkampene.

Denne gang var det Gladiatorens kamp mot Bjørnen, Slangen og Hesten. I den rekkefølgen. Ingen av de involverte må ta dette ille opp. Historien må bare bli slik da Gladiatoren er ei dame som er rundt 40 kilo under vekta av Bjørnen (den tyngste av mennene, som også er en relativt god tekniker), Slangen (som er den letteste, 10 kilo tyngre enn Gladiatoren, og er en god tekniker og internasjonalt drillet fighter), og til slutt Hesten (som er snill som bare det, men som også er utrolig utholdende og "beinete" å gå mot).

Gladiatoren kastet seg altså inn i ringen mot Bjørnen først. Det ble en kamp preget av mot og gå-på-vilje fra -Gladiatorens side, men det er utrolig tungt å få slag og spark fra Bjørnen. Jeg undret meg over om hun kom til å gå i bakken, men det skjedde ikke. Hun overlevde kampen, men tapte på poeng. En seier i seg selv.

Kampen mot Slangen var jevn, og hun scorte også. Faktisk kunne hun ha seiret om alle dommerne hadde sett det samme som mattedommer. I stedet fikk hun Slangen i poengnød, og til slutt fikk han inn en teknikk som gjorde at magemusklene til Gladiatoren krampet seg. Knock out.

Gladiatoren fikk en kort pause, men insisterte på å gå siste kamp som var mot Hesten, selv om pusten ikke var helt i orden ennå. Hesten var utholdende, mens Gladiatoren også klarte seg bra. Mot slutten av kampen fikk Hesten inn et sleivslag i magen på Gladiatoren. Det var Gladiatorens sorti.

Neste stevne Gladiatoren skal være med på er mot damer (forhåpentligvis på hennes egen størrelse). De skal være utrolig gode for å ha en sjanse mot den jenta her om hun gjør det like bra som i kveld.

Takk til Gladiatoren for kveldens vitamininnsprøyting til inspirasjon og glede - og ikke minst vilje!

tirsdag 4. oktober 2011

Selvpisking - bare gjør det!

Kamptrening (foto: Sven Johnson)
Tirsdagen er det tid for karatetrening med en av de beste instruktørene i klubben. Da er det noe utrolig galt med motivasjonen når jeg bare har lyst å sitte hjemme i sofaen og surke (for jeg vet innerst inne at det er hva jeg gjør om jeg ikke drar på trening).

Da er det familien trår til. Minsten har lyst å være med og se på treninga, men gir seg når han blir lovet å få sovne i mamma og pappas seng sammen med storesøster. Når det er sagt, vil begge ungene ha meg ut av huset. Altså ingen nødvendighet å være hjemme for å stille mammabehov. Hm.

Samboeren blir sur når jeg ymter frampå om manglende motivasjon, og sier temmelig lite medfølende at vi (resten av familien) har lagt opp til karatetrening i kveld, og da er det bare å komme seg avgårde.

Jeg undres på om selvpiskerne føler det på samme måte som jeg, når jeg med (en imaginær) hale mellom beina lusker meg ut av døra. Sulten er jeg til og med, men det er bare å komme seg avgårde. Nå begynner treninga snart, og jeg har mer enn nok å gå på!

Selvpiskerfølelsen holdt seg ei stund inn i treninga, men selv om jeg følte meg svimmel mot slutten, kjente jeg verken for å tyne meg eller gi meg. Det er bare å ta de sjansene som serveres på gullfat og "hute seg ut". Motivasjonen kommer og tar deg når du minst venter det!

mandag 3. oktober 2011

Det positive i en hverdagsskapt, total, mental utmattelse

Etter ei fin helg kommer alltids en mandag. Denne uka kom mandagen også på en mandag (enkelte ganger er man så heldig at mandagen kan komme på en tirsdag, og da kan en jo trøste seg med at det er onsdag neste dag).

I dag virket det som om alle rundt meg forstod at det nærmer seg vinter og jul, og at mye gjenstår å gjøre. Det ble mye å gjøre og lite tid til å sette seg ned med gjøremålene for å få dem gjort. Det er også veldig sant at stress lett smitter fra person til person. Jeg prøvde å tvinge meg selv til å la være å bli stresset, men da jeg mot slutten av dagen fant ut at jeg hadde glemt å organisere en del av oppgavene som skulle finne sted etter jobb begynte hodet å tappes for motstandskraft.

Ti på fire vandret jeg i temmelig utmattet mot barnehagen for å hente minstemann. Vel vitende om at middag måtte lages, lekser måtte gjøres, instrument øves og mann måtte gå på dugnad før klokka slo fem. Halv seks måtte jeg og ungene åpne dørene til dojoen, være klar til karateøkt, minstemann trygt plassert utenfor (hurra for venner som stiller opp!), eldstejenta i rekkene innenfor, og jeg selv som øverste motivator for en gjeng på rundt tyve unger. Da klokka endelig slo seks stod jeg foran ungene. Blank i hodet.

Treningsplan og alt annet var glemt igjen hjemme i kaoset der. Jeg sleit. Jeg vet ikke hva ungene merket eller ikke. Jeg håper bare de ikke kjedet seg. Vanligvis er jeg utrolig glad for å trene denne gjengen sammen med to prakteksemplar av noen hjelpetrenere. Jeg er jo også overbevist om at dette blir den beste gjengen noensinne, men i dag var det tomt. I bilen hjem var jeg så sliten at eldstejenta trøstet meg. Det kjentes ut som en total, mental utmattelse (ikke utbrenthet, men likevel).

Hva kan så trekkes ut av denne tilstanden og denne dagen?

Det første er at gode venner, som attpåtil stiller opp på kort varsel, er topp å ha. Vi hadde slitt om minsten hadde vært nødt å dra på dugnad med pappaen! Selv er jeg faktisk fornøyd med at jeg klarte å holde ut så lenge uten å bli stresset selv. På den andre siden merket jeg godt at det hadde vært behov for flere reelle pauser, ikke bare å stikke innom et sosialt medium mellom de verste slagene. Det hadde dessuten vært lurt å hente seg et glass vann eller en kopp te for å ikke bli dehydrert. Sist, men ikke minst - jeg har kjent på følelsen. Jeg vil ikke dit igjen.

Min mening er at fysisk trening gjør at en person ikke blir så lett mottakelig for denne typen utmattelse. For å kunne være en god mamma, kunne jobbe uten at andre menneskers stress når tak i meg, må jeg holde meg i god fysisk og psykisk form. Fysikken kommer seg nok, bunnen på bølgedalen er - forhåpentligvis - passert. Den psykiske formen håper jeg i tillegg å trene opp på meditasjonskurs seinere i oktober. Det skal gå bra dette her!

søndag 2. oktober 2011

Ei god, god helg!


Hva kan være bedre enn å snuse inn sol
og det vakre landskapet etter ei uke på
kontoret? (Ikke noe galt med jobben, bare
synd å kaste bort så mye godvær...).
 Bjørnen i meg begynner å komme frem. Jo mørkere det blir, jo trøttere blir jeg. Jo kaldere og mørkere det blir, jo mer har jeg lyst å kose meg i sofakroken med noe søtt eller salt og usunt. I år har jeg tatt fram et par imaginære boksehansker, og kjemper delvis i mot. Kun delvis, man skal jo kose seg og man skal jo restituere seg med mye/nok søvn.

Det har vært usigelig godt med helg. Jeg har nytt godt av sola i går, og fikk meg en fin jogge/gåtur. Jeg er usikker på om det er helsa som fortsatt er skral eller om det er formen som er helt kaputt. Kanskje er det bare psyken? I alle fall klarte jeg faktisk ikke å jogge hele femkilometerrunden min. Ikke akkurat oppkvikkende psykisk, men det ble en veldig fin tur. Jeg koste meg med høstsola, høstlufta og bare følelsen av å være ute på dagtid. Jeg glemmer alltid av å ta bilde av meg selv når jeg jogger, men etter min egen mening er det like greit. Alle de fine naturmotivene er mye koseligere å se på. Man husker stemninga, ikke sitt eget pes i etterkant.

I dag regnet det, og hele familien koste seg i bassenget i stedet for ute. Ungene elsker vannet, og jeg har begynt å like det stadig bedre selv. I dag svømte jeg 150 meter før jeg vendte nesen mot fireåringen som syntes at jeg godt kunne være litt mindre egoistisk (dvs. jeg tillegger ham den tanken. Smilet var i hvert fall stort da jeg kom tilbake etter mine svømte meter).

Det har vært en super søndag, og nå venter sykkelen nede i kjelleren. En times tid på den, og jeg skal være superfornøyd med det aller meste denne helga.


Etter drøye ti minutters gange (oppvarming), er jeg fremme og ser dette fantastiske skuet.
 Så utrolig heldig det går an å være!


lørdag 1. oktober 2011

En fargerik september


September. Høsten kom for alvor med farger, sol og skjønnhet - og stadig mørkere kvelder. Måneden har vært tidvis dårlig for meg da den hersens forkjølelsen som jeg pådro meg i august, aldri gikk over. Til slutt forordnet legen hostesaft og allergitabletter. Jeg vet ikke hva som hjalp best. Utålmodig som jeg er tok jeg begge samtidig, men jeg er nå endelig bedre.

Dessverre har forkjølelse og en skade i låret gått kraftig ut over både løpeglede og løpeform. Jeg hadde håpet på å være mye nærmere målet om å løpe, men har i stedet stagnert og gått tilbake. Flere mål er for tida justert kraftig ned, og nå er det høyeste målet å få tilbake givet og gleden ved å trene.

Uansett forkjølelse og skade: Det som var synd med september, var å sitte inne på kontoret og se det fantastiske været ute. Jeg hadde så utrolig lyst å ha alternativ trening - gå på fjellet, sykle eller rett og slett gå en tur. Det ble livet rett og slett for travelt til, og sånn er det bare.

Per i dag tror jeg ikke jeg tør å dra på intervalltrening sammen med andre. Der skifter jeg nå likevel standpunkt fra dag til dag. Så lenge jeg ikke ødelegger for noen andre, så... Heldigvis står nå sykkelen klar i kjelleren, og jeg gleder meg til å ta den i bruk. Jeg skal også få opp dampen med kettlebellstrening - og ikke minst karaten. Det er bare å se frem til aktiv høst og vinter. Ved neste opptur melder jeg meg på mørketidsløpet i januar. (Ja, alle bildene har jeg tatt selv!)